Forsiden til Agora nr. 2-3, 2015
I tidsskriftmiljøene kan man høre «Agora-effekten» brukes som begrep[1]: Bob Dylan-nummeret, som ble solgt i stor hopetall og er et av tidsskriftets utsolgte nummer, medførte at veldig mange Narvesen-kiosker over hele landet som tidligere ikke hadde Agora i sine hyller fortsatte å tilby kommende nummer. Tidsskriftet gjorde altså et opprykk i distribusjonshierarkiet. Dette medførte at man kunne få spesialnummeret om Stanley Cavell selv på små steder. Agoras selvpålagte, kritiske folkeopplysningsprosjekt har altså bredt om seg – og har prisverdig kombinert faglige nyanserte artikler med bred distribusjon og generell offentlig forankring.
Denne gangen er det Nancy Frasers teorier det dreier seg om. Agora kommer ut i tykke numre noen ganger i året, og utgavene tar for seg store navn som Heidegger, Bourdieu og Freud eller store emner som «rasisme» og «nyliberalisme». Som oftest med faste innholdsposter som originalartikler, oversatte artikler, samt debattinnlegg og bokomtaler. Så også denne gang: Fire originalartikler er skrevet av henholdsvis Hannah Helseth (STK, UiO), Cathrine Holst (ISS, UiO), Kjersti Fjørtoft (IFF, UiT) og Anne Britt Djuve (FAFO).
Disse tar for seg ulike møter mellom Frasers tenkning og norsk virkelighet, og er forfriskende kritiske til approprieringen av amerikansk filosofi i norsk kontekst. Før disse får vi et innledende intervju med Nancy Fraser, hvor hun snakker litt om sine tanker om anerkjennelse, fordeling og represeantasjon , og berøringspunkt med øvrige filosofer (Taylor, Honneth og Butler), samt noen vurderinger av dagens politiske tilstand. Når det kommer til det sistnevnte er Fraser på sitt mest optimistiske i uttalelsen: «Samtidig skal vi være glad for at vi ikke har sett en omfattende transnasjonal fascisme. Men den kan selvsagt komme.» (s. 20).
I redaksjonens leder settes Fraser i tradisjonen fra Frankfurterskolen, som en viderefører av kritisk teori.
Frasers kritikk av venstresidens multikulturalisme og anerkjennelses-fokus er utganspunkt for alle artiklene. Kjersti Fjørtoft drøfter spenningen mellom demokrati og rettferdighet i Frasers teori, og kritiserer hennes prinsipp om «deltakelse på like vilkår». Cathrine Holst vurderer Likestillingsutvalget tilpasningsarbeid av Frasers teorier til NOUen Politikk for likestilling (2012: 15). Som hun selv spør: «Er ikke den Fraser vi presenteres for av Likestillingsutvalget i grunnen en tannløs, kooptert og systemtilpasset Fraser?» (s. 41). I vurderingen av teori som staffasje i NOUen trekker Holst grensene for NOUifisering av teorier, og ender med at det kan tenkes å være en gjensidig styrke: «utredningene gis et ekstra retorisk løft og interessant filosofi/teori får bredere oppmerksomhet» (s. 60). Hannah Helseth tar for seg utfordringen om hvordan «kvinneundertrykkende praksiser i minoritetsmiljøet skal adresseres», og ser til Fraser for å drøfte multikulturalisme og feminisme. Til slutt bruker Anne Britt Djuve introduksjonsordningen for nyankomne som utgangspunkt for diskusjon av vektingen mellom anerkjennelse og fordelig, og mellom majoritets- og minoritetshensyn.
Oversettelsene
I redaksjonens leder settes Fraser i tradisjonen fra Frankfurterskolen, som en viderefører av kritisk teori. Fire artikler er oversatt og viser dette. Agora har tidligere bragt oss Fraser i norsk språkdrakt i nr. ¾ 2002, nr. 4 – 2009, nr. 3 – 2007 og nr. 2/3 2009 («Anerkjennelse og økonomisk ulikhet», «Sosial rettferdighet i identitetspolitikkens tidsalder», «Fra omfordeling til anerkjennelse?» og «Foucault om moderne makt»). Hun har også vært en sentral referanse for flere av bidragene gjennom årene, kanskje særlig Axel Honneths «Omfordeling som anerkjennelse». De fire nye artiklene som er oversatt omhandler samme problemområder, men er mer grunnleggende. Blant annet har vi «Hva er kritisk med kritisk teori?», som gir oss forståelse for Frasers egne kritiske utgangspunkt.
Innholdsoversikt, og baksiden av Agora nr. 2-3, 2015
[1] Audun Lindholms (redaktør, Vagant) statusoppdatering på egen Facebook-side 12. mai 2015.
