Teksten er en forkortet og revidert versjon av det foredraget som Karin Widerberg hold på sitt sluttseminar høsten 2018, ved ISS, UiO.
I 2018 gikk jeg av som professor ved Institutt for Sosiologi og Samfunnsgeografi etter 50 år ved universitetet. Notater, forelesinger, brev og bøker fra hele dette livet hadde jeg hatt samlet på mitt kontor i Harriet Holters hus på Blindern. Da jeg ryddet etter meg, kom alt tilbake; seminarer, tanker og personer, også mye som var glemt. Så mye jeg hadde fått være en del av, så mye «action», lyst, spenning og moro! Det var ikke slik jeg så livet for meg, da jeg begynte på universitet for et halvt århundre siden. Jeg var 18 år og min store pasjon siden barnsben var skjønnlitteratur – jeg var en bokorm, leste alt og hele tiden. Men litteraturvitenskap kunne jeg ikke unne meg, jeg måtte kunne forsørge meg! Allerede i 10-års alderen begynte jeg å ordne med egne penger – mor var enke med 5 barn (jeg var nest yngst)- ikke minst for å kunne kjøpe bøker. Så jeg gikk på introduksjonsforelesinger for å finne et fag som kunne gi både økonomisk trygghet og lyst. Sosiologi gjorde meg nyfiken. Å få et annet blikk på hverdagen, seg selv og de relasjoner man var en del av, var fristende. En stor del av pensum viste seg å være nesten like morsomt som å lese skjønnlitteratur, og kunne leses i sengen!
Interessant er også at de perspektiver som særlig fanget min interesse da; Berger and Luckmann og deres «The Social Construction of Reality» (1967), og Goffman sin «The Presenation of Self in Everyday Life» (1959), er de som overlevde de teoretiske paradigmeskiftene jeg har vært gjennom dog i en annen tapping via Dorothy E. Smith og Institusjonell Etnografi (IE) (Smith 2005). Hverdagen, hvordan folk gjør livene sine, er for meg fortsatt like spennende å finne ut av. Men det var en lang periode, og den tok fatt straks etter at jeg begynt på studiene, da svarene var gitt på forhånd. Revolusjonen kom til sosiologen i Lund 1969, studentene tok da over undervisningen og det marxistiske perspektivet- med dess mange fortolkinger- ble det eneste «vi» godkjente. I flere år levde perspektivene begge videre på pensumlistene og striden sto om hver side.
Marxismen ble min første intellektuelle åpenbaring
Jeg var splittet. Den hverdag jeg møtte i skjønnlitteraturen hadde fått meg å føle meg hjemme i faget. Likevel var det marxismen som ble min første store intellektuelle åpenbaring. Men det var ikke på universitetet «det» skjedde. På slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet var venstre- og kvinnebevegelsen både sterk og velorganisert, alle var med både her og der, også jeg. Parallelt med en politisk og feministisk aktivisme, foregikk en rigorøs teoretisk skolering. Jeg var med å starte og drive «Kvinnovetenskaplig tidskift» og satt i redaksjonen til “tidsskriften Zenit” – Nordens svar på Signs respektive New Left Review. Det var i denne sammenheng, jeg leste og diskuterte feministiske teoretikere og Marx sine skrifter og tolkninger av disse.
Jeg husker en studiesirkel hvor vi nærleste «Kapitalen» både på tysk og svensk, slik at forståelsen hele tiden ble dypere. Vi lærte oss altså nærlesing av tekst og tekstanalyse i fellesskap utenfor akademias dører. På egen hand leste jeg Louis Althussers verk og ble helt grepet av marxistisk strukturalisme og den forståelse et slikt perspektiv kunne gi. Jeg kunne få hjertebank og føle hårene på armene mine reise seg, når jeg forsto hva som lå i begrepet «overbestemning». Nå tenker jeg tilbake på dette som mine første sterke minner av intellektuelt begjær og lyst, men også av å hele tiden kunne nå dypere i forståelsen. Så marxismen var – og er fortsatt for meg – en fruktbar teori som åpner for forståelser av sammenhenger. Men den ble brukt, også av meg selv, dogmatisk, det vil si på en slik måte at svarene på alle spørsmålene var gitt på forhånd, teorien hadde forklaringen/svaret på alt. Så hvordan da se noe nytt? Og hvorfor bry seg med empiriske undersøkelser, når man allerede visste hvordan man skulle fortolke uansett hva man fant? Det kritiske spørsmålet om hvor man snakket fra og til hvem, også tatt opp av feministene, var naturligvis fortsatt helt sentralt. Men når jeg skulle bruke marxismen empirisk ble det kjedelig. Dette oppdaget jeg med tyngde i mitt doktorgradsprosjekt.
