Inkluderende øyeblikk

Fellesskap har selvfølgelig alltid vært et kjernetema for sosiologien, et grunnelement i å forstå samfunnet og ikke minst hvordan samfunnet endrer seg. Og kanskje er det en parallell mellom den opplevelsen klassikerne hadde av å observere samfunn og fellesskap i rask endring og modernisering og den opplevelsen vi har i dag av å leve i en brytningstid, der mange opplever at fellesskap står i fare for å oppløses.

Som sosiologer mener jeg det er en viktig oppgave for oss å forstå vilkårene for opprettholdelse av fellesskap i vår tid, og å utforme analytiske perspektiver som er egnet for denne forståelsen. Her gir Tjoras bok originale og gode bidrag.

Betydningen av de flyktige fellesskapene

Tjora behandler temaet fellesskap gjennom et sett tematisk definerte kapitler, og belyser fellesskap henholdsvis som samhold, integrasjon, interaksjon, identifikasjon, kommunikasjon, nærvær og mulighet. Gjennom dette får han fram at fellesskap er et mangefasettert fenomen, som kan ses fra en rekke analytiske vinkler. Selv om boken dermed favner bredt, har den likevel et tydelig interaksjonistisk perspektiv, som etableres i det ene kapitlet, men som trekkes gjennom de øvrige.

Spørsmålet om fellesskap er et stort spørsmål, og noen av de toneangivende tekstene innenfor dette feltet bærer preg av metateori og allmenne samfunnsbeskrivelser. I forhold til disse har Tjoras tekst den styrken at den analyserer fellesskap nedenfra, gjennom å trekke på et sett ulike empiriske studier og innsikter, innenfor rammen av et tydelig formulert teoretisk perspektiv. Teksten preges også av et skarpt analytisk blikk.

Tjora har en særegen evne til å utmynte relevante og gode analytiske begreper – slik som «interaksjonspåskudd», «passiar» og «samværsårvåkenhet» – som setter oss på sporet av hvordan fellesskap dannes og opprettholdes innenfor ulike kontekster.

Boken tilbyr dermed mange interessante og tankevekkende analyser av samtidsfenomener. For meg er likevel bokens viktigste faglige bidrag å tilby perspektiver og analytiske innfallsvinkler på de løse, mer flyktige fellesskapene som eksisterer på ulike arenaer. Eksempler på slike fellesskap er de som kan observeres på kafé, på festival, i løse arbeidsfellesskap, i lokalsamfunnet eller i sosiale medier. Felles disse er at de kanskje ofte betraktes som trivielle og av begrenset samfunnsbetydning.

Hos Tjora blir det derimot et grunnleggende poeng at studien av flyktige eller situasjonsbetingede fellesskap gir tilgang til å studere noen «inkluderende øyeblikk» som kan være av stor sosial betydning. Knyttet til dette gjør han en interessant betraktning over Baumanns pessimistiske analyse av den flytende moderniteten, der fellesskap og sosiale bånd ses som noe som er i grunnleggende oppløsning.

Et problem hos Bauman, mener Tjora, er at han kun anerkjenner «etiske fellesskap», og langsiktige sosiale bånd, som relevante for samfunnsutviklingen. Mot dette hevder Tjora betydningen av «estetiske» fellesskap, hos ham forstått som hendelser og forbigående identifikasjoner, som noe som også kan bidra til integrasjon. Dette er etter mitt syn et interessant og viktig teoretisk poeng.

Ulike kilder til fellesskap

En styrke ved «Hva er fellesskap?» er dens bredde, både når det gjelder de typene av fellesskap som inkluderes, og når det gjelder analytiske innfallsvinkler og perspektiver. Mot slutten av boken skisserer Tjora fem analytiske innganger til å undersøke kilder til fellesskap: kommunikasjon, tid og sted, identifikasjon, aktivitet og situasjonsforståelse. Alle disse benyttes på fruktbare måter i bokens analyser.

Særlig vil jeg fremheve den oppmerksomheten Tjora vier tid og sted som faktorer som legger vilkår for og former fellesskap. For eksempel kan ikke festivalfellesskapet forstås uten å gripe dets tidsmessige rytme, fra «morgenro» og brunsj til konsert og nachspiel. Han viser også på fine måter hvordan muligheten til interaksjon – «interaksjonspåskudd»- kan være betinget av både av fysisk utforming slik som i lokale bomiljøer, eller av den koblingen som etableres mellom fysiske og digitale kommunikasjonsflater i Pokemon Go.

