Tekstserie om STED
Ulike stedsbegreper
Begrepet sted, og ulike sammensetninger av sted med andre begreper, er sentralt for å forstå flere sentrale karakteristika ved temaet hytter og deres eiere og brukere. Dagens debatt om fritidsboliger er mest preget av diskusjoner om arealbruk, tap av natur, lokal økonomisk betydning mv. Dette er naturligvis viktige tema, og noe som jeg selv også arbeider med. «Sted» kan imidlertid bidra til å bringe menneskene sterkere inn i diskusjonene, og til å få fram viktige egenskaper ved temaet som i for liten grad er fremme i dagens debatt og i lokal planlegging og utvikling.
I denne teksten vil jeg ta for meg flere vinklinger på sted og stedsbegreper jeg har arbeidet med i tilknytning til hytter, og som dels henger sammen. Det er nærmere bestemt: stedstilknytning, hjem eller hjemsted, tettsted og stedsutvikling.
Jeg er samfunnsgeograf, og har vært opptatt av fritidsboliger og lokal utvikling og planlegging, og hvordan de bidrar til å kople sammen urbane og rurale områder. Jeg har naturligvis først og fremst forankring i geografiske forståelser av sted, og hvor sted ofte sies å være ett av grunnbegrepene som definerer samfunnsgeografi som disiplin. To klassikere kan nevnes i denne sammenhengen. Ikke bare fordi de er klassikere, men også fordi de er relevant for de stedsbegrepene som drøftes her.
Den ene er Agnew (1987) som identifiserte tre komplementære dimensjoner ved sted i geografien: 1) sted som en fysisk lokalisering, som kan avgrenses på et kart, 2) sted som noe som har mening og som det knyttes følelser og relasjoner til, og 3) sted som en kontekst for sosiale interaksjoner. Den andre er Massey (2005) som med sitt relasjonelle stedsbegrep i tillegg viser at steder er åpne, dynamiske og knytter ulike steder sammen.
De stedsbegrepene jeg vil drøfte her, har i større eller mindre grad elementer av flere av disse dimensjonene og forståelsene i seg. Men begrepene har også fått hjelp av forståelser av sted og tilknyttede begreper fra andre disipliner som sosiologi, sosialantropologi og planlegging.
Stedstilknytning og lokalt engasjement
Mange hytter i Norge brukes jevnlig og ofte av eierne og deres familier, og er i familiens eierskap over flere generasjoner. Gjennom dette etableres det tilknytning og følelsesmessige relasjoner til det stedet hvor hytta er lokalisert. Dette kan være tilknytning både til de fysiske elementene som selve bygningen og den lokale naturen og landskapet, og tilknytning gjennom sosiale relasjoner både til egen familie og venner og til andre hytteeiere og lokalbefolkningen. Hyttelivet er for mange i første rekke knyttet til positive og sentrale ting i livet som fritid, aktiviteter, rekreasjon, natur, familie og venner. Samtidig har mange investert betydelige beløp i nye moderne hytter eller i oppussing av eldre, noe som dermed også skaper en sterk økonomisk tilknytning til stedet. Disse ulike formene for tilknytning og relasjoner betyr at hytta og stedet hvor fritidsboligen er, og hvordan stedet utvikler og endrer seg, er svært viktig for mange og bidrar til at noen engasjerer seg aktivt.
Gjennom dette etableres det tilknytning og følelsesmessige relasjoner til det stedet hvor hytta er lokalisert
Det er i størst grad drøftet hvordan hytteeiere gjennom sitt lokale engasjement kan være en konserverende stemme som ønsker å beskytte sin egen «bakgård» og «rurale idyll» (se en nyanserende drøfting av dette i Farstad og Rye 2013). På den andre siden kan denne tilknytning også bidra til engasjement til for eksempel å bevare kulturlandskapet, og for å utvikle og vedlikeholde stier, løyper, veger og annen rekreasjonsinfrastruktur (gjennom for eksempel dugnader i regi av velforeninger). Hytteeiere kan imidlertid også etterspørre større endringer. For eksempel i nyere hytteområder i vekst med «moderne» aktiviteter som alpinski, golf mv, har en sett at hytteeiere kan være en pressgruppe for videre utbygging av service- og aktivitetstilbud, som gjerne har vært presentert som fremtidige planer av utbyggere i salgsprosessen (Overvåg & Berg 2011). Noe som blant annet kan påvirke framtidig verdiutvikling på fritidsboligen de eier.