Jeg kunne få hjertebank og føle hårene på armene mine reise seg, når jeg forsto hva som lå i begrepet «overbestemning»
Doktorgradsarbeidet i rettssosiologi
I 1972 begynte jeg på mine doktorgradstudier, med avhandlingstittelen «Kvinnans rättsliga og sociala ställning i Sverige 1750-1978». Jeg hadde takket ja til et doktorgradsstipend i rettssosiologi under betingelsen at jeg fikk skrive utfra ett kvinne- og klasseperspektiv. Per Stjernqvist, fagets eneste professor og min veileder, var begeistret, en likestillingens forgjenger i både liv og lære. Så jeg kunne ikke hatt mer oppbakking, og likevel ble dette starten på den mørkeste tiden i mitt akademiske liv. Det fantes nesten ikke noe skrevet på mitt tema, da 1972, så jeg fikk vasket frem stoff ur juridiske og historiske oversiktsarbeider. Teoretisk brukte jeg marxistisk rettsteori i Nicos Poulantzas (1975) ånd, det vil si marxistisk strukturalisme. Selve designet fant jeg frem til selv, min støttende professor kunne ikke bistå annet en med hurrarop. Jeg var helt alene om og med prosjektet, og skrivingen gikk så tungt, så tungt. Ofte ga jeg opp og syklet hjem og gjemte meg i sengen. Bitvis var jeg så deprimert at jeg ikke ville leve. Lysten og kunnskapsbegjæret lyste med sitt fravær. Materialet og perspektivet jeg valgte, gjorde skrivingen til kjedelig formalia, setningene savnet liv, jeg var ikke der, det var ikke min stemme, teksten var død, og det var nesten også jeg. Jeg flydde utenlands ett år, på et stipendium til Santa Barbara i California for å skrive om Affirmative Action, som skulle bli en del av avhandlingen. Og når jeg kom tilbake hadde jeg bestemt meg for at jeg bare måtte skrive avhandlingen ferdig, uansett hva jeg syntes om den og hele prosjektet. 1978 ble den klar (utgitt som bok Widerberg 1980) og jeg fikk min doktorgrad i rettsosiologi. Aldri mer skulle jeg ha det slik og aldri mer skulle jeg skrive slik. Denne lærepenning har jeg hatt med meg, og vært et fundament i min måte å veilede på og motivert meg til å utvikle skrivekurs og skrive bøker om skriving, slik at studentene skulle slippe å ha det slik jeg hadde det.
Mitt møte med kvinneforskningen
At jeg visste at det kunne være annerledes, både innen forskning og skriving, hadde jeg fått kjennskap til gjennom Kvinneretten i Oslo. Mitt besøk hos dem, første gang i 1974, fikk livsavgjørende konsekvenser. De var et miljø og jeg forsto nå at man ikke kan tenke ut alt selv, at man behøver formulere seg for andre, høre deres meninger og lære å tenke nytt i dialog. De var heller ikke styrt av marxismen, tenkte også annerledes og for meg nytt og klokkerent feministisk. Tove Stang Dahl som frontfigur gnistrede av intelligens, energi og kreativitet. Og miljøet var et intellektuelt blomsterbed. Kunnskapsbegjær en masse! Jeg bare måtte dit, igjen og igjen. Både der og i norsk kvinneforskning i det hele tatt ble spørsmål reist som var nye for meg, og svarene var aldri gitt! Foruten å delta på alle konferansene og i nettverkene, var jeg også på Kvinneretten på stipend ett halvt år, før jeg 1982, på oppfordring søkte en stilling på rettsosiologi, ved Juridisk fakultet i Oslo. Jeg fikk stillingen, men da var jeg gravid med mitt andre barn og der var tegn på at noe kunne være galt, så jeg ga et betinget ja – hvis det ble et barn og det var ok – så ville jeg ta stillingen.