Institusjoner som betingelse for fellesskap

Gitt det interaksjonistiske perspektivet er det opplagt at betydningen av strukturer og institusjoner ikke kunne være hovedfokus for denne boken. Samtidig hadde det vært interessant og givende hvis Tjora hadde utforsket hvordan strukturer og institusjoner setter rammer for interaksjon og fellesskap i noe større grad og mer systematisk – på lik linje med det han for eksempel gjør i analysen av hva materiell struktur betyr for lokale fellesskap.

Institusjoner spiller med i bakgrunnen av mange av analysene, ikke minst i det siste kapitlet som drøfter betingelsene for fellesskap, og Tjora er gjennomgående opptatt av institusjoners likhets- eller ulikhetsskapende rolle. Men institusjoner inngår likevel ikke Tjoras sammenfattede analytiske innganger.

Et eksempel på et punkt hvor det hadde vært interessant å trekke inn institusjonelle forutsetninger mer eksplisitt er i diskusjonen om tillit som forutsetning for nasjonalt fellesskap. Tjora er inne på at den høye graden av generalisert sosial tillit i Norge både beror på et sterkt sivilsamfunn og på en modernisering ovenfra gjennom eliter, men tematiserer ikke forholdet mellom institusjonelle forutsetninger og interaksjonsforutsetninger i dybden.

Kritiske perspektiver på fellesskapen

Tjora er absolutt ikke blind for at fellesskap kan ha internt og eksternt destruktive sider, og han anlegger spesielt i siste kapittel et kritisk perspektiv på fellesskap som mulighet. Blant de faktorene som kan splitter fellesskap, synes han å vektlegge fravær av interaksjonspåskudd, manglende arenaer og ulikhet.

Samtidig diskuterer boken i liten grad hvordan ulike aktørers og gruppers makt påvirker interaksjonsmuligheter og fellesskap. Jeg savner et sterkere fokus på konflikt mellom grupper, og makt i relasjonen mellom dem, som premiss for interaksjon, enten det dreier seg om teltleiren på festival, kafeen eller i offentlig debatt gjennom sosiale medier.

«Hva er»-bøkene er jo kortfattede formater, og man kan ikke forvente at en gitt bok skal ta med seg alle sosiologiens perspektiver og fullt ut belyse både interaksjon og dens strukturelle forutsetninger.

Jeg synes likevel det hadde vært spennende å se Tjora utvide settet av analytiske «flater» og inkludere institusjonelle forutsetninger og makt i større grad uten å miste fokuset på selve interaksjonen. Å tematisere disse flatene kunne være en vei til å understreke den sosiale betydningen av «inkluderende øyeblikk» i enda sterkere grad.

En nyttig og inspirerende bok

Aksel Tjoras «Hva er fellesskap?» er en nyttig og inspirerende bok både for de som er opptatt av sosiologiens grunnproblemer og for de som ønsker seg verktøy til å forstå moderne fellesskap i dets mange former. Den tilbyr en bred inngang til fellesskap som fenomen, og samler samtidig noen tydelige perspektiver.

Samtidig som Tjora utvikler og benytter sitt eget teoretiske perspektiv, knytter han fint an både til klassikerne og til nye bidrag og innfallsvinkler, og han leverer interessante tolkninger grunntekstene fra Tönnies, Durkheim og den for de fleste av oss mindre kjente Schmalenbach.

Bokas særlige bidrag er den innsikten den gir i hva som kjennetegner vår tids flyktige og situasjonsbetingede fellesskap, med sosial handling som kjernebegrep. Den tilbyr også med dette en mulighet til å tenke over hva vi forstår som fellesskap og hva vi lar dem bety. Tjora nøyer seg ikke med å analysere nåtidens fellesskap; han tilbyr også til slutt i boken en normativ diskusjon om hvorvidt slike fellesskap kan løse samfunnsproblemer, samt om på hvilke måter dagens fellesskap er truet.

Det viktige her er ikke om man er enig eller uenig med Tjora i de normative retningene han peker ut, men heller betydningen av at vi som sosiologer våger å trekke noen normative slutninger basert på akademiske analyser. Jeg synes denne siste delen av boken fint knytter sammen det moralske og det analytiske, for å bruke Tjoras egne begreper, og at dette bidrar til bokens helhet.