Selve historien
Kort fortalt handler dokumentarfilmen «Mirakelet i Gullspång» om søstrene May og Kari fra Nord-Troms, som etter et tegn fra Gud kjøper en leilighet i Gullspång i Sør-Sverige. Når de møter eieren av leiligheten, Olaug, synes de hun er prikk lik eldstesøsteren Lita, som døde 30 år tidligere. Når Olaug i tillegg er født på samme dato som Lita i 1941, og er vokst opp på motsatt side av fjorden, må disse tilfeldighetene forfølges. Etter hvert som de blir kjent, ser både søstrene og Olaug flere og flere likhetstrekk mellom henne og Lita. En DNA-test viser at Olaug er deres halvsøster, og altså tvillingsøster til Lita. Dette er et gledens øyeblikk. Søstrene kontakter dokumentfilmskaperen, som følger dem over flere år, samtidig som jobben med å inkludere den nye søsteren i familien starter.
Det viser seg snart at Olaug ikke passer inn i sin nye familie. Hun er pensjonert løytnant i forsvaret, og ser på seg som velutdannet og intellektuell, altså som meget forskjellig fra de «enkle» søsknene. Familien er sterkt religiøs. Dette er en av flere ting i deres levemåte som er vanskelig for Olaug å forholde seg til. Det sier hun også rett ut. Etter hvert utvikler det seg direkte fiendskap mellom Olaug og resten av søsknene. Olaug på sin side får en eksistensiell krise, der hun ikke vet hvem hun «egentlig» er. Før hun møtte søstrene trodde hun at hun vokste opp hos sine biologiske foreldre.
Hun begynner også å nøste i dødsfallet til Lita. Litas død er omgitt av mye skam og synd, siden det var et selvmord. De får så tilgang til obduksjonsrapporten, som viser at Lita hadde en naturlig død. Selve omstendighetene rundt dødsfallet var imidlertid meget mystisk, politiarbeidet blir kritisert, og søsknene antyder at Lita muligens ble drept. Søsknene er takknemlige for at Olaug tok tak i dette, men det er ikke nok til at det blir fred mellom henne og resten av familien. Fiendskapet ender med at Olaug krever en ny DNA-test som viser at Olaug ikke er i slekt med dem. Det er alle glade for, selv om søsknene mistenker at Olaug har jukset med denne DNA-testen for å slippe å være i slekt med dem. Olaug på sin side vil ikke gå videre og finne ut hvem hun da «egentlig» er. Møtet med en potensiell familie er nok, sier hun fra sin rokokko sofa, der hun nipper til vin med Maria Callas som bakgrunnsmusikk.
Oppsiktsvekkende, men med en bismak
Denne filmen vakte stor oppsikt da den kom, den var en publikums- og kritikersuksess. Den ligger nå digitalt på NRK. Jeg hadde derfor store forventninger til filmen. Det er forståelig at filmen vakte oppsikt, den er underholdende, og de ulike mysteriene som blir lagt på bordet er mer innviklet enn det en Hollywood-film kan romme. Jeg hadde imidlertid ikke sett mye av den før selve plottet virket meget usannsynlig. Det blir ikke sagt i filmen at Lita og Olaug er eneggede tvillinger, men likheten var så stor ifølge søstrene at de trodde at deres avdøde søster var «vekket til live» da de møtte Olaug. Hvordan kan eneggede tvillinger vokse opp på hver sin side av en fjord, og aldri møtes? De var til og med konfirmert samme år i samme kirke. Selv om kommunikasjonen mellom bygdene var dårlig, er det litt av en tilfeldighet at ingen la merke til likheten mellom tvillingene da de vokste opp – så isolert var ikke bygdene fra hverandre. Etter hvert reagerte jeg med å føle meg utilpass, direkte flau på hovedrolleinnhavernes vegne, og syntes filmskaperen av hensyn til disse menneskene kanskje burde avsluttet dette arbeidet og ikke laget en film av det.
Som sosiolog ser jeg imidlertid at filmen rører ved mange interessante temaer. Her vil jeg nevne noen av dem. Den tar opp spørsmålet om tilhørighet, nærmere bestemt hva som skaper identitet, vår forståelse av hvem vi er og hvem andre personer er. I filmen var søsknene opptatt av at Olaug var en av dem, fordi de delte felles genetisk opphav. Identitet er imidlertid først og fremst sosial, fordi den skapes over tid i interaksjon med det livet en lever. Etter hvert som søsknene samhandlet, ble dette mer tydelig. Olaug delte ikke samme forståelse som resten av søsknene av hvem hun var. Heller ikke ønsket hun å skape en ny forståelse av seg selv. Hun identifiserte seg ikke med dem. Samtidig kan hun ikke løsrive seg fra genetikken: Når hun vil ta den siste gentesten er det fordi «jeg føler det emosjonelt – jeg vil ikke være i slekt med disse menneskene».