Sommeren 1983, flyttet jeg med min man Bjørn, Ylva på 2 år og Johan på 6 måneder, til Oslo og mitt liv på Universitet i Oslo (UiO) begynte. De første åren var tøffe. Vi bodde trangt, vi fikk ikke ordnet med barnepass til Johan, Bjørn hadde lang reisevei til jobben og jeg underviste jurister i et fag de ikke valgt – rettssosiologi var obligatorisk – og ikke var interessert i. Og jeg var ung, kvinne og svenske …. Men motgang gjør en også sterk, eller i hvert fall herdet og mer uredd. Etter de undervisningserfaringene der, var det vanskelig å skremme meg. Og arbeidsmiljøet med Thomas Mathiesen i spissen var stimulerende med flere sterke intellektuelle stemmer i stendige debatter. De var alle menn, jeg var den eneste kvinnen, så jeg følte en press på å bevise at bedømmelseskomitéen gjorde rett når de foreslo meg foran de mannlige søkerne. Thomas var dog veldig støttende, han hadde selv ønsket meg til stillingen – kanskje trodde han at en dame skulle legge sordin på hanekampen.
Når jeg 1989 søkte og fikk stillingen som den første forskningslederen på det nystartede Senter for kvinneforskning (nåværende Senter for tverrfaglig kjønnsforskning), var det fordi jeg ønsket å være i et tverrfaglig kjønnsforskningsmiljø, for å lære mer og annet, særlig når postmodernismen sveipte in og røsket opp. Og selvfølgelig for å få kvinner som kolleger, noe jeg virkelig savnet. Stillingen var altså en sjanse som jeg bare måtte ta.
De 3 årene jeg var der, var nok de mest lærerike i mitt liv. De falt sammen med at jeg der ble presentert for 2 bøker, to måter å bedrive forskning på, som var mitt i blinken for meg; Dorothy E. Smith «The Everyday World as Problematic» (1987) om Institusjonell Etnografi (IE), og Frigga Haug « Female sexualization» (1987) om Minnearbeid. Begge stjernene ble så klart invitert til sentret og jeg har deretter hatt et nært samarbeid med Dorothy Smith i flere år. Men på sentret ble jeg presentert for og kjent med mange andre perspektiver og personer, ikke minst gjennom prosjektet Forståelser av kjønn som resulterte i en bok med samme navn (Taksdal&Widerberg 1992), hvor vi tok fag for fag – innenfor samfunnsvitenskap – for å se hvor langt kjønnsforskningen kommet og hvilket gjennomslag den hatt i disiplinene. I disse metoo-tider kan det også være på sin plass å nevne at Harriet Holter – norsk kvinneforsknings grand old lady – og jeg hadde et prosjekt sammen om seksuell trakassering, på Sentret, med en hel haug hovedfagstudenter som skrev avhandlinger og gjorde minnearbeid på temaet. Resultatet ble en bok «Sex i arbeid(et) (Brantsæter & Widerberg 1992) som dessverre nok var før sin tid, det ble ikke noe debatt og ingen oppfattet temaet som viktig eller relevant. Innholdet i boka er dog, vil jeg hevde, helt up to date også i dag.
Disse årene var så inspirerende, at jeg ble som en Duracell-kanin. Jeg ble kjent med en mengde utrolig stimulerende kvinneforskere fra ulike fag, flere ble også kolleger som jeg arbeidet sammen med både i forskning og undervisning. Likevel tenkte jeg aldri at jeg skulle bli en periode til på Sentret, jeg ville tilbake til faget mitt og få mer tid til egen forsking og skriving. Og, jeg hadde lært hvor fruktbart det kunne være å bytte miljø. På oppfordring, nokk en gang, søkte jeg derfor stillingen etter Vilhelm Aubert, som professor på sosiologi.