Steder er relasjonelle
Den mangesidige stedstilknytningen til hytta som nettopp er drøftet, betyr at folk har muligheter til å knytte relasjoner til to eller flere steder samtidig, både hjemstedet og stedet hvor hytta er. Stedstilknytning og mobilitet brukes i kombinasjon til ikke å bare være tilknyttet ett sted, men til å oppta og høre til på flere steder, gjennom det Gustafsson (2006) har omtalt som «multiple place attachments». Flere har ut fra dette drøftet hvordan eiere av hytter har flere hjem («multiple homes») med ulike funksjoner (bl.a. Perkins & Thorns, 2006), og hvor hyttene i hovedsak brukes for rekreasjon og fritid, mens primærhjemmet først og fremst brukes til arbeid og «hverdagsliv».
Disse hjemmene og hjemstedene kan ikke ses på som separate, men er koplet sammen i det som til sammen konstituerer et hjem. Inspirert av Mallet`s (2004) diskusjoner om hva et hjem kan være, har vi drøftet hvordan det for mange hytteeiere trolig kan være mer fruktbart å se på dette som ett hjem, men som består av flere hus/bygninger – i det vi har kalt et «flerhushjem» (Overvåg 2009, Arnesen et al. 2012). Dette med bakgrunn i at Mallet sier at hjem ikke nødvendigvis er avgrenset til ett sted eller hus, men er stedene hvor man lever sine liv. Det virker da ikke urimelig å si at de hyttebrukerne som besøker hyttene sine jevnlig og ofte, har slike flerhushjem. Denne begrepsdiskusjonen er interessant rent begrepsmessig, ved at det blant annet er et eksempel på hvordan steder på denne måten er relasjonelle og at ulike hus og steder blir til et meningsfullt «hele» (et hjem) for den enkelte person eller husholdning. Utover det, bør det å forstå hyttene som en del av hjemmene eller hjemstedene til mange – der hvor de lever deler av sine liv – også ha implikasjoner for hvordan hytter forstås og behandles, blant annet i lokal planlegging, politikk og utvikling.
Tettsted og stedsutvikling
Vender vi oss nå nettopp mot lokal planlegging, politikk og utvikling, kan vi ta utgangspunkt i begrepene tettsted og stedsutvikling. Et tettsted er av SSB definert som en samling av hus hvor det bor (registrert i folkeregisteret) minst 200 personer og avstanden mellom husene er mindre enn 50 meter. Tettstedene kan gå ut over kommunegrensene, og er ikke bare små steder, men også byene i Norge. Oslo er dermed Norges største tettsted med over 1 million innbyggere og som strekker seg over 6 kommuner, mens vi har flere hundre tettsteder på mellom 2 og 400 bosatte. Fritidsboliger er ikke en del av denne definisjonen. Samlinger av fritidsbygg defineres derimot av SSB som fritidsbyggområder, og defineres av hvor mange fritidsbygninger som er lokalisert sammen, og har ikke på samme måte som tettsted noen kopling til hvor mange mennesker som bor i bygningene.
Går vi videre til stedsutvikling, så er det et begrep som er mye brukt, men lite presisert, i norske planlegging og utvikling. Det inkluderer en rekke temaer for utvikling av livskraftige samfunn (Vestby 2018), inkludert fysiske tiltak, steders attraktivitet, og sosiale og kulturelle leveforhold. Poenget her er ikke å gi leseren en detaljert innføring i disse definisjonene og begrepene. Det som derimot er poenget, er at når norske kommuner og regioner arbeider med lokal samfunnsplanlegging og stedsutvikling, så dreier det seg nesten utelukkende om de menneskene som bor i tettstedene. Dette gjelder også i mange rurale kommuner som har en høy andel fritidsinnbyggere i forhold til antall mennesker som er folkeregisterregistrert i kommunen. Fritidsbyggområdene og deres innbyggere blir ofte helt oversett, eller kun sett på som et «marked» eller «kunder», hvis det er lokal næringsutvikling det er snakk om. I arealplansammenheng er fritidsboliger ofte dominerende, men i slike sammenhenger er arealdisponering i fokus, og i mindre grad leveforhold. (Skjeggedal, Arnesen & Overvåg 2021).
