Godtfolk!
Først hjertelig takk til juryen! Hedersprisen var en gledelig overraskelse for en sosiolog fra provinsen langt sør i landet. Jeg må innrømme at beskjeden om prisen brakte fram et minne fra 2011, da Sosiologforeningen satte opp en sosiologisk kanon. Gabriel Øidne, geograf og historiker fra de indre bygder i Vest-Agder, fikk plass på den lista. Han kom med etter forslag fra meg og nok en egd, Andreas Hompland. Vi foreslo Øidne mest på grunn av en liten 15 siders artikkel med den sørlandsk beskjedne tittelen «Litt om motsetninga mellom Austlandet og Vestlandet», som første gang ble trykt i Syn og Segn i 1957. Den ble en inspirasjon for den norske valgforskningen, og artikkelen førte også til forskning om regionale forskjeller. Ikke alle sosiologer var like begeistret for at Øidne var på lista. En sentralt bosatt sosiolog som skal få være anonym her, skrev at han vel måtte ha kommet inn på en distriktskvote. Da jeg fikk vite at jeg skulle få hedersprisen, levde jeg opp til stereotypen om en beskjeden sørlending ved å tenke at jeg kanskje nå var kvotert inn av regionale hensyn. Men jeg velger å tro at juryen har sett på faglige meritter, og er stolt over at noen har lest meg og bokstavelig talt satt pris på det de har lest.
Men et urovekkende spørsmål har meldt seg i forbindelse med prisen: Jeg har i mange år vært professor i religionssosiologi. Men er jeg egentlig sosiolog? Tillat en aldrende samfunnsforsker litt retrospektiv narsissisme. Mens jeg leste forberedende, desentralisert til Kristiansand, hadde jeg mange og skiftende planer. I likhet med Kjell Aukrusts bror leste jeg bøker frivillig, og førte opp hovedfag i norsk på den første søknaden om studielån. Men så kom en litt eldre kamerat hjem fra Oslo og refererte fra spennende forelesninger i statsvitenskap av Knut Dahl Jacobsen og Jens A. Christophersen, så da ble det statsvitenskap. Jeg var ferdig fra Universitetet i Oslo i 1973 med et hovedfag i statsvitenskap, et mellomfag i kristendomskunnskap og et grunnfag i sosiologi. Formelt var hovedfaget innen internasjonal politikk, men hele det teoretiske rammeverket i hovedoppgaven var religionssosiologisk. Hovedoppgaven var en innholdsanalyse – i dag ville vi ha kalt det en diskursanalyse – av norske misjonsblader og deres syn på utviklingsstrategier og det som den gang ble kalt underutvikling. Veilederne på hovedfag var vennlige, men hadde rimeligvis ikke så mye å gi innen religionssosiologi, så vi var fire studenter i teologi, sosiologi og altså statsvitenskap som skolerte oss selv i denne subdisiplinen. Én døde dessverre tidlig, men tre av oss ble professorer, Knut Lundby, Olaf Aagedal og jeg selv, og samarbeid og vennskap har holdt til denne dag. Siden ble det seks år for meg på samfunnsfaglig studieretning ved daværende Rogaland distriktshøgskole i Stavanger, og deretter resten av den akademiske karrieren i Kristiansand.
Denne litt vinglete krabbingen på skrå har neppe gjort meg til en bedre fagsosiolog enn hvis jeg hadde holdt meg til den smale og rette sosiologiske sti. Snarere tvert imot, jeg oppdager til tider noen pinlige hvite flekker i min sosiologiske allmennkunnskap.
