Klassedebatt: En scene for tradisjonell maskulinitet

I sosiologi kan man gjøre krav på maskulinitet på ulike måter. Man kan, for eksempel, hevde at man har myntet et begrep. Da er begrepet å anse som en fallologos, det vil si, i bokstavelig forstand, en ord-fallos.

Et begrep kan være fallosen til en farsfigur – som, for eksempel, habitus for Pierre Bourdieu, diskurs for Michel Foucault eller performativitet for Judith Butler – og, i samsvar med dette, totempælen til en intellektuell slekt – som, for eksempel, Bourdieus beundrere, Foucaults epigoner eller Butlers tilhengere.

Men et begrep kan også være en fallos som fetisjers, det vil si at begreper kan dyrkes som symbol på intellektuell fruktbarhet. Da kan det å produsere begreper bli et mål i seg selv, som i sosiologen Aksel Tjoras (2017) metode SDI. På denne måten, kan et begrep bli til en målenhet for sosiologenes verdi som sosiolog.

Sosiologer kan også bruke statistikk, eller gi kvantitative former til kvalitative data, for å gjøre krav på maskulinitet. Kvantitative metoder presenteres ofte som rigide og uttømmende, snarere enn bløte og manglende. Mange kjenner rigiditet og størrelse som tegn på maskulin potens, og tradisjonelt forbindes bøyelighet og forståelse heller med feminitet.

Dessuten, kan noen oppleve statistikk som et språk enda mer himmelsk og tørt, det vil si abstrakt, høytidelig, rasjonelt og undertrykkende, enn språket man finner i de tekstene til disse farsfigurene vi kaller sosialteoretikere. Sosialteorier er tekster der de sistnevnte utøver sin faderlige definisjonsmakt, og derfor legger føringer for vår forståelse av verden. Disse tekstene er ofte såpass «fjerne», «høyt hengt opp», at de kan skape frustrasjoner, og gi rom for ulike tolkninger og misforståelser. Men for noen av oss, er de likevel ikke like ubegripelige, og gjør seg ikke like gjeldende som beskrivelser av virkelighet, som noen former for statistisk forskning. Disse statistikkene er da det stikk motsatte av det jordiske og våte, det vil si hverdagslige, emosjonelle og anerkjennende, språket som heller preger dybdeintervjuer.

Statistikk har en plass i den nylige debatten rundt klasseforskning som belyses her. Likevel, er det å skape utbrudd og brudd i et relativt offentlig rom, måten å si seg mannlig på denne debatten heller består i.

I debatten rundt klasseforskning som nylig oppsto på Sosiologen, ble Rogne et al. (2003) mistenkt for å drive med «en eller annen form for selskapslek» (Ljunggren & Heggebø, 2023). Men det er egentlig debatten i sin helhet som kan anses som en selskapslek, som delvis handler om å vise seg mann nok, uavhengig av det biologiske kjønnet man tilskriver seg eller tilskrives.

Dette er ikke særegent for debatter rundt klasseforskning. Men i disse debattene, virker det å være en systematisk unødvendig bruk av sarkasme som røper akademiske debatter, mer generelt, som iscenesettelser av tradisjonell maskulinitet. Som utbrudd som innebærer brudd, kan alle akademiske debatter inngå i konstruksjoner av maskulinitet. Likevel, kan debattene som berører klasseforskning få oss til å lure på om det å vise seg mann nok er viktigere i noen sosiologiske forskningsfelt enn i noen andre.