Fritidsbyggområdene og deres innbyggere blir ofte helt oversett, eller kun sett på som et «marked» eller «kunder», hvis det er lokal næringsutvikling det er snakk om
Helhetlig stedsutvikling
Det er flere grunner til at situasjonen er slik. I mange rurale kommuner er fritidsboligutbygging det viktigste temaet når det gjelder areal og natur, og det markedet hytteeierne og -brukere utgjør er sentralt for næringsutviklingen. Samtidig har antall folkeregistrerte innbyggere stor betydning for hvor mye penger kommunene får overført fra staten. Å holde på og tiltrekke seg innbyggere blir derfor viktig i et kommunaløkonomisk perspektiv. Samtidig vil både lokalsamfunnene og hytteeierne være tjent med å i større grad bosette og menneskeliggjøre hytteområdene. Her kan det å forstå og legge vekt på fritidsboligenes betydning i forhold til stedsbegreper som stedstilknytning og hjemsted, slik det er diskutert her, være nyttig. Det vil si å vektlegge menings- og interaksjonsdimensjonene til Agnew i større grad enn det som normalt gjøres. Det kan bidra til en tenkning mot at fritidsboligeierne også er en type lokale innbyggere som har interesser, behov, synspunkter, og som kan bidra i prosesser for stedsutvikling og planlegging både i hytteområdene og i de lokale tettstedene. Å tenke mer helhetlig på stedsutvikling, planlegging og levekår lokalt, som også inkluderer hytteeierne og brukerne, vil kunne være et gode både for hytteeierne og lokale innbyggere på mange måter.
Å tenke mer helhetlig på stedsutvikling, planlegging og levekår lokalt, som også inkluderer hytteeierne og brukerne, vil kunne være et gode både for hytteeierne og lokale innbyggere på mange måter
Ett eksempel kan være å legge godt til rette for deltakelse og medvirkning også fra hytteeiere i lokal planlegging. Det er viktig rent demokratisk, ut fra at alle som blir berørt av planleggingen bør være involvert, og mer pragmatisk ved at hytteeierne kan bidra med verdifull kunnskap inn i prosessene. Et annet enkelt eksempel kan være å legge til rette for flere sosiale og økonomiske interaksjoner knyttet til felles interesser, som blant annet vedlikehold og utvikling av gang- og sykkelveger og skiløyper. På sikt kan slik tenkning påvirke trivselen for alle innbyggere, og kanskje bidra til å både å beholde innbyggere og til at hytteeierne oppholder seg lengre på hytta, eller til og med melder flytting. Eller enda viktigere, å skape best mulige liv og hjemsteder for alle som ønsker å bo og oppholde seg i kommunene til enhver tid.
Referanser
Agnew, J.A. (1987). Place and politics: the geographical mediation of state and society. Boston. Allen and Unwin.
Arnesen, T., Overvåg, K., Skjeggedal, T., & Ericsson, B. (2012). Transcending orthodoxy. In Regional Development in Northern Europe: Peripherality, Marginality and Border Issues.
Farstad, M., & Rye, J. F. (2013). Second home owners, locals and their perspectives on rural development. Journal of Rural Studies, 30, 41–51. https://doi.org/10.1016/j.jrurstud.2012.11.007
Gustafson, P. (2006). Place attachment and mobility. In Multiple dwelling and tourism: Negotiating place, home and identity (pp. 17-31). Wallingford UK: Cabi.
Massey, D. (2005). For Space. London: Sage.
Mallett, S. (2004). Understanding home: a critical review of the literature. The sociological review, 52(1), 62-89.
Overvåg, K. (2009). Second homes in Eastern Norway: from marginal land to commodity (Vol. 2009:238). Norwegian University of Science and Technology, Faculty of Social Science and Technology Management, Department of Geography.
Overvåg, K., & Berg, N. G. (2011). Second Homes, Rurality and Contested Space in Eastern Norway. Tourism Geographies, 13(3), 417–442. https://doi.org/10.1080/14616688.2011.570778
Perkins, H. C., & Thorns, D. C. (2006). Home away from home: The primary/second-home relationship. Multiple dwelling and tourism: Negotiating place, home and identity, 67-81.
Skjeggedal, T., Arnesen, T., & Overvåg, K. (2021). Hyttelivets rekreative sirkulasjon – umulig å planlegge? Plan, 53(2), 10–17. https://doi.org/10.18261/issn.1504-3045-2021-02-03
Vestby, G.M. 2018. Fugleperspektiv på tre tiår med stedsutvikling. https://distriktssenteret.no/wp-content/uploads/2018/11/Fugleperspektiv-tre-tiar-stedsutvikling-Guri-Mette-Vestby-2018.pdf
