Om forklart varians i studier av sosial mobilitet
Det første poenget er viktig, men har i stor grad blitt forbigått av alle i diskusjonen så langt, og handler om i hvor stor grad betydningen av klasse og sosial bakgrunn i tradisjonell forskning på sosial mobilitet egentlig avviker fra funnene presentert i Rogne, Lyngstad og Hootegems (RLH) kronikk og tvillingstudie (Hootegem, Rogne og Lygnstad 2023). Det handler altså om hvor mye mål på foreldres klasseposisjon, utdanning, inntekt eller formue, faktisk forklarer av variasjonen i barns oppnådde sosiale posisjon som voksne. I RLHs tvillingstudie var konklusjonen at 10% av variasjonen var forklart av delt miljø (altså sosiale faktorer i familiebakgrunn som tvillinger deler), 50% av ikke-delt miljø (mer eller mindre idiosynkratiske faktorer som tvillinger ikke deler, slik som ulike venner og tilfeldigheter i livets løp, samt målefeil) og 40% delt genetikk.
Altså tilskrives en tiendedel av variasjonen i oppnådd klasseposisjon til sosiale prosesser forbundet med delt oppvekstmiljø og familiebakgrunn. Men hvor mye av den totale variasjonen i oppnådd klasseposisjon, utdanning, inntekt, osv. forklares av observerbare mål på familiebakgrunn i mer tradisjonelle forskningsdesign uten fokus på arv og miljø?
I regresjonsanalyse utgjør R2 et mål på hvor stor andel av den totale variasjonen i den avhengige variabelen som kan forklares av de uavhengige variablene. For de fleste samfunnsvitenskapelige individutfall er R2 ofte ikke veldig høy, ofte mellom .10 og .20 – altså forklarer de uavhengige variablene 10–20% av den samlede variasjonen. I en fersk studie av Mastekaasa og Birkelund (2022) sammenlignes R2 for analyser av kombinasjoner av en rekke mål på observert familiebakgrunn (foreldres utdanning, inntekt, yrkesstatus og klasse) og tilsvarende mål for barna. I denne studien har fire modellspesifikasjoner R2 over .15 (én av disse over .20), 12 har en R2 mellom .15 og .10 og de resterende 32 en R2 under .10 (figur 2). Slik er det i de fleste tilfeller, også i studier gjort av meg selv, Flemmen, Ljunggren og mange andre.
Rekkeviddebetingelser
Dette er ikke et argument for at genetikk trumfer sosial familiebakgrunn, men det kan være greit å ha i bakhodet når man skal fortolke variansdekomponeringen som viste at delt familiebakgrunn kun forklarte om lag 10% av den samlede variasjonen i oppnådd klasseposisjon. I vitenskapsteoretiske termer kan vi se på størrelsen på R2 som en «scope condition» (la oss kalle det «rekkeviddebetingelse» på norsk, se f.eks. Walker og Cohen 1985), altså som et mål på hvor mye observert familiebakgrunn kan forklare av sosial mobilitet og oppnådd sosial posisjon som voksen.
Når RLH da sier at teorier om sosial mobilitet må revurderes fordi kun 10% av variasjonen kan tilskrives sosiale mekanismer forbundet med familiebakgrunn, så overser de at denne varianskomponenten egentlig stemmer forholdsvis godt med eksisterende estimater fra forskning på sosial mobilitet.[1] Samtidig sier det også noe om rekkevidden av hva teorier om sosial mobilitet og klassereproduksjon kan forklare, i hvert fall i rent statistiske termer – som jo var det opprinnelige stridstemaet i debatten.
En alternativ måte å måle den samlede betydningen av familiebakgrunn på er å sammenligne hvor like søsken er hverandre (som RLH selv trakk fram), og målet som brukes her (intraklassekorrelasjonen) har en tolkning som ligner R2 – altså den sier noe om hvor mye av den totale variasjonen som kan tilskrives familiebakgrunn.
Her er estimatene ofte vesentlig høyere, Wiborg og Hansen (2018) estimerer for eksempel disse til rundt 30–45% for utdanning, 15–25% for inntekt og 30–35% for formue i nyere norske fødselskull (figur 1 til 3).
