Takk til professor Jorid Anderssen (2024) for å ha skrevet en tekst om dokumentaren Mirakelet i Gullspång (2023) av Maria Fredriksson. Uten den ville jeg sannsynligvis gått glipp av denne bisarre og lærerike fortellingen. Innvendingene Anderssen retter mot filmen er jeg derimot ikke enig i.
En vellykket moderne fortelling
Slik jeg ser det, er Anderssens (2024) hovedinnvending at regissøren, ved å vise dem uttale harde ord om hverandre, i for stor grad blottlegger to av hovedpersonene.
Anderssen overser at Mirakelet i Gullspång tilhører den fortellingskulturen filosofen Michel Foucault (1994) skisserer i teksten La vie des hommes infâmes (Livet til de beryktede), hvor han også skildrer det som kjennetegner moderne litteratur.
Foucault (1994, s. 252-253) skriver at moderne litteratur dreier seg om å lete etter «hverdagen under hverdagen, å overskride grenser, å brutalt eller snikende avsløre hemmeligheter» (min oversettelse). Med andre ord, forsøker den å vise «det vanskeligste å legge merke til, det mest gjemte, det mest pinlige å si eller vise, alt i alt, det mest forbudte, det mest skandaløse» (Foucault, 1994, s. 252, min oversettelse). Han mener at det nettopp er dette uformelle samfunnsmandatet som ligger til grunn for interessen moderne litteratur og psykoanalyse har for hverandre (Foucault, 1994, s. 253).
For filosofen Gilles Deleuze, som ofte assosieres med Foucault, er det først når moderne litteratur klarer å rive seg løs fra trangen om å fortelle en «skitten liten hemmelighet», som vanligvis har noe med mamma og pappa å gjøre, at moderne litteratur blir storartet (Deleuze og Parnet, 2006). Men slike løsrivelser er unntak heller enn regelen.
Mirakelet i Gullspång, som riktignok er en film og ikke en tekst, etterlever denne regelen. Den er en vellykket moderne fortelling fordi den skaper skam, ved å vise atferder noen helst ikke vil se. Anderssen (2024) skriver at den viser mennesker når «de har vært på sitt sinteste, og i sine mest sårbare øyeblikk, når de tilsynelatende har vært backstage», og kommenterer: «Som tilskuer blir jeg flau på deres [hovedpersonenes] vegne. Jeg får innsyn i deler av deres mest private tanker som egentlig burde vært det – private.»
Drama har andre behov enn vitenskap
At mennesker i konflikt med hverandre ender opp med å bruke brutale formuleringer som, i et øyeblikk, overskygger deres nestekjærlighet, er såpass vanlig og menneskelig, at det er lite sannsynlig at noen blir redusert til slike utbrudd. Anderssens (2024) oppfatning at de menneskene som i dokumentaren får anfall av denne typen burde ha vært «beskyttet mot seg selv» eller «mot sine tanker», fremstår for meg som veldig patroniserende.
Anderssen (2024) trekker en parallell mellom dokumentaren og bruken av kvalitative intervju innen sosiologi, «der en ut fra et større materiale velger ut den informasjonen som best belyser en problemstilling.» Hun sier at hun, i konteksten av en kvalitativ analyse, og av etisk hensyn, ville «hatt problemer med å gjengi i direkte sitat de verste ordene hovedrolleinnhaverne i filmen sier om hverandre» (Anderssen, 2024).
Til forskjell fra en sosiologisk studie, er en dokumentar avhengig av å fortelle en historie mer enn å belyse en problemstilling.
Men til forskjell fra en sosiologisk studie, er en dokumentar avhengig av å fortelle en historie mer enn å belyse en problemstilling. Dette innebærer at det er behovet for et narrativ, dramatiske effekter og en gjennomgående estetikk, som, innenfor det de medvirkendes samtykke tillater, styrer valget av det som vises.
Anderssens (2024) tekst er i seg selv et bevis på at de utsagnene fra Mirakelet i Gullspång hun beklager, skaper drama. Dessuten, står disse ordene i samklang med den mørke og destabiliserende tonen til historien som blir fortalt.