Særlig de første årene var vi få samfunnsvitere både i Stavanger og Kristiansand, så jeg og kollegene underviste ofte på kryss og tvers av statsvitenskap og sosiologi. Og historie. Jeg kom til Rogaland distrikthøgskole en torsdag i august, og ble vel mottatt av direktøren, Kjølv Egeland, den seinere kirke- og undervisningsministeren. «Ja, velkommen Repstad, du skal undervise i norsk kulturhistorie,» sa Kjølven. Og sånn ble det, fra mandagen av. Og jeg har alltid ment at sosiologi uten et historiserende blikk blir noe som henger i lufta. Min doktoravhandling, avlagt ved UiOs teologiske fakultet, har mye sosiologi i seg om intellektuelle i samfunnet, men den empiriske hoveddelen er en biografi om biskop Kristian Schjelderup, radikal teologisk opprører som ung, stifter av Nansenskolen og folkekjær biskop i etterkrigstiden. I årenes løp har jeg samarbeidet mye med sosialsemiotikere i studiene av religiøs endring. Til overmål har professoratene i religionssosiologi ved Universitetet i Agder – nå er det to av dem – av historiske grunner ligget på det humanistiske fakultetet. I det hele tatt har jeg altså beveget meg som en sørlandsk paltorsk, ei krabbe, faglig sett. Med andre ord på skrå, og forhåpentligvis framover, iallfall i perioder. Men det jeg holder på med nå i dette lille tilbakeblikket kan godt beskrives ved hjelp av tittelen på Peter Bergers selvbiografi fra 2011, Adventures of an Accidental Sociologist. Denne litt vinglete krabbingen på skrå har neppe gjort meg til en bedre fagsosiolog enn hvis jeg hadde holdt meg til den smale og rette sosiologiske sti. Snarere tvert imot, jeg oppdager til tider noen pinlige hvite flekker i min sosiologiske allmennkunnskap. På den annen side har jeg noen ganger hatt nytte og glede av begreps- og ideimport fra nabofagene til sosiologien.
Jeg konstaterer med tilfredshet at radikal postmodernisme er litt mer ut enn for noen tiår siden.
Dette blir nokså selvsentrert, jeg merker det. Jeg får stase det opp med en vitenskapsteoretisk begrunnelse. Positivismekritikken har fått mange sosiologer i de siste par generasjoner til å bedrive selvrefleksjon. Jeg er i ferd med å forberede en spørreundersøkelse blant nordiske religionssosiologer om og hvordan de selv mener at deres personlige livssyn påvirker deres måte å drive sosiologi på. Samtidig mener jeg at selvransakelsen kan drives for langt, hvis en aldri forlater skrivebordet, og aldri får folk i tale. Teologer er enda verre, sånn sett. Jeg husker en gjeng teologer en gang diskuterte spissfindig og høylytt et aktuelt spørsmål, og min gamle venn sosiologen Olaf Aagedal kommenterte slik til dem: «Dette er jo et empirisk spørsmål. Kan dere ikke i det minste ta en telefon?» Jeg konstaterer med tilfredshet at radikal postmodernisme er litt mer ut enn for noen tiår siden. Min erfaring fra atskillig søknadsbehandling i forskningsrådet er for øvrig at folk kan programmatisk markere seg i nokså ulike og bastante vitenskapsteoretiske posisjoner, men at det empirinære arbeidet stort sett bygger på at virkeligheten finnes der ute, men at den alltid må fortolkes. Om en kaller dette kritisk realisme eller moderat konstruksjonisme er kanskje ikke så viktig.
Men nå er det vel på tide å prøve å riste av seg navleloen. Min indre forkynner – kanskje en rest fra sørlandsoppveksten, for å bli i stereotypene – min indre forkynner kunne godt tenke seg å si noen ord om sosiologiens rolle i dagens norske samfunn. Men vi nærmer oss trolig et punkt på kvelden der store deler av møtelyden kunne tenke seg å bytte ut sosiologiske resonnementer med et glass med noe godt i. Så jeg nøyer meg med å henvise til siste kapittel i boka mi «Hva er sosiologi», 2023-utgaven. Kapitlet har tittelen «Sosiologien i samfunnet». Igjen takk for prisen, og takk for meg.
