Fra bachelor til master

TEKST OG FOTO: Kristin Green Johnsen 

Det er oktober og mange av dere, i likhet med meg, skal i gang med masteroppgaven. Det blir spennende og til tider vil det sikkert bli et krevende prosjekt. Å ha medstudenter å diskutere fagstoff med har stor verdi og er det få av dem kan det gi noen utfordringer. Vi har høstet ulike erfaringer på veien frem til nå og her er noen av mine, på godt og vondt:

Overgangen fra å være flere til bare én. Jeg studerte først bachelor i sosiologi og valgte å søke meg rett inn på master i samfunnsvitenskap. Allerede på bachelorstudiet var antallet studenter lavt, men jeg trodde likevel ikke at jeg skulle komme til å studere fordypning i sosiologi alene.

Jeg fikk tidlig valget om å velge et annet studie, fordi jeg ikke ville få et tilbud om ordinær undervisning gjennom forelesninger. Noe som skyldtes at antall studenter var for få. Det var inn i sosiologiens verden jeg hadde lyst til å fordype meg, så jeg stod for det valget jeg hadde tatt.

Jeg ble godt ivaretatt og fikk egne seminarer med fagansvarlig, men jeg savnet medstudenter å diskutere med. Jeg kunne ikke bare ta en telefon til eller ta en lunsj med medstudenter i kantina lengre, her måtte man se på andre muligheter.

Hvor hentet jeg motivasjonen fra? Det er særlig et menneske som har påvirket meg i valg av videre studier i sosiologi. Det var den foreleseren som introduserte meg for faget og for de kjente klassikerne Marx, Weber og Durkheim.

Denne foreleseren bidro til at jeg fikk stor interesse for faget og motiverte meg også til å søke meg videre på masterstudiet. Dessverre så døde han i vår, noe som var veldig trist.

Å være en del av et akademisk miljø, er som å være en del av en storfamilie. Jeg velger å kalle det for min sosiologiske storfamilie. Det er alltid trist når man mister noen som står en nær. Jeg var så heldig at jeg fikk mulighet til å besøke han før han døde, og selv da, midt i sykdom, så var han opptatt av å høre hvordan det gikk med meg og studiene, og hadde et ønske om fortsatt å veilede meg  videre.

Å være alene krever selvdisiplin. Når man er alene krever det stor grad av selvstendighet og selvdisiplin. Da hjelper det på med gode arbeidsrutiner, slik at man får gjort det man skal gjøre. Men det er også minst like viktig å sette av tid til å gjøre andre ting enn å lese.

Forskningsdagene – en arena for faglig og sosialt påfyll. I det siste, så har det vært mange tilbud på sosiale medier om å være med på ulike arrangementer i forbindelse med Forskningsdagene.

Forskningsdagene er en nasjonal, årlig festival hvor alle typer forsknings- og kunnskapsbaserte institusjoner blir invitert til å vise fram sin virksomhet og hva de jobber med. Årets tema omhandlet «Grenser».

Jeg deltok på et arrangement hvor spørsmålet var om kjønn setter grenser for roller og deltakelse i samfunnet. Elsa-nettverket ved Nord Universitet inviterte representanter fra ulike sentrale institusjoner i kommunen og regionen rundt. Elsa nettverket er et nettverk for etnisitet, likestilling og sosialt ansvar ved Nord universitet, politihøgskolen og Nordlandsforskning. Nettverket er kalt opp etter Elsa Laula Renberg, som var en samisk kvinne som jobbet for samers rett til deltakelse og likestilling i overgangen til 1900-tallet. Dette gav en fin mulighet til faglig påfyll og en super mulighet til å være sosial.

En varm anbefaling. Jeg anbefaler på det varmeste å delta på slike arrangementer i studietiden. Det fineste av alt, er at man ikke føler seg alene som student, men føler seg som en del av en sosiologisk storfamilie.