Med ord som regresjonsanalyse, konfidensintervall og R-script i emnebeskrivelsen er det ikke rart at mange lar seg skremme. Kvantitativ metode er en obligatorisk del av studieløpet på både bachelor- og masternivå for sosiologistudentene, og for mange vekker dette emnet vonde minner fra mattetimene på videregående. Men frykt ikke: Vi har kontaktet emneansvarlige for kvantitativ metode ved Universitetet i Stavanger, Tevfik Murat Yildirim, og ved Universitetet i Oslo, Elias Nostrati, for å høre hva de mener er de største hindringene for å mestre faget – og deres beste tips til hvordan de kan overvinnes.
Handler ikke om talent
Mange studenter opplever kvantitativ metode som et emne man enten «har anlegg for» eller ikke. Dette er en seiglivet misforståelse ifølge Tevfik Murat Yildirim, professor i statsvitenskap og leder for ph.d.-utdanningene i statsvitenskap, sosiologi, journalistikk og kjønnsstudier ved Universitetet i Stavanger. Murat underviser i dag i komparativ politikk og kvantitative metoder, og har vært involvert i undervisningen av metodefagene ved UiS siden 2019.
– Hvis jeg skal oppsummere, vil jeg si at suksess i kvantitative metoder avhenger hovedsakelig av to ting: å overvinne frykt og å forstå nytteverdien, sier han.
For Murat selv, som i likhet med mange andre strevde med komplekse analyser og koding som bachelorstudent, ble løsningen å øve jevnlig på koding. Tross strevet ga dette en mestringsfølelse og selvtillit som har gjort at han i dag er ansvarlig for de metodene han selv strevde med som student.
– Over tid innså jeg at statistikk egentlig ikke er så komplisert – det ser bare skremmende ut i starten. Derfor utgjør selvtillit en enorm forskjell.
Vilje til å engasjere seg
Frykt er ifølge Murat ofte tett knyttet til at studenter ikke ser poenget med faget. Han mener kvantitative metoder ofte reduseres til et hinder man må igjennom for å komme seg videre.
– Når studenter ser kvantitative metoder som bare nok et obligatorisk kurs de må bestå, investerer de ikke i det. Etter min mening forsterker dette både frykt og unngåelse.
Han understreker at kvantitativ metode først og fremst handler om å forstå verden vi lever i. I et samfunn som i økende grad er drevet av big data, har både private selskaper og offentlige institusjoner tilgang til enorme mengder informasjon om menneskers atferd og holdninger. Kvantitative metoder gir verktøyene som trengs for å analysere slike data systematisk og trekke bredere slutninger om samfunnet.
Den samme utviklingen ser vi i akademia. Et klart flertall av artiklene som publiseres i høyt rangerte tidsskrifter innen sosiologi, psykologi, statsvitenskap, kommunikasjon og økonomi, er kvantitative og denne tendensen vil bare bli sterkere i tiårene som kommer, forteller Murat.
Til studenter som kjenner på frustrasjon i møte med statistikk og koding, har Murat en klar beskjed:
– Ingen av delene krever eksepsjonelle matematiske ferdigheter på bachelornivå. Det som kreves, er vilje til å engasjere seg, til å øve, og til å akseptere at det er helt normalt å føle seg forvirret i starten.
Nøkkelen er å øve jevnt og trutt, og å ta i bruk ulike pedagogiske verktøy. Lesing og skriving er viktig, men interaksjon med andre er minst like viktig
For mye ærefrykt eller for lite innsats?
Studentenes ambivalente forhold til tall, statistikk og koding gjenkjennes av Elias Nosrati, emneansvarlig for kvantitativ metode på bachelornivå ved Universitetet i Oslo. I tillegg til å undervise bruker han kvantitative metoder i egen forskning på sosial ulikhet.
Mitt inntrykk er at samfunnsvitere tar tall, statistikk og koding enten litt for seriøst, med en viss ærefrykt, eller ikke seriøst nok, sier Nosrati.
Han forklarer at ærefrykten kan være like hemmende som for liten innsats.
– I det første tilfellet undergraver man egen selvtillit ved å tilskrive kvantitativ metode en antatt iboende kompleksitet som man enten behersker «naturlig» eller ikke. Men da glemmer man en enkel sosiologisk lærdom: at vi kan lære, via sosialisering, å beherske nye ting. Det krever riktignok innsats, spesielt hvis man har hatt lite eksponering i utgangspunktet.
Som å lære et nytt språk
Mange studenter har urealistiske forventninger til hvor raskt man skal mestre faget, forteller Nosrati.
– Å lære seg kvantitativ metode og koding er litt som å lære seg et nytt språk: I begynnelsen er det vanskelig, man har få intuitive knagger å henge nye ord og uttrykk på, det føles som man famler rundt i mørket og lite skal til før man glemmer det man nettopp har lært. Men akkurat som med språk, så gjør øvelse mester. Nøkkelen er å øve jevnt og trutt, og å ta i bruk ulike pedagogiske verktøy. Lesing og skriving er viktig, men interaksjon med andre er minst like viktig; noen lærer best «visuelt», andre foretrekker å høre på forelesninger og forklaringer osv. Og det viktigste er regelmessighet: Ikke vent en uke før du repeterer og anvender det du nettopp har lært, gjør det med én gang! Dette er spesielt viktig i begynnelsen, når man er helt fersk.
Nosrati påpeker også viktigheten av gode eksempler for å assosiere abstrakte begreper med noe konkret.
– Ha et lite arkiv med konkrete eksempler som er forståelige og som du kan assosiere med et begrep som i seg selv kanskje fremstår som abstrakt og vanskelig å forstå (f.eks. sentralgrenseteoremet!). Å ha en tett kobling mellom formalitet og intuisjon gjør det lettere både å huske og å anvende nye begreper eller metoder.
Løsningen for å knekke koden, er som med alt annet, øving. Nosrati sammenligner det med å lære seg et nytt språk.
– Man må først lære grunnleggende syntaks, deretter bygger man opp et visst ordforråd etc. så går ting som regel lettere, men nøkkelen er igjen å holde det gående og ikke bli rusten. Sett av litt tid «hver dag» for å øve deg – ofte holder det med 10-15 minutter.
Til studenter som sitter fast i koden eller stirrer på forelesningsslides som virker helt uforståelige, har Nosrati en klar beskjed:
-Husk at følelsen av å ikke forstå noe kan være et godt tegn. Det er ofte første steg i retning av å lære noe nytt.
Med det er det bare å ønske dere alle lykke til videre med kodingen!
