Populisme som substansløs diskurs og demokratisk fornyelse?

Populistiske partier, bevegelser og ledere har dominert politikken i mange land det siste tiåret. Også i «Vest-Europa», der de populistiske bevegelsene foreløpig befinner seg i opposisjon, har de hatt stor betydning gjennom polarisering av den politiske diskursen. Populismen har tiltrukket seg mye oppmerksomhet. Et søk i Google Scholar gir hele 346.000 treff på søkerordet «populism». Dette indikerer at interessen for populisme i akademia er stor. Det er derfor godt timet når Agora nå har gitt ut et temanummer om Populisme, med hele 15 fagartikler. Vi har ikke så mye forskning om populisme formidlet på norsk eller skandinavisk, så dette er positivt. Dessuten er Agora en «Journal for metafysisk spekulasjon», og «Norges største filosofiske tidsskrift», som det står på hjemmesiden. Fenomenet populisme er nemlig uklart og klebes til svært ulike personer, bevegelser og partier. Det er derfor på sin plass å samle forskning om populisme som tar opp vitenskapsteoretiske og filosofiske problemstillinger. Artiklene spenner over mange temaer fra ontologiske spørsmål til demokratiteori. Det har derfor ikke vært enkelt å lage en sammenfatning av alle disse bidragene. Denne anmeldelsen er gjort med utgangspunkt i et utvalg av artiklene. Jeg skal ta for meg to problemstillinger, som jeg oppfatter som mest sentrale: 1) Er populisme bare en retorisk struktur, eller er den også et substansielt fenomen? 2) Kan venstrepopulisme bidra til et mer demokratisk og progressivt samfunn?

Er populisme bare en retorisk struktur, eller er den også et substansielt fenomen?

Denne problemstillingen tar utgangspunkt i den diskursive vendingen i populisme-forskningen, forankret i arbeidene til Ernesto Laclau, Chantal Mouffe, Cas Mudde og Rovira Kaltwasser. Innledningsvis i Agora finner vi to oversiktsartikler som redegjør for denne vendingen: «Hvorfor populisme?» av Rogers Brubaker og «Populisme: Forvrægning af demokratiet, tynd moralsk ideologi eller det politiskes ontologi» av Allan Dreyer Hansen. Denne retningen står i motsetning til en liberal populismeforskning, med Jan-Werner Müllers bok «Hva er populisme?» fra 2016, som ett av de mest kjente bidragene.

Ifølge Brubaker har det utviklet seg en tvil blant populismeforskerne om «eksistensen av det objekt man analyserer» (s. 12). Han finner tre grunner til ikke å bruke populisme som analysekategori. For det første brukes populismebetegnelsen om svært ulike prosjekt. For det andre er det å snakke på vegne av «folket» mot «eliten» ikke et særtrekk ved populismen.For det tredje er populisme en «moralsk og politisk ladet betegnelse» (s. 14). Derfor mener Brubaker at en substansiell forståelse av populisme er et lite egnet utgangspunkt for analyser. På denne bakgrunn foreslår han, med referanser til Laclau, at man i stedet bør behandle populisme som et felles «diskursivt og stilistisk repertoar» ( s. 15). Med utgangspunkt i dette skiller Brubaker venstre- og høyrepopulisme på følgende måte: venstrepopulisme har en dyadisk diskursiv struktur, med en motsetning mellom «folket» og «eliten», mens høyrepopulismen har en triadisk struktur. I det høyrepopulistiske narrativet finner vi, i tillegg til motsetningen mellom folket og eliten, en gruppe som befinner seg utenfor folket, nemlig de som befinner seg på bunnen. Det kan for eksempel være trygdemottakere, innvandrere eller homoseksuelle. Den høyrepopulistiske retorikken inneholder en påstand om at eliten er mer bekymret for slike «snyltere» og «unormale» mennesker, enn de som jobber hardt, betaler skatt lever «normalt».

