#teknologitrøtt, og hvorfor vi ikke blir det

Tekst: Sigurd Martin Nordli Oppegaard

Hvert år kårer Språkrådet årets nyord, et ord som i tillegg til å være nytt, må være “aktuelt, kreativt, levedyktig og ha gode språklige kvaliteter” og på en god måte beskriver det året som har gått. Rundt middagsbordet på nyttårsaften i fjor, under feiringen av overgangen fra 2014 til 2015, mens vi pratet om hva som ville skje i 2015, foreslo jeg at ordet ‘teknologitrøtt’ kom til å toppe Språkrådets gjeve liste.

Teknologitrøtt beskriver, ganske intuitivt (en av ordets mange kvaliteter, om jeg får si det selv), en tilstand av å være lei teknologiens latente funksjoner, knyttet til for eksempel – og kanskje i størst grad – smarttelefoner og Internett, og en medfølgende nedtrapping av bruk av sosiale medier og ‘gadgets’.

Ordet har ikke slått spesielt godt an: Det begrenser seg til tittelen på et par Instagram-bilder fra nyttårsfesten, og tittelen ‘Årets nyord’ gikk til ‘det grønne skiftet’, etterfulgt av blant annet ‘flyktningdugnad’ og ‘oljesmell’. Med tanke på at ordet kun ble benyttet av en svært begrenset gruppe mennesker i en liten tidsperiode er det ikke så rart at ordet teknologitrøtt ikke har slått an. Merkeligere er det at vi ikke er blitt teknologitrøtte.

At smartteknologibruk kan ha negative sosiale konsekvenser er i løpet av de siste årene blitt tydeligere i mediebildet. Teknologien påvirker individets psykiske og fysiske helse på uheldig vis, som blant annet at Facebook-bruk korrelerer med symptomer på depresjon. Personvern og nettmobbing byr på nye utfordringer for myndigheter og sivilsamfunn, mens hver og én av oss sikkert kjenner seg igjen i de dramatiske konsekvensene sosiale medier har for produktiviteten.

Smartenhetene og datamaskinene våre, samt applikasjonene og nettsidene vi bruker produserer kontinuerlig enorme mengder data om oss og hva vi gjør, som benyttes i såkalt stordataanalyse: Analyser av enormt store datasett for å isolere årsaker og predikere atferd. Stordata brukes hyppig av næringslivet, Netflix, for eksempel, bruker data fra brukernes søk og filmvalg til å finne ut hva slags filmer konsumentene ønsker seg, for å deretter produsere dem. Amazon gjør det samme med bøker.

Stordataanalyse er i seg selv problematisk. Analysene fremstår som presise og sikre, men sliter med en gang meningsfulle korrelasjoner skal skilles fra de ubetydelige. Datagrunnlaget, ofte hentet fra Internett, kan lett manipuleres, i tillegg til å være basert på uklare og irrelevante kriterier, som for eksempel ‘likes’ på Facebook og Instagram eller frekvens av søkeord i Google. Strategisk markedsføring så vel som diskriminering av uønskede kunder har aldri vært mer effektivt og samtidig skjult.

Stordata muliggjør videre en ny form for styring og kontroll, som på skremmende vis utfordrer vårt syn på frihet og politikk. I tillegg kommer den enorme effekten teknologiske tjenester – for eksempel de som inngår i den såkalte delingsøkonomien – har på arbeidslivet og velferdsstaten.

Jeg tror én grunn til at vi, på tross av større kunnskap om teknologiens skyggesider, ikke er blitt teknologitrøtte, er teknologiens integrering i hverdagslivet.

Teknologien benyttes i stor og økende i hverdagslige gjøremål. Facebook, for eksempel, er ikke lenger et nettsted der man legger ut bilder fra ferien for å holde nettverket oppdatert på sin væren og virke, men en av de viktigste kanalene for å prate med venner, følge med i nyhetsbildet, invitere og bli invitert til fester og andre – private så vel som offentlige – arrangementer av alle størrelser og typer, og hode seg oppdatert på favorittartisten.

Smarttelefonen og digitale tjenester integreres hele tiden ytterligere i hverdagslivet vårt. Vi bruker teknologien til å forenkle og effektivisere, samt utvikle, allerede eksisterende fenomener og praksiser. All verdens informasjon er tilgjengelig bak berøringsskjermen på mobilen, og innebygd GPS og Google maps forteller hvor vi ska gå, muliggjør billigere taxi gjennom tjenester som Uber og Lyft, mens ‘likes’ på Instagram gir oss – eventuelt gir oss ikke – den anerkjennelsen vi trenger for å komme oss gjennom dagen. Alt forenkles betraktelig. Hverdagen kan planlegges fortløpende og den uutholdelige dødtiden fylles av mer eller mindre meningsfulle nettbaserte aktiviteter. Det er slik hverdagen til de fleste ser ut i dag: gjennomstrukturert av teknologi.