Og jeg var ung, kvinne og svenske .... Men motgang gjør en også sterk, eller i hvert fall herdet og mer uredd
Et bytte av forskningsmiljø og nye perspektiver
Jeg ble innstilt på delt førsteplass. Da, i 1991, fantes ingen kvinnelig professor i generell sosiologi i hele Norge. Likevel ble det en kamp om saken, også i media. Dag Østerberg som vært i min komité sa opp sin stilling – mer for at han fått nok av universitetssystemet enn for at han var en tilhenger av meg – og NFR sekretariatet for kvinneforskning mobiliserte hele deres kontaktnett for å få in protestbrev av internasjonalt kjente miljøer og personer (f. eks fra Sandra Harding, Helene Cixous, med flere). Til slutt, kom det til en løsning; jeg tok min stilling fra juss og fikk lagt den til ISS, Sigurd Skirbekk som jeg delte førsteplass med fikk opprykk og «nobelpriskandidaten» ble kallet til en stilling, med 10 lønnsklasser høyere lønn en meg, noe jeg heldigvis ikke ante da jeg tok stillingen. Jeg var skadet nok som det var av saken og trodde at alle – i hvert fall mennene – var mine fiender. Jeg gjorde meg hard som stål og krevde straks å få ta ut opparbeidet forskningstermin. Mot den bakgrunnen er det kanskje ikke så merkelig at jeg brukte forskningsåret på å gjøre minnearbeid på kunnskap.
Hva har kunnskap vært for meg gjennom livet, i hvilke situasjoner og relasjoner har jeg opplevd å vokse intellektuelt og når har jeg opplevd det motsatte, å bli forminsket? Av historiene så jeg en parallell mellom hvordan seksualitet og kunnskap fungerer – man utfoldes eller krympes, frigjøres eller undertrykkes. Derfor fortsatte jeg det minnearbeid om seksualitet jeg gjort på Sentret i samband med prosjektet om seksuell trakassering. Og så satt jeg der med ca. 50 historier, hvor jeg så et mønster som jeg trodde ville gi mening også for andre kvinner, noe de kunne kjenne seg igjen i og gi dem et redskap for refleksjon og handling. Så jeg kontaktet Pax forlag og med hjelp fra redaktør Birgit Bjerck – som bistått flere andre feministiske skribenter ble det til en bok; «Kunnskapens kjønn» (Widerberg 1994 på norsk og 1995 på svensk). Før boken kom ut var jeg tilbake på ISS (etter min forskingstermin) og litt etter litt kunne jeg slappe av da jeg merket at mine kolleger ikke var fiender og jeg kunne begynne å nyte av at her var det både kvinner og menn og med helt ulike interessefelt og angrepsmåter. Og det var høyt i tak, for å unnvike konflikter. Og masse, masse interesserte studenter. De strømmet til mine kurs både om kjønn og i kvalitative metoder. Og deres spørsmål og interesse trigget meg å jobbe på.
“Kunnskapens kjønn”
Men så kom boken «Kunnskapens kjønn» ut, og knapt hadde jeg reist meg fra «professorsaken» før jeg ble slått i bakken igjen. Reaksjonene var voldsomme, de negative stemmene overdøvet de positive, både til mengde og styrke. Det var halv- eller helsides oppslag i alle de største dags- og kveldsavisene i både Norge og Sverge. Morgenbladet hadde et stort tegnet bilde av en naken kvinne omgitt av en skog av erigerte peniser med tittelen «Les om professorens seksuelle erfaringer», ikke et ord om kunnskapshistoriene som er flere enn de seksuelle historiene. Gikk det virkelig an å skrive slik i Akademia, spurte anmelderen, det var å skitte ned parnasset og et uttrykk for at det gikk over og ut med universitet som institusjon. Og i Sverge brukte professoren i statsvitenskap Bo Rothstein boken som et bevis på den feministiske sekterisme som han også mente den daværende sosialdemokratiske partileder Mona Sahlin gav uttrykk for. Boken ble altså brukt til helt andre formål enn hva jeg kunnet forestille meg. I Sverge mobiliserte den ikke bare feminister, men flere mannlige professorer kom også til mitt forsvar. I Norge ble debatten så livlig at den resulterte i en hovedfagsoppgave, senere trykket opp som kapitel i bok (Hopland Engebretsen 1999). Jeg selv lærte meg mye av debatten og skrev ned alle refleksjoner og samlet på alle innleggene. Det var en tøff periode, men boken var verd all motstand, den fylte en funksjon også for meg selv. Det hadde vært et prosjekt som virkelig dreide seg om kunnskapsbegjær i flere henseenden. Og etterpå utviklet jeg minnearbeidsmetoden slik at den kunne brukes i både metode- og tematiske kurs (da praktisert for å belyse et tema). Den var så fruktbar at metoden ble brukt også i de forskningsprosjekt jeg arbeidet med deretter. Her vil jeg særlig nevne «Trøtthetsprosjektet».