Oversiktsartikkelen til Hansen går kritisk gjennom tre posisjoner i den teoretiske forskningen om populisme. Et utgangspunkt er også her problemene med å definere fellesnevnere til populistiske partier og bevegelser. Laclau er den som har gått lengst i å «avontologisere» populismebegrepet. Populisme er ikke et objekt i verden, men en spesiell artikulasjonslogikk. Det finnes for eksempel ingen objektive referenter til begrepene «folket» og «eliten». Dette er ifølge Laclau «tomme begreper» (s. 45), hvis innhold vil avhenge av hvordan de blir artikulert og gjort politisk relevant.

Til forskjell fra Laclau mener Mudde og Kaltwasser at populisme har substans. De kaller imidlertid denne for en «tynn» ideologi. Selv om substansen her er tynn, dreier dette i det minste om en bestemmelse som man kan bruke som utgangspunkt for empiriske analyser, for eksempel å studerer graden av populisme i en bevegelse.

Brubakers påstand om at populisme bare kan studeres som et diskursivt og stilistisk report er etter min mening problematisk av to grunner: For det første er den diskursive retorikken til populistiske ledere er vel så særegen som deres praktiske politikk. For det andre er det ikke noe særegent for populismen at ideologien er omstridt og uklar. Ta en politiske ideologie som for eksempel liberalisme. Både sosialliberale og libertarianere kaller seg liberalister, selv om det er svært store forskjeller mellom disse to retningene både praktisk og ideologisk. Uklarhet om betydningen av sentrale begreper er i det hele tatt mange i samfunnsvitenskapene. Begrepet demokrati har vært diskutert i flere hundre år, uten at det foreligger noen konsensus.

Posisjonen til Laclau har blitt møtt med kritikk fra Mudde og Kaltwasser fordi den er «ekstremt abstrakt» og dermed må avvises fordi den ikke er nyttig som analytisk utgangspunkt for empiriske analyser (Hansen s. 46). Dette er en kritikk som jeg enig i. De fleste av bidragsyterne i Agora er også enig i dette. Derfor er det merkelig at Laclau har fått en så sentral plass i denne retningen i populismeforskning.

Jeg finner det i tillegg merkelig at erkjennelse av at det politiske er sosialt konstruert nødvendiggjør så radikale standpunkter som Laclau står for. Selvsagt er politikk, som verden for øvrig, sosialt konstruert gjennom språk og andre institusjoner. Språket er en svært åpen institusjon der vi kan konstruere virkeligheter temmelig fritt. Det finnes imidlertid mekanismer som kan korrigere våre språklige konstruksjoner av virkeligheten. For det første finnes det i liberale demokratier alltid konkurrerende språklige konstruksjoner. Dette utløser debatt om hva som er sant, hva som er moralsk riktig, hva som er mulig osv. For det andre har vi voteringer, som bidrar til å låse fast flertallets synspunkter i organisasjonsstrukturer, partiprogrammer, budsjetter, tollsatser, lovforslag osv. Liberale ideer om maktspredning er for eksempel materialisert i USAs presidentstyre, føderalismen og tokammersystemet. Dette innebærer at den politiske diskursen blir institusjonalisert, og får en objekt-lignende status. At populisme er et sosialt konstruert fenomen eliminerer dermed ikke relasjonen til en ytre referent. Denne ytre referent er imidlertid ikke et objekt, men andre konstruksjoner. Disse kan forekomme i en diskursiv, eller språklig, verden, slik som artiklene i Agora. De kan imidlertid også være formelle eller uformelle institusjoner.

Populismefenomenet kan selvsagt studeres som en diskursiv stil, men dette innebærer nødvendigvis ikke at populisme ikke også kan gjøres til gjenstand for substansielle analyser.

Populismefenomenet kan selvsagt studeres som en diskursiv stil, men dette innebærer nødvendigvis ikke at populisme ikke også kan gjøres til gjenstand for substansielle analyser. Benedicte Bull og Francisco Sanchez sitt bidrag illustrerer dette på en fin måte i sin studie av utviklingen til regimene til Hugo Chavez og Rafael Correa. «Chavismen» overlevde Chavez død i 2013, etter at etterfølgeren Nicolas Maduro vant presidentvalget, mens «Correismen» fikk en brå slutt etter at Correas utpekte etterfølger, Lenin Moreno, la om både stil og politikk. Bull og Sanchez setter seg fore å finne årsakene til denne forskjellen. Både Chavez og Correa benyttet ifølge Bull og Sanchez en «manikeisk retorikk», der politikk fremstilles som en kamp mellom det gode og det onde. Et sitat av Chaves illustrerer dette:

La ingen glemme at vi står overfor djevelen selv. Søndag 3. desember skal vi konfrontere den imperialistiske regjeringen i Nord-Amerikas forente stater ved valgurnene. Det er vår virkelige motstander, ikke disse imperialistenes lakeier (Bull og Sanchez s. 104).