Fordi søskenkorrelasjonene forklarer vesentlig mer er av den totale variasjonen i oppnådd status enn R2 i ordinære regresjonsmodeller, betyr det at mye av det som gjør at søsken blir like hverandre skyldes bakgrunnsfaktorer som i liten grad er korrelert med foreldrenes observerte utdanning, inntekt, formue og klasseposisjon. En del av de høyere søskenkorrelasjonene kan nok tilskrives felles genetikk, men andre faktorer – f.eks. familiekultur – kan selvsagt også være relevant her.
Det er også sånn at ulike faktorer kan ha ulik betydning i ulike i deler av klassestrukturen eller for ulike dimensjoner av sosial ulikhet. For eksempel viser en svensk studie at den intergenerasjonelle reproduksjonen i Sverige er dramatisk høyere blant personer med foreldre blant de 1% rikeste og at reproduksjonen blant de aller rikeste ikke kan forklares av forskjeller i barnas kognitive ferdigheter, personlighetstrekk eller oppnådde utdanning (Björklund, Roine og Waldenström 2012). Det er lite sannsynlig at denne reproduksjonen helt i toppen av inntektsfordelingen skyldes genetikk.
Studien finner at barns formue i stor grad er korrelert med adoptivforeldrenes formue (altså sosial arv) og i liten grad korrelert med de biologiske foreldrenes formue, mens det er motsatt for utdanning – og inntekt ligger omtrent midt imellom
En annen svensk studie (Black, Devereux, Lundborg og Majlesi 2020) sammenligner barn som er adoptert bort fra sine foreldre i Sverige på midten av 1950-tallet, da dette var mindre sjeldent enn i dag, og har informasjon om både barnas biologiske foreldre og deres adoptivforeldrene. Studien finner at barns formue i stor grad er korrelert med adoptivforeldrenes formue (altså sosial arv) og i liten grad korrelert med de biologiske foreldrenes formue, mens det er motsatt for utdanning – og inntekt ligger omtrent midt imellom. Fagereng, Mogstad og Rønning (2021) trekker en liknende konklusjon for formue basert på norske data, men har kun informasjon om adoptivforeldrene.
Kontrafaktisitet, årsaker og «sosiologi»
Mitt neste poeng er knyttet til Heggebøs påstand om at sosiologisk forskning som knytter seg til den kontrafaktiske årsaksmodellen er «[e]in-dimensjonal “sosiologi“» . Kjernen i den kontrafaktiske årsaksmodellen er at man må vurdere årsakssammenhenger ved å sammenligne faktiske observasjoner med alternative scenarier som kunne ha skjedd, men som ikke faktisk skjedde.
Derfor spør den kontrafaktiske årsaksmodellen: «Hva ville ha skjedd hvis årsak A ikke hadde funnet sted?» Ved å sammenligne det faktiske utfallet med det kontrafaktiske (hypotetiske) utfallet kan man identifisere og vurdere effekten av den gitte årsaken. Hvis det kontrafaktiske utfallet er forskjellig fra det faktiske utfallet, kan man konkludere med at årsaken har hatt en effekt. For å gjøre dette må man imidlertid ta hensyn til andre variabler og faktorer som også kan ha påvirket utfallet. Dette kan gjøres ved hjelp av kontrollgrupper (som i randomiserte eksperimenter) eller ulike statistiske metoder for å isolere effekten av den aktuelle årsaken.
Ifølge Heggebø er «veldig mange – og kanskje til og med dei aller fleste – tema og problemstillingar som sosiologar er opptatt av, er praktisk talt inkompatibelt med det kontrafaktiske paradigmet. Den sosiale verkelegheita er rotete og folk tek val, i samråd med venner og familie, som verkar inn på både tenkeleg og utenkeleg vis.» Det er imidlertid ikke helt klart hvorfor det er slik at sosiologisk forskning kanskje i de aller fleste tilfeller skal være inkompatibelt med den kontrafaktiske årsaksmodellen, og hvorfor forskning som anvender en kontrafaktisk årsaksforståelse og tilhørende analyseteknikker utgjør en endimensjonal hermetegnsosiologi.
