Jeg har aldri klart å se hele The Joker. Tematikken blir for mørk. For meg fremstår filmen bare som en kommentar på hvordan samfunnet møter psykisk syke mennesker. I The Joker, og i mange superheltfilmer, brukes psykisk sykdom som forklaring på skurkenes grumsomhet.
Omtrent 160 000 mennesker har sykdommen bipolar lidelse i Norge, ifølge Bipolarforeningen. Sykdommen kjennetegnes av perioder med oppstemthet (mani/hypomani) og nedstemthet (depresjon). Samtidig kan bipolare ha lange friske perioder mellom disse ytterpunktene. Likevel portretteres ofte bipolare som endimensjonale mennesker i popkulturen.
For en tid tilbake leste jeg Jan Grues essay i The Guardian om fremstillingen av personer med synlige funksjonsnedsettelser i fiksjon. Essayet handler blant annet om hvordan funksjonsnedsatte assosieres med ondskap på film. Jeg hadde teksten i bakhodet da jeg gjenså Skam en junikveld, ti år etter at første sesong kom ut. I et intervju på NRK forteller Henrik Holm, som skuespilleren bak “Even” egentlig heter, at han ble overrasket over den positive responsen og hvor mange som tok kontakt fordi de kjente seg igjen i karakterens fremstilling av bipolare.
Jeg tror jeg vet hvorfor.
Når fordommer blir symbolsk vold
Sosiologi er ikke psykologi. Så hvorfor skal sosiologer bry seg om psykisk helse og dens fremstilling i populærkulturen? I Utkast til selvanalyse, det nærmeste man kommer en selvbiografi av Bourdieu, brukes et mindre kjent sitat fra sosiologen i den norske versjonen av bokas forord: En sosiologisk analyse som utelukker all psykologi, unntatt ved visse utslag av humørsyke. Kanskje var Bourdieu tilfeldigvis inne på noe der, for selv om bipolar lidelse er en psykologisk tilstand, er ikke hvordan de bipolare blir møtt av samfunnet det.
Selv om sosiologer heller diagnostiserer samtiden og samfunnet, og ikke mennesker, blir hvordan vi møter denne gruppen et sosiologisk anliggende når fordommer kan stenge dem ute fra mange av samfunnets sfærer. Vi vet allerede at bare 50% av bipolare er i jobb, og at halvparten av de som ikke er det, egentlig ønsker å være i arbeid. Fordommer blir utenforskap.
Visualiseringen av bipolare uten nyanser i popkulturen som ustabile og konstant syke, blir en del av det Bourideu kaller doxa, det som vi tar for gitt ved virkeligheten. Dette skjer med praksiser som ikke tematiseres som problematiske i feltet. Doxa er en del av det som former habitus. Derfor blir fordommene mot bipolare en del av vår habitus, vår atferd, hvordan vi snakker om og møter personer med bipolar lidelse. Og dette kulminerer i en subtil undertrykkelse av de bipolare, en form for symbolsk vold.
Eksplosjoner i hjertet
Det sies at forelskelse er det nærmeste man kommer galskap. I Skam blir vi godt kjent med Even, en karakter som alle liker, før det avsløres at han er syk. Selv om det er dramatisk for Evens kjæreste, Isak, når Even får mani, foregår dette også på en lavmælt og realistisk måte. Even går naken på McDondalds. Så får vi vite at Even er hos familien. Det kommer til å gå bra.
I Euphoria, en mer ekstrem versjon av Skam, har seriens fortellerstemme Rue sannsynligvis bipolar lidelse. I voiceoveren kommer fram at hun sliter med depresjon:
“The other thing about depression is it kind of collapses time. Suddenly, you find your whole days blending together to create one endless and suffocating loop. So you find yourself trying to remember the things that made you happy, but slowly, your brain begins to erase every memory that ever brought you joy. And eventually, all you can think about is how life has always been this way. And will only continue to be this way».
Men fremfor alt dreier serien seg om Rues forhold til transjenta Jules, om hverdagen på en amerikansk high school, om rus og ødelagte familierelasjoner, seksuell identitet, voldtekt og tenåringsangst.
Noen ganger er det vanskelig å skille mellom hva som er tenkt og hva som er virkelig. Som Rue selv sier:
«There’s a couple of versions of what happened that night. It all depends on who you ask, and to be honest, I’m not the most reliable narrator».
Euphoria skildrer sykdommens kompleksitet, men det er ikke bare sykdommen som tar plass. Rue er mye mer enn bare “bipolare Rue”. Bipolar lidelse blir mer som et bakteppe i historien, men som også forklarer hennes destruktive atferd. For Even og Isak er sykdommen utfordrende og det er for dem begge skummelt å håndtere den, men først og fremst handler sesongen om å være utrolig forelska, og å bli elsket og akseptert for alle delene av seg selv.
For sykdommen var aldri hovedpersonen i de to seriene, men menneskene, med alt de bærer på, opplever og føler.
Sosiologi er en kampsport
Som sosiologer har vi et spesielt ansvar for å avsløre undertrykkende strukturer mot dominerte grupper i samfunnet. Bourdieu (2002) skrev en gang at hensikten med sosiologi må være å avsløre de mekanismene som fører til symbolsk vold, og særlig innenfor massekommunikasjon. Når en gruppe mennesker systematisk stigmatiseres gjennom mediene, blir dette ableisme: en form for diskriminering av kronisk syke.
I siste episode av Euphoria i sesong 1 gir Rue seg fullstendig over til rusen eller sykdommen, man vet ikke helt, men man ser at virkeligheten hennes revner, og det er usikkert om hun er levende eller død. Euphoria er omdiskuterte for sine eksplisitte fremstillinger av sex, nakenhet og vold, men ble likevel en seersuksess fra første episode, og første sesong fikk en sekser av en anmelder i NRK, som kalte den for “Vond og jævelig, men fantastisk bra”
Kanskje ligger noe av forklaringen bak suksessen til Euphoria og sesong 3 av Skam, i at det oppleves så virkelighetsnært for de som har kjent dette på kroppen selv. Seriene blir en motvekt til den symbolske volden som bipolare vanligvis møter i popkulturen. For sykdommen var aldri hovedpersonen i de to seriene, men menneskene, med alt de bærer på, opplever og føler. Og alt som skjer i og mellom supernovaet av eufori og tomheten.
Referanser
Bipolarforeningen. (u.å.). Bipolarforeningen. Hentet 31. juli 2025, fra https://bipolarforeningen.no/
Bourdieu, P. (2002). Om fjernsynet. Gyldendal.
Bourdieu, P. (2008). Utkast til en selvanalyse. Pax.
Bourdieu, P., & Wacquant, L. J. D. (1992). An invitation to reflexive sociology. Polity Press.
Filmpolitiet. (2019, 17. juni). Anmeldelse: «Euphoria» – Filmpolitiet. NRK. Hentet fra https://www.nrk.no/filmpolitiet/anmeldelse_-_euphoria_-1.17229555
The disabled villain: why sensitivity reading can’t kill off this ugly trope. (2023, 14. mars). The Guardian. https://www.theguardian.com/news/2023/mar/14/the-disabled-villain-why-sensitivity-reading-cant-kill-off-this-ugly-trope