Bourdieus kapitalbegrep er også relevant for å forstå møtet mellom søsknene. Ved flere anledninger sier Olaug at hun oppfatter søsknene som «enkle» og ikke så velutdannet som henne. Allerede den første kvelden hun møter en spent storfamilie på hjemgården deres, sier hun at hun selv er vokst opp hos «velstående mennesker som hadde mye jord» mens søsknene vokste opp i «fattigdom og elendighet». Dette faller ikke i god jord hos søsknene som mener at det er et uttrykk for manglende respekt for en oppvekst som de selv ikke opplevde som fattigslig. Søsteren May er den som mest direkte uttrykker hva problemene består i: Hun sier ganske mange stygge ting om Olaug foran kamera, som at Olaug synes de er dumme, at hun føler seg bedre enn søsknene, og at «hun (Olaug) er et forferdelig kvinnemenneske». Mays utsagn var ikke pene, men slik Olaug fremstår i filmen, viser hun lite toleranse for deres liv, og tar avstand fra deres religiøsitet på en meget brysk måte. Hun vil vise at hun besitter høyere kulturell kapital enn søsknene ved å vise frem sitt hjem, med malerier, tilsynelatende dyre møbler, og med klassisk musikk som spilles i bakgrunnen.
Hun vil vise at hun besitter høyere kulturell kapital enn søsknene ved å vise frem sitt hjem, med malerier, tilsynelatende dyre møbler, og med klassisk musikk som spilles i bakgrunnen.
Denne filmen gir meg også metodiske assosiasjoner. I starten av filmen instruerer filmskaperen May om hvordan hun skal best gjenskape sin reaksjon da hun under visningen av leiligheten ser et bilde som «snakker» til henne. Det er før møtet med eieren, så det er i utgangspunktet lagt en forventning om spirituelle bånd mellom de ulike deltakerne. Når dette båndet blir oppsmuldret, blir det sagt svært mange ufine ting. Uten å ha spesiell kjennskap til dokumentarsjangeren, ser jeg at deler av den har mange likhetspunkter med kvalitative intervju, der en ut fra et større materiale velger ut den informasjonen som best belyser en problemstilling. Med kvalitative intervju som data ville jeg av hensyn til mine informanter hatt problemer med å gjengi i direkte sitat de verste ordene hovedrolleinnhaverne i filmen sier om hverandre. Jeg ville omskrevet, og heller referert innholdet eller meningen i det de sa.
Skaperen av denne filmen ser ikke ut til å ha slike etiske betenkeligheter. Disse damene er blitt filmet når de har vært på sitt sinteste, og i sine mest sårbare øyeblikk, når de tilsynelatende har vært backstage, for å bruke en Goffman-klisje. Av hensyn til hovedrolleinnhavere kunne regissøren med fordel klippet med en hardere hand. Dette gjelder spesielt hensynet til søsteren May og hennes utsagn. Hun bruker ord og talemåter som passer lite overens med den dypt religiøse nestekjærligheten hun forfekter. Olaug burde også vært beskyttet mot sine tanker om de «enkle» søsknene. Hun sier selv «Jeg er utdannet kriger, og hadde jeg ikke kunnet kontrollere mitt temperament, hadde ikke disse menneskene (søsknene) vært i live i dag».
Som tilskuer blir jeg flau på deres vegne. Jeg får innsyn i deler av deres mest private tanker som egentlig burde vært det – private. Jeg trenger ikke alle de verste tankene deres for å forstå at dette var en vanskelig opplevelse for dem. Men kanskje denne dyneløftingen er et bevisst grep for å selge filmen? Filmskaperen ser også ut til ikke bare filme, men er en aktiv deltaker flere steder, for eksempel når hun griper inn og reagerer med irritasjon på resultatet av den siste gentesten. Det virker her som hun føler seg lurt. En kan derfor anta at en del av de reaksjonene en ser hos hovedrolleinnhaverne, er instruert eller fremprovosert av filmskaperen.
Hovedrolleinnhaverne har tydeligvis godkjent filmen og lar seg villig intervjue på ulike media. Jeg vil likevel spørre, har de egentlig forstått rekkevidden av å vise slike sider av seg i full offentlighet? Hva synes egentlig deres nærmeste om denne eksponeringen? Iallfall er jeg klar på at selv om dette er en spennende historie med mange tvister, ville historien ikke blitt dårligere om hovedrolleinnhaverne hadde blitt mer beskyttet mot seg selv.