Det er litt overraskende at Heggebø mener dette, gitt at han selv i flere studier bruker metoder som er utviklet for å identifisere kausale effekter som eksplisitt bygger på den kontrafaktiske årsaksmodellen.
Det er litt overraskende at Heggebø mener dette, gitt at han selv i flere studier bruker metoder som er utviklet for å identifisere kausale effekter som eksplisitt bygger på den kontrafaktiske årsaksmodellen. I Heggebøs mest siterte arbeid (Birkelund, Heggebø og Rogstad 2017) brukes et felteksperiment til å studere hvorvidt norskfødte jobbsøkere med minoritetsbakgrunn, som har CVer som viser at de tidligere har vært arbeidsledige, opplever uforholdsmessig mer ansettelsesdiskriminering enn jobbsøkere med utenlandsklingende navn som ikke oppgir å ha vært arbeidsledige.
I en annen studie (Heggebø og Elstad 2018) brukes en serie ulike statistiske teknikker for kausalanalyse (individ-fasteffekter, propensity score matching, difference-in-difference) til å undersøke om de helsemessige skadene ved arbeidsløshet er mindre i en samfunnsmessig kontekst hvor mange andre også er arbeidsledige, og hvor arbeidsledighet kanskje er mindre stigmatisert.
Disse studiene forsøker å besvare viktige sosiologiske spørsmål, bidrar til å teste og videreutvikle sosiologiske teorier, er opptatt av å isolere kausale effekter og redusere konfundering og spuriøsitet, og er publisert i et av Europas ledende generelle sosiologitidsskrift. For meg er ikke dette endimensjonal hermetegnsosiologi, men teoretisk motivert sosiologi som gir viktige bidrag til de aktuelle forskningslitteraturene.
Max Weber om årsaksforklaringer
Studier som bruker slike (kvasi-) eksperimentelle metoder i forsøk på å isolere årsaksammenhenger er i dag mainstream i store deler av kvantitativ sosiologi, slik blant annet Heggebøs egen forskning viser. Vi trenger imidlertid ikke stoppe der, denne tankegangens plass i sosiologifaget har eldre røtter og er heller ikke monogamt gift med et (smalt) kvantitativt metodeprogram. For eksempel skriver Max Weber i et av sine mest kjente metodeessay («Objective Possibility and Adequate Causation in Historical Explanation») følgende om hvordan man bør tenke om historiske og sosiologiske årsaker:[2]
Rather, does the attribution of effects to causes take place through a process of thought which includes a series of abstractions. The first and decisive one occurs when we conceive of one or a few of the actual causal components as modified in a certain direction and then ask ourselves whether under the conditions which have been thus changed, the same effect . . . or some other effect “would be expected.” (Weber [1905] 1949, 171)
Formuleringen er i sin essens lik forståelsen av årsakssammenhenger som ligger til grunn for den kontrafaktiske modellen. Et annet historisk eksempel kan vi finne i et sitat fra Samuel Stouffer (1950: 356) om hvordan man bør tenke rundt kvantitative forskningsdesign som skal studere årsakssammenhenger: «it is essential that we always keep in mind the model of a controlled experiment, even if in practice we may have to deviate from an ideal model.» Stouffer var en sentral skikkelse i amerikansk sosiologi på midten av forrige århundre og blant annet opphavsmannen til begrepet om relativ deprivasjon og en sentral bidragsyter – sammen med blant andre Robert Merton – til utviklingen av referansegruppeteori.[3]
Øvelsen å definere hva som er den rene og ranke sosiologien, og å utdefinere forskning som eventuelt ikke skulle være det, er lite fruktbar.
Denne tankegangen er altså sentral også innenfor sosiologifaget og det faller på sin egen urimelighet å klebe en ikke-sosiologisk klistrelapp (sosiologi i hermetegn) på slik forskning. Hvis man går gjennom studier publisert i topptidsskrifter i sosiologi, f.eks. American Sociological Review og American Journal of Sociology, finner man at en stor andel av disse baserer seg på den kontrafaktiske årsaksmodellen og ulike analyseteknikker for å identifisere kausale effekter – selvfølgelig også sammen med studier med ulike mer deskriptive kvantitative analysedesign og kvalitativ forskning med et bredt metodetilfang, osv. Øvelsen å definere hva som er den rene og ranke sosiologien, og å utdefinere forskning som eventuelt ikke skulle være det, er lite fruktbar.
