I sin bacheloroppgave diskuterer Nora Elise Stemland julekalenderen Jul i Blåfjell, og hvordan minoriteter fremstilles. Juletiden er en tradisjonsbundet tid, og julekalenderne på NRK har blitt en tradisjon for mange.
Jul i Blåfjell har blitt stående igjen som en klassiker som så mange vil se igjen at det blant annet er blitt arrangert fakkeltog for å få NRK til å sende den.
Stemland tar for seg spørsmål som; hvordan medierte Jul i Blåfjell virkelige samfunnsproblemer og sosialdemokratiets verdier overfor barn? Hvilken effekt kan Jul i Blåfjell ha hatt på barns holdninger til minoriteter? Er den fortsatt relevant i dag, og hvordan har den påvirket julekalenderne som kom etter?
Foto: privat
Bakgrunn
Karin Hake skriver i boken Historien om barne-tv at «Barne-TVs julekalendere har bidradd til å skape en felles barnekultur og et kjært ritual i julen» (Hake, 2006, s. 179). NRKs julekalendere har vært en stor del av min juletradisjon fra barnsben av, og jeg mener tv-serier som dette har påvirket mitt verdenssyn. Jeg var interessert i å se på popkulturelle mediers betydning for normer, og hva er da bedre enn å se på denne barne-TV tradisjonen? Siden julekalenderne er laget for barn kan de være en del av barns sosialisering av samfunnets normer. Bacheloroppgaven ble skrevet i samarbeid med Norsk Filminstitutt ved Johannes Bennetzen våren 2021, og er en kritisk diskursanalyse av NRKs julekalender Jul i Blåfjell fra 1999.
I Jul i Blåfjell er behandling av minoriteter et av hovedtemaene, og denne serien legger et grunnlag for nyere julekalenderes behandling av temaet. I julekalenderen blir vi kjent med blånisser og deres liv i Blåfjell. De oppdager etter hvert at en rødnisse er inne i fjellet, noe ingen rødnisse har vært før. Hvordan håndterer de dette?
Skjermdump fra Jul i Blåfjell (Ringen, 1999, ep 14)
Gudny I. Hagen, som sto for idé og manus til Jul i Blåfjell, har sagt at barneprogram bør kunne «gi barn nøkler» til å takle virkelige situasjoner (Hake 2006, s. 23). Overføringen fra det fiksjonelle til virkeligheten viser hvordan barne-TV kan være en del av en sosialiseringsprosess. Hake skriver at «Blånissene har tilført julen nye dimensjoner for norske barn» (Hake, 2006, s. 179). Der tidligere julekalendere fra NRK har vært mer harmoniske, har Jul i Blåfjell tatt opp virkelige samfunnsproblemer. Dette viser paradigmeskiftet der barn før skulle forbli skjermet og bekymringsfri så lenge som mulig, til at man nå ser på barn som selvstendige mennesker som har rett på informasjon om den virkelige verden (Hake, 2006, s. 184-191). Hvilke samtidige diskurser og holdninger til minoritetsgrupper produseres og reproduseres Jul i Blåfjell? Hvordan kan blånissenes behandling av den fremmende rødnissejenta sies å speile det dominerende verdensbildet i Norge i 1999 og i dag?
NRK har et større samfunnsoppdrag enn andre tv-kanaler, der å understøtte og styrke demokratiet er viktig. TV i seg selv er også sterkt knyttet til sosial utjevning og opplysning og dannelse ifølge Enli et al. i boken «Tv – en innføring» (2010, s.11). Lineær-TV var i 1999 en stor del av hverdagslivet – det var allestedsnærværende og påvirket rutiner som tidspunkt for måltider og leggetid. Innholdet på TV førte til samtaler, og skapte et fellesskap der det også fulgte en rutine rundt hva man snakket om til ulike tider. Man fikk inntrykk av hva som er normalt, viktig og godt, gjennom TVs refleksjon og konstruksjon av virkeligheten (Enli et al., 2010, s. 12–14). Lineær-TVs rolle i hverdagslivet underbygger viktigheten av NRKs funksjon som sosialiserende i TV-innhold laget for barn.