Gikk det virkelig an å skrive slik i Akademia, spurte anmelderen, det var å skitte ned parnasset og et uttrykk for at det gikk over og ut med universitet som institusjon
Trøtthetsprosjektet og IE
Bekymring og trøtthet kom opp som tema i et lite tverrfaglig prosjekt om kroppen noen av oss feminister drev «ved siden av» og det fødde tanken på et nytt prosjekt om «trøtthetens sosialitet» for oss sosiologer i gruppen, meg og Ulla-Britt Lilleaas. Ulla-Britt hadde lenge arbeidet med tematikken rundt kvinner med kroniske muskelsmerter og visste alt om kjønnede kroppsvaner. Men hvordan håndterer kvinner og menn som ikke er sykemeldte eller diagnostisert, dvs. vanlige mennesker trøtthet i hverdagen? Hva kan vi lære av dem? Vi søkte og fikk bevilget penger fra NFR og 1998-2001 gjorde vi empiriske undersøkelser – intervjuer og observasjoner – av ulike yrkesgrupper på noen utvalgte arbeidsplasser og kjøpte in oss med spørsmål i levekårsundersøkningen. Til hjelp hadde vi en forskningsassistent på halvtid og en gruppe på 6 studenter som skrev Master-oppgave på utvalgte prosjektdeler. Naturligvis gjorde vi minnearbeid på trøtthet, skrev trøtthetsdagbok under en måned, og fikk flere som deltok i undersøkelsen å gjøre det samme i en ukes tid. Trøtthet er et tema alle har et forhold til, men som man sjelden snakker om eller reflekterer over. Redselen for å ikke orke, å ikke klare, redselen for å bli trøtt … Så mye energi denne redselen og bekymringen syntes å ta! I designet spilte også Institusjonell Etnografi en viktig rolle; vi startet ikke med en bestemt definisjon av trøtthet, men hvordan informantene «gjorde» trøtthet. Vi stilte spørsmål om hva som ga og tok energi under dagen; hvilke oppgaver og relasjoner og situasjoner dreide det seg om? Og prøvde å avdekke hvilken rolle ulike institusjonelle ordninger kunne spille i dette. Hensikten var å få frem mønster skapt av arbeidet, og hvordan disse satte seg i kroppen. Vi fant at hvordan man gjorde sin arbeidstid ble til kroppsvaner på en slik måte at vi faktisk kunne snakk om en ingeniørs-, lærer, hjemmehjelper og servitør-kropp, det vil si hva som kjennetegnet kroppen til de jobber vi undersøkte (Lilleaas& Widerberg 2001). Det var så spennende at jeg skrev en lærebok i kvalitativ metode som fulgte prosjektets ulike moment, «Historien om et kvalitativt forskningsprosjekt» (Widerberg 2001), med hensikten å få studentene å se hvordan forskning kan gjøres i praksis.
Årene deretter, brukte jeg til å bygge opp et nordisk nettverk i Institusjonell Etnografi som nå er «up and running» og heldigvis drives av andre. De flinke stipendiatene i dette miljøet samlet jeg til å skrive kapitler om sine IE prosjekter i en bok med hensikt «å selge» IE i Norden. Det ble til «I hjertet av velferdsstaten- en invitasjon til institusjonell etnografi» (Widerberg 2016). Samme måte å skrive bok på: å samle forskere til møter hvor man diskuterer både ideer og utkast til kapitler, slik at det blir til et felles prosjekt, har Anne-Lise Ellingsæter og jeg tillempet på «Velferdsstatens familier -Nye sosiologiske perspektiver» (Ellingsæter&Widerberg 2012).
