Den såkalte delingsøkonomien

Tekst og foto: Sigurd Martin Nordli Oppegaard

Airbnb-CEO Brian Chesky hevder at den såkalte delingsøkonomien er et sted «where everyone’s at home and can belong», «where everyone can participate» og gjør det mulig for vanlige folk å bli en bedrift. Denne magiske transformasjonen fra person til bedrift, eller «mikroentreprenør», tar heller ikke mer enn ett minutt.

En annen som har tro på «delingsøkonomien», er den såkalte fremtidsøkonomen Anna Felländer i Swebank. Til Aftenposten sier hun: «Når flyktningene kommer til landet, er det gjerne to ting de har med seg: entreprenørskap og en smarttelefon. Delingsøkonomien er en fantastisk måte for arbeidskraft med lav eller lite anvendbar kompetanse å komme seg inn i arbeidslivet på.»

Høres nesten ut som det er for godt til å være sant, i det minste en sannhet som gjør krav på enkelte modifikasjoner.

For et klarere bilde av hva denne såkalte delingsøkonomien i virkeligheten er, hvordan den faktisk fungerer og i praksis brukes, er det viktig å trekke til side sløret av salgstriks, ekspertmeninger og teknologiutopisters analyser (som kanskje heller bør omtales som spådommer eller våte drømmer). First things first: Betegnelsen «delingsøkonomi». Det er en retorisk spissfindighet, salgbar, men den gjør lite annet enn å forvirre og rette oppmerksomheten mot fenomenets potensielle eller hypotetiske positive konsekvenser, snarere enn mot faktisk praksis og funksjon.

Delingsøkonomi-profeten Rachel Botsman, som i 2010 medforfattet boka What’s Mine is Yours, definerer i et forsøk på å klargjøre en rekke begrepers betydning «sharing economy» som «[s]ystems that facilitate the sharing of underused assets or services, for free or for a fee, directly between individuals or organizations.» Denne definisjonen sammenfaller med den konsulentfirmaet PWC operer med: «Sharing economies allow individuals and groups to make money from underused assets. In this way, physical assets are shared as services. For example, a car owner may allow someone to rent out her vehicle while she is not using it, or a condo owner may rent out his condo while he’s on vacation.» Problemet med denne definisjonen, er at den er avhenging av bruk: En Uber-sjåfør som plukker opp passasjerer og kjører dem dit de vil er ikke en underutnyttet ressurs med mindre sjåføren skulle kjøre den veien uansett, noe det er nærliggende å tenke at i det store og hele ikke er tilfellet.

Michel Bauwens, leder av aktivistorganisasjonen P2P Foundation: The Foundation for Peer to Peer Alternatives, sier dette om begrepet «delingsøkonomi»: «They should call it ‘selling economy’, instead, since what is being done by Uber and AirBnb, has nothing to do with mutualizing resources, but only with selling and renting. Actually it’s anti-sharing, because they are commodifying resources that before would have been shared for free. Like, if you had a spare room in your house you would invite some friends and now you say, why should I share it for free, if I can make some money out of that?»

Disse problematikkene eksemplifiserer det retoriske kaoset «delingsøkonomien» representerer. I denne situasjonen, der ingen egentlig er sikre på hva noen ting er, hva begreper betyr, og ikke minst: hvordan ting egentlig fungerer i praksis, og disse tjenestenes sosiale, økonomiske og politiske konsekvenser; er det ikke rart at man blir litt forvirret. Problemet er at denne måten å snakke om disse såkalte delingsøkonomitjenestene på, relativt uavhengig av den reelle bruken av dem, har virkninger.

Det resulterer i en tro på at alle kan delta i «delingsøkonomien», at den «er kommet for å bli og en viktig del av fremtiden, som vi ikke kan forby», slik statsminister Solberg hevder, at det er bra for miljøet, at den kobler verden og individer tettere sammen og at den skaper arbeidsplasser som er et reelt alternativ til trygd.

Kort sagt: En tro på at den såkalte delingsøkonomien ikke kan stoppes og vil løse en rekke sosiale og økonomiske utfordringer.

Denne troen baserer seg i for stor grad på tom retorikk og i alt for liten grad på faktiske undersøkelser av konkret praksis.

