Hvorfor jobber vi frivillig?

Tekst og foto: Silje Kathrine Høyland

Utgangspunktet for dette innlegget er min egen bacheloroppgave, der jeg undersøkte hvorfor studenter i Bergen valgte å jobbe frivillig ved Det Akademiske Kvarter. Det Akademiske Kvarter, eller Kvarteret, er studentenes kulturhus i Bergen. Det består av tre faste skjenkepunkt med forskjellig fokus på mat, vin, øl og cocktails, konsertlokale og en rekke andre rom som huser utallige arrangementer.  Det krever omtrent 500 frivillige for å drifte Kvarteret til enhver tid. I mine 3 år, 6 måneder og 11 dager som student i Bergen så har jeg dedikert 3 år, 5 måneder og 23 dager til Kvarteret.

Jeg ønsker ikke her å komme med en eksakt og teoritung forklaring på hvorfor individer velger å jobbe frivillig – selv om det tilsynelatende er det jeg later som i overskriften – men heller vise hvordan min store fritidssyssel også ble inspirasjonen for bacheloroppgaven. Kanskje kan dette være til inspirasjon for andre. Å velge noe man selv driver med, eller generelt finner interessant, gjør at oppgaveskrivingen kan føles lettere. Emneansvarlig hadde et råd til bachelorstudentene som jeg synes var enkelt å følge: Skriv om noe du liker. Derfor ble Kvarteret, i et semester, mitt casestudie.

Jeg valgte å gå den kvalitative retningen og intervjuet fire individer som jobbet på Kvarteret, alle selvfølgelig frivillig. Den delen av prosessen hvor man skal sitte overfor noen, stille dem spørsmål og oppføre seg vitenskapelig fant jeg ganske ubekvemt. Jeg kunne skrevet en hel oppgave om alle «uhm-ene» og «øh-ene» som ble brukt under intervjuene. Heldigvis var ingen av intervjuobjektene heller særlig kjent med situasjonen, så vi kunne finne trøst og fellesskap i at vi følte oss litt pinlig berørt. Allikevel kom jeg meg igjennom det, og syntes jeg hadde fått noen interessante svar i prosessen. Så gjaldt det å finne ut hva jeg skulle gjøre med dem…

Uten en analyse så er informasjonen jeg fikk av respondentene like nyttig som en billigparaply i Bergensværet – du kommer ikke særlig langt. Jeg valgt dermed å legge min tro i en gammel traver. Jeg valgte å benytte meg av Webers handlingstyper. Weber har for meg alltid føltes som en god bestefar, en som alltid er der og som du kan spørre om råd uansett situasjon. For dem som ikke har stor kjennskap til Webers handlingstyper, så tar han utgangspunkt i at menneskelig handling kan forklares ut ifra fire perspektiver: instrumentalt, verdirasjonelt, tradisjonelt eller emosjonelt. Dette er selvfølgelig typologier, hvilket vil si at det omtaler fenomener i brede penselstrøk. Intet menneske lever i en bås, men noen ganger må man systematisere litt. De to førstnevnte ble utgangspunktet for min analyse og jeg valgte å prøve å danne meg en formening om frivillighet motiveres av goder eller av medmenneskelige verdier.

Et instrumentalt rasjonelt perspektiv lærer oss at individer handler på grunnlag av kalkulering av goder. Individet utfører en handling fordi en tror det kan gi en noe – en tror det kan styre en mot et mål. Med andre ord så kan instrumentell-rasjonell handling tenkes på som målorientert handling. I en annen del av systematiseringen finnes det verdirasjonelle perspektivet. I motsetning til målorientert handling, så anser individet handlingen som et mål i seg selv. En handling gjennomføres på bakgrunn av verdien individet ilegger den. I en sosial kontekst kan det tenkes at individet gjennomfører en handling fordi man føler et behov for å være sammen med andre mennesker. Samværet vil oppfattes som selve verdien med handlingen.

Kvarteret er en institusjon som tilbyr sine frivillige en rekke materielle goder. Gratis kaffe, rabatter i barene, gratis inngang, gjestelisteplasser på konserter og snikerett i køen er goder som gir god stemning for engasjerte studenter. Samtidig får de frivillige en gylden mulighet til å tilegne seg kompetanse innenfor valgt arbeidsområde. Kursing og kompetanseheving står sentralt hos kulturhuset. I tillegg til dette så er det et mål for Kvarteret å fremme sosial tilhørighet og samvær. Det er ønskelig at de frivillige trives og ønsker å oppholde seg på huset selv om de ikke er på jobb. Men hva fant jeg egentlig ut etter den mildt ukomfortable prosessen; Hvorfor valgte respondentene å jobbe frivillig?

Du tror kanskje at svaret er ganske enkelt og opplagt, og på et vis så var det kanskje det. Allikevel så handler sosiologi ikke bare om de brede linjene, men også nyansene. Alle respondentene ytret at de startet som frivillige med ønske om sosialt samvær. Grunnlaget var verdirasjonelt. Det var likevel ikke et klart skille mellom handlingstypene i forhold til engasjementet, og det viste seg tendenser til at motivasjonen kan endres over tid. Gjennom lengre engasjement fikk de frivillige flere verv, flere arbeidsoppgaver og mer erfaring. Engasjementet ble etter hvert noe som kunne benyttes instrumentalt for å få et forsprang i arbeidsmarkedet på et senere tidspunkt. Likevel handlet respondentene hovedsakelig med tanke om frivillig arbeid som en belønning i seg selv, som samtidig kunne gi dem fordeler i arbeidsmarkedet. Det sosiale miljøet og sosialt nettverk var mest dominerende, men vi kan alle være litt som Ole Brum og si: Ja takk, begge deler.

I systemenes verden kan det sies at frivillige – i hvert fall ved Det Akademiske Kvarter – velger å engasjere seg hovedsakelig ut ifra et verdirasjonelt perspektiv. De frivillige ser det som en verdi i seg selv å være frivillige, hvor medmenneskelige verdier står på toppen av pallen. I en slik setting var det mest essensielle å omgås andre mennesker og være sosial. I systemenes verden er det slik. Likevel, selv om gamle gode bestefar Weber kan være både fornuftig og vis, så må vi huske på at ingen lever i en bås. Typologier kan umulig beskrive hele spekteret av menneskelig handling, men som bachelorstudent var jeg godt fornøyd med å kunne – med bakgrunn i egen forskning – si at sosialt samvær var en essensiell faktor i det frivillige engasjementet.