Akademisk stjernekrig
Min seneste og trolig siste store intellektuelle utfordring i Akademia ble å prøve å knytte sammen perspektivene til Bourdieu og Smith. De har begge relasjonen som analytisk enhet – ikke subjektene – og de ønsker begge å belyse sammenhengen mellom hverdagspraksis og strukturelle relasjoner. At deres angrepsmåter likevel er så forskjellige er akkurat det som gjør at de kan utfylle hverandre. Det er det jeg prøver å argumentere for i artikkelen «Academic Star Wars. Pierre Bourdieu and Dorothy E. Smith on Academic Work» (Widerberg 2021) og derved også bidra til å gjøre Smith og IE mere kjent innenfor det sosiologiske fagmiljøet.
Kunnskapsbegjær – slik jeg har opplevd det – tilfredsstilles og utvikles i relasjoner, i miljøer og nettverk. Det er her bøker og perspektiver dukker opp, det er her man lærer seg å lese og argumentere og forstå hvor viktig mangfold er. Og det å være kvinne i disse årene har ikke bare vært tøft og en utfordring, det har også vært en unik mulighet å få være del av en dynamisk og kreativ intellektuell og politisk bevegelse. Hvordan kunnskapsbegjæret utfolder seg hos unge sosiologer av i dag, håper jeg noen av disse vil skrive om. Selv er jeg utrolig takknemlig for at jeg har fått lov å være i Akademia, fått lov å ta plass. Og er det noe jeg ønsker så er det at universitet også fremover skal gi rom for et mangfold av slike som meg.
Litteratur
Berger, Peter L& Luckmann, Thomas (1967). The Social Construction of Reality. N.Y:Anchor Books
Brantsæter, Marianne & Widerberg, Karin(red) (1992). Sex i arbeid(et). Oslo; Tiden forlag
Ellingsæter, Anne Lise& Widerberg, Karin(red)(2012). Velferdsstatens familier. Nye sosiologiske perspektiver. Oslo; Gyldendal
Goffman, Erving (1959). The Presentation of Self in Everyday Life. N.Y:Anchor Books
Haug,Frigga (1987). Female sexualization. London;Verso
Hopland Engebretsen, Marit (1999). Den subjektive erfaringens rolle i vitenskapen. Om mottakelsen av Karin Widerbergs bok. I Lotherington, Ann Therese & Markussen, Turid (red). Kritisk Kunnskapspraksis. Bidrag til feministisk vitenskapsteori. Oslo; Spartacus forlag
Lilleaas, Ulla-Britt & Widerberg, Karin (2001). Trøtthetens tid. Oslo; Pax forlag
Poulantzas, Nicos (1975). Political Power and Social Classes. London;Verso
Dorothy E. Smith (1987). The Everyday World as Problematic. Boston; Northeastern University Press
Smith, Dorothy E. (2005) Institutional Ethnography. A Sociology for People. Oxford: AltaMira Press.
Taksdal, Arnhild & Widerberg, Karin(red) (1992). Førståelser av kjønn i samfunnsvitenskapenes fag og kvinneforskning.Oslo; Ad Notam Gyldendal
Widerberg, Karin (2021). «Academic Star Wars. Pierre Bourdieu and Dorothy E.Smith on Academic Work», chapter 11 in Leulfsrud, Håkon & Sohlberg, Peter (eds) Constructing Social Research Objects. Leiden; Boston; Brill
Widerberg, Karin (red) (2016). I hjertet av velferdsstaten- en invitasjon til institusjonell etnografi. Oslo: Cappelen Damm
Widerberg, Karin (2001). Historien om et kvalitativt forskningsprosjekt. Oslo; Universitetsforlaget
Widerberg, Karin (1994). Kunnskapens kjønn. Oslo; Pax forlag. På svenska Kunskapens kön. (1995) Stockholm; Nordstedts
Widerberg, Karin (1980). Kvinner, klasser och lagar. Stockholm; Liber förlag