Kategorien «alle» inkluderer i praksis langt fra absolutt alle. For én forutsetning for å kunne delta og tjene penger i «delingsøkonomien», er å ha noe dele, eller snarere noe å selge. Skal man kjøre Uber, er man nødt til å ha en bil. For å bli Airbnb-vert, er man nødt til å ha et ekstra rom eller en ekstra bolig man kan leie ut. Faren med idéer som at den såkalte delingsøkonomien er et sted der alle hører hjemme og kan gjøre økonomisk suksess, er at ansvaret og skylden for å eventuelt ikke få endene til å møtes skyves over på den enkelte samtidig som at årsaken ses på som en egenskap ved individet.

Når Airbnb argumenterer for at praksisen å leie ut boligen eller deler av boligen sin via tjenesten deres bør være lovlig fordi brukerne trenger inntekten for å betale deres egen husleie, angriper de  problematikken med høye husleier på en snedig måte: Heller enn å gjøre det til et politisk problem som staten eller de lokale myndigheten bør løse ved å for eksempel bygge flere rimelige boliger, skaper man et marked for korttidsutleie av rom og boliger. En slik løsning tar ikke høyde for hva som utgangspunktet skapte de høye husleiene i San Francisco: Høyt betalte ansatte i teknologifirmaer som for eksempel Airbnb. Denne ideologien og politiske praksisen bør ses på som et tegn på enkelte teknologiutopisters mangel på refleksjon over årsakene til de problemene de mener de skal løse. 

En artikkel fra noen Harvard-forskere viser at «[Airbnb] guests with distinctively African-American names are roughly 16% less likely to be accepted than identical guests with distinctively White names. The difference persists whether the host is African-American or White, male or female. The difference also persists whether the host shares the property with the guest or not, and whether the property is cheap or expensive. […] Finally, we find that discrimination is costly for hosts who indulge in it: hosts who reject African-American guests are able to find a replacement guest only 35% of the time. On the whole, our analysis suggests a need for caution: while information can facilitate transactions, it also facilitates discrimination.» Dette er et tydelig eksempel på at internett ikke er et drømmeland uavhengig av «den virkelige verdens» dominansrelasjoner, men et sted der disse reproduseres, og noe Fällander bør ta høyde for når hun argumenterer for «delingsøkonomien» er bra for flyktninger som kommer til Norden.

(En liten overdrivelse for å illustrere et poeng:) Det er heller ikke sånn at politikken må tilpasses gründerklassens drøm om en fremtid der alle objekter og øyeblikk i hverdagen ved hjelp av algoritmer selges på et marked og alle reguleringer er utformet for å konkurranseutsette alt unntatt ledernes lønninger og risikokapitalistenes profitt. Når statsminister Solberg sier at man ikke kan forby Uber, så er det faktisk feil. Man kan, Seol gjorde det allerede i 2014, da de forbød Uber. Berlin har også begynt å regulere Airbnb og fjernet en rekke verter som brøt loven som trådte i kraft første mai i år. Politikken har en mulighet til å både forby og strengt regulere nye digitale tjenester. Å si at man ikke kan, er å maskere en mangel på vilje.

Det er et par viktige aspekter ved disse tjenestene jeg mener bør undersøkes for å få en bedre forståelse av hva den såkalte delingsøkonomien i realiteten er:

1) Utbredelsen av fenomenet: Hvor mange, av hvem, hvor og hvordan blir disse tjenestene faktisk brukt? (Tom Slees bok What’s Yours is Mine er et godt eksempel på en slik undersøkelse.

2) Hva slags maktutøvelse muliggjør den individualiseringen av arbeidsoppgaver og ansvar som arbeidet i den såkalte delingsøkonomien representerer? Hvilke muligheter finnes for kollektiv motstand og mobilisering mot arbeidsvilkårene? Og hvordan legger den bestemte teknologiske infrastrukturen (vurderinger, anmeldelser, måling, matching av tilbud og etterspørsel etcetera) til rette for bestemte typer handlinger og forståelser blant brukerne av tjenestene?

3) Hva betyr det for arbeidslivet at jobber deles opp i småjobber (derav navnet «gig economy»)?

4) Hvilke grupper har vanskeligheter med å gjøre økonomisk suksess på «delingsøkonomi»-plattformene?

5) Hvordan kan tjenestene reguleres for å fremme de potensielt positive måtene tjenestene kan brukes på, uten at de negative blir dominerende?