Vi kan derfor ikke tillate oss å bli teknologitrøtte: Det kan rett og slett ikke kombineres med måten vi lever livene våre på. Smartteknologi og Internett utgjør en så stor del av hverdagen, at å bli teknologitrøtt ville vært et for stort offer.

På tross av, eller kanskje heller på grunn av, at teknologien spiller en så stor og sentral rolle i hverdagslivet vårt, overskygges de negative, men mer skjulte eller mindre påfallende, konsekvensene av de positive og praktiske. Depresjonen vi vet Facebook kan være med å påføre oss, de utspekulerte og målrettede reklamekampanjene vi ser på nettet som får oss til å kjøpe enda mer, og storkapitalens utnytting av dataen vi genererer, skjuler seg alle bak et slør av nyttige hjelpemidler. Det er jo skikkelig deilig å alltid bare kunne skrive inn hvor man skal å få beskrevet veien eller med en gang sjekke om kompisens påstand om Pharrells alder faktisk stemmer. Teknologien er umiddelbart nyttig, mens de uheldige effektene ligger lengre unna. De er potensielle, og derfor ufarlige. At den såkalte delingsøkonomien er med på å transformere arbeidsmarkedet slik at vi i fremtiden kanskje aldri vet når vi kan jobbe neste gang, kommer i andre rekke så lenge de samme tjenestene gir oss enklere og billigere taxiturer og overnattinger. Teknologiens effektiviserende egenskaper presser de negative langt bak i bevisstheten.

Disse forklaringene er supplementer til – og kanskje effekter av – en rådende ideologi om teknologi og innovasjon som et gode i seg selv, som hindrer erkjennelse av de negative konsekvensene. Når de erkjennes, reduseres de til bieffekter av en nødvendig og ustoppelig utvikling.

Den beste løsningen på disse problemene teknologien skaper er kanskje ikke den teknologitrøttes tilbaketrekning og avlogging. Jeg tror en vending bort fra tanken om smidighet og effektivitet for enhver pris, både for samfunnet og individet, er et skritt i riktig retning. Men det viktigste er at teknologiens kjipe sider diskuteres og forstås i lys av en samfunnsstruktur og -utvikling, og ikke utelukkende som et resultat av teknologien i seg selv.

På tross av, eller kanskje heller på grunn av, at teknologien spiller en så stor og sentral rolle i hverdagslivet vårt, overskygges de negative, men mer skjulte eller mindre påfallende, konsekvensene av de positive og praktiske. Depresjonen vi vet Facebook kan være med å påføre oss, de utspekulert og målrettede reklamekampanjene vi ser på nettet som får oss til å kjøpe enda mer, og storkapitalens utnytting av dataen vi genererer, skjuler seg alle bak et slør av nyttige hjelpemidler. Det er jo skikkelig deilig å alltid bare kunne skrive inn hvor man skal å få beskrevet veien eller med en gang sjekke om kompisens påstand om Pharrells alder faktisk stemmer. Teknologien er umiddelbart nyttig, mens de uheldige effektene ligger lengre unna. De er potensielle, og derfor ufarlige. At den såkalte delingsøkonomien er med på å transformere arbeidsmarkedet slik at vi i fremtiden kanskje aldri vet når vi kan jobbe neste gang, kommer i andre rekke så lenge de samme tjenestene gir oss enklere og billigere taxiturer og overnattinger. Teknologiens effektiviserende egenskaper presser de negative langt bak i bevisstheten.

Disse forklaringene er supplementer til – og kanskje effekter av – en rådende ideologi om teknologi og innovasjon som et gode i seg selv, som hindrer erkjennelse av de negative konsekvensene. Når de erkjennes, reduseres de til bieffekter av en nødvendig og ustoppelig utvikling.

Den beste løsningen på disse problemene teknologien skaper er kanskje ikke den teknologitrøttes tilbaketrekning og avlogging. Jeg tror en vending bort fra tanken om smidighet og effektivitet for enhver pris, både for samfunnet og individet, er et skritt i riktig retning. Men det viktigste er at teknologiens kjipe sider diskuteres og forstås i lys av en samfunnsstruktur og -utvikling, og ikke utelukkende som et resultat av teknologien i seg selv.