Kunsten å levere en masteroppgave

Tekst og foto: Silje Kathrine Høyland

Å skrive en masteroppgave handler om mye selvstendig arbeid, lange dager på lesesalen, koffeininntak på høyt nivå og sosiologiske tekster som nærmeste relasjon. Det er en intens og krevende tid. Selv om man til tider har lyst til å kaste både bøkene og datamaskinen ut vinduet, så er det likevel en interessant og givende prosess. Å kunne fordype seg i et selvvalgt tema og få lov til å bruke all sin tid på dette, er et fantastisk privilegium. Etter at jeg har overlevd ett semester, og enda ikke kastet noe ut vinduet i det andre, er det noen lærdommer som jeg har lyst til å dele.

Samtaler med andre masterskrivende studenter blir preget av det store prosjektet dere alle prøver å gjennomføre. Dette fører til at hverdagslige setninger får en ny betydning når dere befinner dere på lesesalen. «Hvordan går det?» er slang for «Hvordan går det med masteroppgaven? Hvor langt har du kommet? Hva driver du med nå? Har du også fått panikk?». Man har bare ikke tiden til å stille alle disse spørsmålene. Det er dessuten lite poeng i å late som om det ikke er masteroppgaven man går rundt og tenker på mesteparten av døgnet. Når man ikke jobber med oppgaven, så tenker man at man burde jobbet med oppgaven.

Kaffe er en nødvendighet. Man blir lei av å lese de samme tekstene om og om igjen. Man blir lei av å lese sin egen oppgave om og om igjen. Det er hardt å stå opp om morgenen, og det er hardt å holde energinivået på topp gjennom hele dagen. Kaffe kan hjelpe deg med alle disse tingene. Hvis du ikke vet hvordan man lager kaffe, så lær deg å smiske med de andre medstudentene som kan det. Hvis dere ikke har en kaffetrakter på lesesalen, så finn den nærmeste kaféen. Hvis du ikke liker kaffe, da har du et problem. Løsningen kan da være energidrikk, men det vil muligens koste deg mer penger.

Arbeidsplassen burde være et område hvor man faktisk har lyst til å arbeide. Det hjelper å henge motiverende bilder på veggen eller organisere på en spesiell måte. Selv har jeg masse bilder på veggen og et par tøfler å tasse rundt i. Noen andre har til og med en liten plante på pulten sin. Ved Universitetet i Bergen får vi faste plasser, men det er kanskje ikke tilfellet ved alle universiteter. Likevel er det bare å innse at man kommer til å tilbringe masse tid på en lesesal. Derfor er det greit å gjøre det til et sted man faktisk har lyst til å oppholde seg. Ta med musikk om du ikke orker den øredøvende stillheten, ta med en god lunsj for å holde blodsukkeret oppe eller ta med pute så det er mulig å ta en liten lur. Du og plassen burde bli gode venner. Dere skal sammen gå igjennom tider med frustrasjon, glede, skuffelse og panikk.

Gode rutiner kan være lurt å etablere for å gjøre det lettere å komme i gang med arbeidet hver dag og få gjort alt man skal. Mennesker er vanedyr. Hvis man klarer å etablere gode rutiner vil de daglige gjøremålene kunne føles enklere fordi det har blitt en vanesak.

Å bryte opp atferdsmønster kan likevel være greit innimellom, slik at ikke hverdagen blir helt monoton. Det kan for eksempel være greit å ta pauser fra lesesalen og arbeide andre steder. Dette tipset er kanskje ikke like treffende for alle, men personlig synes jeg det er deilig å arbeide litt ulike steder. Noen ganger er man så utrolig lei av å stirre på den samme veggen at man har lyst å slå hodet i den. Litt endring i miljø kan være lurt. Både for egen del og for veggen sin del. Noen ganger passer det seg best å studere hjemme. Man kan gå rundt i morgenkåpe, drikke sjokolademelk rett fra kartongen og ikke bry seg om hvordan man ser ut. Det finnes dager hvor man rett og slett bare er lei mennesker. Andre ganger derimot, kan det være fint å sette seg på en kafé og arbeide. Man er nærme en kaffekilde, med noe mer enn bare filterkaffe, og man føler seg kanskje ikke like innesperret som på lesesalen eller hjemme.

Sosialt samvær uten å diskutere master kan være vitalt. For å ikke miste fornuften og tanken om et liv utenom lesesalen, kan det være lurt med litt distanse fra oppgaven. Selv om stressnivået befinner seg på toppen av Mount Everest er det viktig å gi seg selv rom til å puste. Ta litt fri. Til tross for at man er heltidsstudent betyr ikke dette at man skal arbeide med master 24/7. Det er lov å være menneskelig en gang i blant.

Veiledning er essensielt å gjennomføre ofte, for det er også menneskelig å miste fokus fra gang til gang. Jevnlig kontakt med veileder er viktig for å holde seg på riktig spor. Selv om det kan føles nedgraderende å møte opp på kontoret med lite å vise frem, er det faktisk viktigere å snakke med veileder når man står fast enn når man har alt på gli. Kommer man til det punktet hvor man sitter med hodet i hendene og ingen ord på skjermen, kan det være greit å diskutere med noen andre. Dog masteroppgaven er en selvstendig prosess, er det ikke meningen at man skal gjøre alt alene.

Kunsten å levere en masteroppgave avhenger av å arbeide rutinert og skape et godt arbeidsmiljø for seg selv, samtidig som man evner å legge vekk oppgaven en gang i blant. Og når ting ikke går som man hadde planlagt er det viktig å tørre å gå inn på veilederens kontor med høyt hevet hode og spørre om hjelp. Til slutt er kunsten å levere avhengig av kaffe. Masse, masse kaffe.