Litt mer saklig uenighet, takk!
Dette bringer meg videre til mitt siste poeng, nemlig behovet for en mer saklig og respektfull debatt. Sosiologi bør ikke være en selskapslek, men det kan være en fordel om vi heller ikke praktiserer sosiologi som kampsport. Det bør være stor takhøyde for faglig uenighet og debatt, men hvis kampsport blir normen er jeg redd mange vil oppleve terskelen for å delta som unødvendig høy og at konsekvensen blir dårlige vekstforhold for en saklig og konstruktiv fagdebatt. Jeg ønsker en mer faglig presis debatt med godt rom for saklig uenighet (en grei veileder i så måte er Arne Næss’ seks normer for saklig meningsutveksling), det tror jeg hadde vært bra for både sosiologien og dens sosiale relasjoner.
God sommer!
[1] Det kan selvsagt innvendes at denne delen er konfundert av andre uobserverte kjennetegn ved foreldrene, blant annet genetikk, men jeg lar i denne omgang den diskusjonen ligge.
[2] Denne forståelsen av årsakssammenhenger strekker seg også utenfor samfunnsvitenskapene, og i forlengelsen av blant annet Webers tenkning om historiske forklaringer finnes for eksempel en egen gren av historiefaget som kalles kontrafaktisk historie—denne befatter seg med spørsmål om hva som ville skjedd dersom historien tok en annen retning ved kritiske vendepunkter. Innenfor filosofien krediteres som regel David Hume som diskuterte kontrafaktiske resonnementer rundt årsakssammenhenger.
[3] Referansegruppeteori er for øvrig er et viktig perspektiv som ligger til grunn for Raymond Boudons sosiale posisjonsteori for utdanningsvalg, som John Goldthorpe med flere senere har videreutviklet.
Referanser
Birkelund, Gunn Elisabeth, Kristian Heggebø, and Jon Rogstad. (2017). «Additive or multiplicative disadvantage? The scarring effects of unemployment for ethnic minorities.» European Sociological Review 33, 17-29.
Björklund, Anders, Jesper Roine, and Daniel Waldenström. (2012). «Intergenerational top income mobility in Sweden: Capitalist dynasties in the land of equal opportunity?.» Journal of Public Economics 96, 474-484.
Black, S. E., Devereux, P. J., Lundborg, P., & Majlesi, K. (2020). Poor little rich kids? The role of nature versus nurture in wealth and other economic outcomes and behaviours. The Review of Economic Studies, 87, 1683-1725.
Fagereng, Andreas, Magne Mogstad, and Marte Rønning. (2021). «Why do wealthy parents have wealthy children?.» Journal of Political Economy 129, 703-756.
Heggebø, Kristian, and Jon Ivar Elstad. (2018). «Is it easier to be unemployed when the experience is more widely shared? Effects of unemployment on self-rated health in 25 European countries with diverging macroeconomic conditions.» European Sociological Review 34: 22-39.
Mastekaasa, Arne, and Gunn E. Birkelund. (2022) «The intergenerational transmission of social advantage and disadvantage: comprehensive evidence on the association of parents’ and children’s educational attainments, class, earnings, and status.» European Societies, 1-21.
Stouffer, Samuel A. (1950). «Some observations on study design.» American Journal of Sociology, 55, 355-361.
Van Hootegem, Arno, Adrian F. Rogne, and Torkild Hovde Lyngstad. (2023). «Heritability of class: Implications for theory and research on social mobility.» Preprint, SocArxiv.
Walker, Henry A., and Bernard P. Cohen. (1985).»Scope statements: Imperatives for evaluating theory.» American Sociological Review 50, 288-301.
Weber, Max. (1949). «Objective possibility and adequate causation in historical explanation.» Pp. 164–88 in The Methodology of the Social Sciences. Glencoe, IL: Free Press
Wiborg, Øyvind N., and Marianne N. Hansen. (2018). «The Scandinavian model during increasing inequality: Recent trends in educational attainment, earnings and wealth among Norwegian siblings.» Research in Social Stratification and Mobility 56, 53-63.