Et talende kamera
Anderssen stiller seg kritisk til det at regissøren Maria Fredriksson tar del i sin egen dokumentar. Hun skriver:
«Filmskaperen ser også ut til ikke bare filme, men er en aktiv deltaker flere steder, for eksempel når hun griper inn og reagerer med irritasjon på resultatet av den siste gentesten. Det virker her som hun føler seg lurt. En kan derfor anta at en del av de reaksjonene en ser hos hovedrolleinnhaverne, er instruert eller fremprovosert av filmskaperen.» (Anderssen, 2024)
Med unntak av en scene der Fredriksson trer frem foran kameraet på grunn av et urovekkende mystisk uhell, er hennes deltakelse begrenset til en reagerende stemme som kommer fra bak kameraet. Dette er et grep som etter min mening møter det postmoderne etiske kriteriet om transparens. Grepet minner seerne på at kameraet bare er et av flere synspunkter, og at regissøren, i større og mindre grad, påvirker det som vises.
Ved å bruke ord fra Aksel Tjora (2021, s. 286), kunne man si at Fredriksson skaper bevissthet om det at hun genererer, og ikke samler, data. Når sosiologer gjør det samme, får de ros for det.
Et lys i dødens skygge
På samme måte som en regissør og en sosiolog kan ha et aktivt forhold til det de henholdsvis filmer og forsker på, har det de filmer og forsker på et aktivt forhold til dem. Mennesker kan velge å delta i en dokumentar, eller et intervju, av andre grunner enn for å bidra til det felles beste, eller fordi regissøren eller sosiologen er overtalende. Deres deltakelse kan være motivert av deres egeninteresse. I motsetning til det Anderssen (2024) antyder, er hovedpersonene i Mirakelet i Gullspång ikke regissørens passive ofre. Hun noterer seg at det faktisk er to av disse menneskene som først tok kontakt med regissøren, og derfor initiativet til dokumentaren. Men hun tar ikke dette i betraktning.
Hovedpersonene i dokumentaren er tre eldre kvinner. I sin bok Alderdommen skriver Simone de Beauvoir (2019, s. 445) at: «Alderen endrer vårt forhold til tiden; etter som årene går, blir fremtiden kortere, mens fortiden veier mer. Man kan definere den gamle som et individ som har et langt liv bak seg og et svært begrenset håp om å leve videre fremfor seg.» Videre siterer hun Aristoteles som sier om eldre mennesker at de lever mer i sine minner enn i håpet (Beauvoir, 2019, s. 446; Aristoteles, 2006, s. 150).
Uansett hvor ubehagelig denne striden var, fant de åpenbart også glede i innspillingen av dokumentaren.
Fordi gamle mennesker kan oppleve å ha mer fortid enn framtid, kan de føle seg mindre definert av det de gjør og ønsker seg enn av hva de har gjort. For dem, kan det å fortelle sin egen livshistorie derfor være spesielt viktig, fordi det i stor grad er ensbetydende med det å definere seg selv.
I dag er det å fortelle sin egen livshistorie som regel et privilegium forbeholdt kjendiser. For alle andre, skal det en utrolig livshistorie til for at noen viser interesse. En utrolig livshistorie er nettopp det hovedpersonene i Mirakelet i Gullspång har. I den forstand, skjedde det faktisk et lite sosialt mirakel i Gullspång: Tre ukjente mennesker fikk fortelle sin egen livshistorie.
Disse menneskene havnet i en konflikt over definisjonen av en hendelse i denne historien. Men uansett hvor ubehagelig denne striden var, fant de åpenbart også glede i innspillingen av dokumentaren. De fikk hevde seg selv og fremme sine verdier foran et kamera. De fikk vise det som er dem kjært, enten det er tro og nære familierelasjoner, eller vantro og et sofistikert interiør.
Gleden det kan være å etterlate seg slike spor, spesielt når man er eldre, kan ikke overses, dersom man ønsker å gjennomføre en rettferdig vurdering av Mirakelet i Gullspång sin moralske verdi.
Referanser
Anderssen, J. (2024, 8. august). Da mirakelet ikke skjedd i Gullspång. Sosiologen. https://sosiologen.no/ideer/kulturkommentar/da-mirakelet-ikke-skjedde-i-gullspang/
Aristoteles. (2006). Retorikk (T. Eide, Overs.). Vidarforlaget.
Beauvoir, S. de (2019). Alderdommen (B. Christensen, Overs.). Vidarforlaget.
Deleuze G. & Parnet, C. (2006). Dialogues II (H. Tomlinson & B. Habberjam, Overs.). Continuum.
Foucault, M. (1994). La vie des hommes infâmes. I D. Defert & F. Ewald (Red.), Dits et écrits 1954-1988 par Michel Foucault (Bd. 3, s. 237-253). Gallimard.
Fredriksson, M. (Regissør) (2023). Mirakelet i Gullspång [Dokumentar]. Ballad Film.
Tjora, A. (2021). Kvalitative forskningsmetoder i praksis (4. utg.). Gyldendal.