Kan venstrepopulisme bidra til et mer progressivt og demokratisk samfunn?

I «Hva er populisme?» hevder Jan-Werner Müller at både høyre- og venstrepopulisme er antidemokratiske ideologier fordi de er antipluralistiske. Når populistiske bevegelser kommer til makten forsøker de å erobre hele statsapparatet, et brudd på prinsippet om maktspredning i demokratier (s. 53ff). De utvikler også en masseklientisme, og favoriserer åpenlyst egne tilhengere. De demoniserer i tillegg sine motstandere, et brudd på prinsippet om pluralisme. Müller mener derfor i motsetning til for eksempel Mudde og Kaltwasser, at venstrepopulisme ikke kan fungere som «korrektiv» til demokratiene.

I sitt bidrag i Agora viser Hansen at demokrati og populisme har noen fellestrekk (s. 56). For det første hevder populister at folkets vilje er den eneste legitimerende faktor. Dette er vel også et kjernepunkt i demokratiet. For det andre understreker populister at «folket» er underordnet «eliten», og må frigjøres. Dette er også sentralt i demokratiseringsprosesser i forhold til aristokrati og monarki. For det tredje bidrar populisme til mobilisering av de underordnede, noe som også står sentralt for demokrater som er opptatt av demokratisk deltakelse. Selv om populistiske bevegelser og partier kan ha enkelte demokratiske trekk, er dette likevel ikke tilstrekkelig til å hevde at populisme er demokratisk.En mangel ved samlingen av artikler i Agora er en prinsipiell drøfting og presisering av hva demokrati er.

En mangel ved samlingen av artikler i Agora er en prinsipiell drøfting og presisering av hva demokrati er.

Jonas Jakobsens bidrag er imidlertid et eksemplarisk unntak. Her analyserer han populistisk retorikk med utgangspunkt i en definisjon av deliberativt demokrati. Deliberativt demokrati innebærer for det første at politiske beslutninger har sitt utspring i «borgernes offentlig diskusjoner» (s. 64), der målet er å inkludere mange stemmer, interesser og krav i politikkutformingen. For at kvaliteten på diskusjonen skal bli høy, er opplysning det andre kravet til et deliberativt demokrati. For det tredje innebærer et deliberativt demokrati en etisk dimensjon, nemlig respekt. I en deliberativ politisk kultur forventes det at deltakerne tilskriver hverandre den samme moralske statusen som frie og likeverdige medlemmer i fellesskapet. Jakobsen gjør seg til talsmann for å definere populisme som et graduelt fenomen. Populistiske aktører kan altså være det i større eller mindre grad. Sterk populisme er ifølge Jakobsen «uforenlig med deliberativt demokrati, og har en rekke skadelige konsekvenser for de tre deliberative funksjonene: den demokratiske, epistemiske og etiske» (s. 85). Han finner imidlertid at den svake varianten av populisme «kan være forenlig med deliberativt demokrati» (s.85).

Stein Sundstøl Eriksen sitt bidrag beskriver Nancy Frasers kritikk av nyliberalismen og argumenterer for en «radikal venstrepopulisme». Eriksen nevner Bernie Sanders som eksempel på en venstrepopulist. Dette er en tvilsom karakteristikk, siden Sanders selv oppfatter seg som sosialdemokrat. Sanders gjør seg til talsmann for «universalisme og fordelingsrettferdighet» (s.199) nettopp fordi han er sosialdemokrat. Populistiske regimer er først og fremst opptatt av å støtte egne tilhengere. Trumps «Amerika first!» og Chavez masseklientisme er eksempler på dette. Eriksen avslutter med å hevde at venstrepopulismen kan være «effektiv som strategi for å «bekjempe nyliberalismen, forsvare velferdsstaten og begrense ulikhet» (s. 206). Dette begrunnes ikke i artikkelen. Forsvar av velferdsstaten og begrensning av ulikhet er det vel sosialdemokrater som er de fremste eksponentene for. De nordiske land er gode eksempler.

I sitt bidrag går Victor Lund Shammas enda lenger i å være uenig med Müller, og starter med følgende kreftsalve: «Liberal populismekritikk er i sin essens tuftet på udemokratiske premisser: Den forakter folket og fremelsker ulike teknokratiske, faglige og politiske eliter» (s. 116). Som belegg for dette viser han til kommunevalget i Kristiania i 1916 der 1700 mennesker ble fratatt stemmeretten fordi de var fattighjelpsmottakere. I den anledning skrev Venstremannen Nils Skar at «fattigdomsunderstøttede ikke bør ha stemmerett fordi gamle, invalide og defekte mennesker ikke følger med i det offentlige liv». Jeg mener denne forståelsen av liberalisme er urimelig. Liberalismen blir faktisk kritisert for å ha urealistiske positive forestillinger om mennesket. Edmund Burke, konservatismens far, kritiserte for eksempel de revolusjonære liberalerne i den franske revolusjon for deres urealistiske forestillinger om menneskets rasjonalitet. De overså ifølge Burke menneskets tradisjonsbundethet og fordommer. Sosialister kritiserer også liberalistenes optimistiske menneskesyn, der alle borgere med hardt arbeid kan bli hva de vil, fordi de overser de materielle forskjellene i det kapitalistiske samfunnet. «Den Amerikanske drømmen» er ikke oppnåelig for de fattige. I lys av dette blir det vanskelig å se hvordan Shammas argument rammer Müllers populismekritikk

Etter å ha lest et utvalg av artiklene i Agoras nummer om populisme heller jeg til å støtte Müllers kritikk av populismen. Jeg mener venstrepopulismen ikke er forenlig med demokrati av følgende grunner:

For det første: Et fellestrekk ved populisme er at et «moralsk rent folk» står imot en «korrupt elite». Dette er i beste fall en overforenklet teori, i verste fall er denne ideen udemokratisk. Hvorfor skulle alle eliter a priori være korrupte? Innebærer dette at politiske eliter som er valgt i åpne og rettferdige valg er korrupte? I så fall representerer populismen en fare for det representative demokratiet. Dessuten: Alle land er styrt av eliter! Ja, alle organisasjoner har ledere som får elitepreg. Den som sier organisasjon sier hierarki, og den som sier hierarki sier elite. Dette er et sentralt funn i eliteforskningen. Hvordan skal venstrepopulister som kommer til makten unngå organisasjoner og dermed å bli en korrupt elite?

For det andre: Selv i verdens minste og mest homogene stater er ikke «folket» enhetlig. Her er kvinner og menn, unge og gamle, innvandrere, etniske majoriteter og minoriteter, religiøse og språklige grupperinger og ikke minst økonomiske klasser. Folket består altså av grupper med ulike interesser og verdier, og i liberale demokratier er disse organisert i sosiale bevegelser og i politiske partier. Liberale demokratier er derfor preget av dissens om mange spørsmål. Bare unntaksvis står folket samlet. Ideen om et enhetlig folk er faktisk ett kjennetegn på autoritære regimer, som «folkedemokratiene» i Sovjetunionen og Naziregimets «Ein Volk, ein Reich, ein Führer!

For det tredje: Populistenes antagonistiske oppfatning av verden, bryter med måten man håndterer interessekonflikter og verdimotsetninger på i demokratier. Antagonismen gir seg utslag i en demonisering av politiske motstandere og i masseklientisme av tilhengerne. Dette bidrar til å øke spenninger og konflikter i samfunn der populister styrer, og resulterer i polarisering. Populistenes antagonisme og antipluralisme gjør dem antidemokratiske.

For det fjerde: Hvor finner vi eksempler på at venstrepopulistiske bevegelser har bidratt til å styrke demokratiet? Finnes det studier som dokumenterer dette? Venezuela er ikke et godt eksempel, som Bull og Sanchez redegjør for.