«Vi så liksom bare den røde luen din, vi. Vi så jo ikke deg som hadde den på»
Rødnisse som minoritet
Kategoriene rødnisser (dem) og blånisser (vi) brukes for å skille mellom nisseslag. En kategori defineres her som «en gruppering av noe basert på en idé om like egenskaper» (Johannesen et al. 2018, s. 125). Grensene trekkes i stor grad ut fra fargene på nissenes luer. Det er også ulike steder man hører til, og ulike konvensjoner for hva man gjør i livet, ens funksjon og ritualer. Blåfjell åpner seg i «den blå timen», som er det eneste tidspunktet blånissene kan forlate Blåfjell, da de fysisk forsvinner om de er ute når fjellet er lukket. Dette gir dem for lite tid til å dra langt unna fjellet og dermed er blånissene så og si aldri i geografisk nærhet til rødnissene. Grensene trekkes formelt med den urgamle blånisseregelen: «Den blånisse som tar bygdefolk eller rødnisser inn i fjellet, må selv forlate det og aldri komme tilbake» (Ringen, 1999, ep 2). Straffen for å bryte denne regelen er altså at blånissen selv må forlate fjellet, som vil føre til deres død når fjellet lukker seg. En rødnisse blir her tatt inn i fjellet av en eldre, høyt respektert blånisse; Erke. Likevel gjemmer han Nissejenta, som hun heter, og tør ikke å utfordre reglene i Blåfjell. Nissejenta hadde gått seg vill i fjellet og visste ikke veien hjem, og hun ville trolig frosset i hjel om ingen hadde hjulpet henne (Ringen, 1999).
Inne i Blåfjell er blånissene en majoritet, og har aldri hatt noen andre nisseslag inne på sitt «territorium» før. Her kan man se hvordan blånissene som en majoritet inne i Blåfjell opplever kategoriene, da det er disse som her har den største definisjonsmakten. Blånissene uttrykker sjokk og redsel når de først oppdager rødnissejenta. De blir blant annet redd for å komme borti Nissejentas skjerf fordi «det er jo rødt!» (Ringen, 1999, ep 14). Kategoriene fremstår som selvsagte og naturlige for blånissene, og ser ut til å ha vært slik «alltid». Denne fremstillingen av spesifikke kategorier er vanlig, og noe man finner i de fleste samfunn (Johannesen et al. 2018, s. 129). Kategoriene forenkler virkeligheten med blant annet overdrivelser som skaper en forståelse av rødnisser som noe helt annerledes enn blånisser. Kategoriene fungerer som rammer for handlemåter, og kan legitimere diskriminering ved denne forenklingen. Det snakkes ikke så mye om forskjellene mellom nisseslag eksplisitt før det blir kjent at rødnissen er i fjellet, men de har en tydelig felles idé om dette – det er trolig så selvsagt at det ikke behøver diskuteres. Blånissebarna har knapt nok hørt om rødnissene; man vet bare at de finnes og at de er annerledes.
Ifølge den urgamle blånisseregelen må Erke forlate fjellet for alltid, men dronningen ser nå at en slik dødsstraff ikke fører til noe godt. Erke får ordet og sier at alle nisser må «Lære hverandre å kjenne! For de vi kjenner, de er våre venner!». Her ser vi at de innser at de har fryktet andre nisseslag fordi de var fremmed for dem. Han avslutter med «Vi er alle nisser!». Hvis man fokuserer på et høyere nivå i kategorisystemet vil man se likheter i alle nisser, istedenfor å fokusere på forskjellene mellom rød- og blånisser.
Photo by Flavio Gasperini
Diskurser om minoriteter
Jul i Blåfjell inneholder flere diskurser. Jeg har valgt å fokusere på 2 ulike diskurser, som begge handler om behandling av minoriteter.
Diskurs 1 – Oss mot dem, fremmede er farlig, og vi skal gjøre slik vi alltid har gjort. Skillet mellom kategoriene rød- og blånisse fremhever denne diskursen. Diskursen ser vi blant annet i den urgamle blånisseregelen, om å ikke ta rødnisser eller mennesker inn i fjellet.
Diskurs 2 – Alle er like mye verdt og sammen er vi sterkere. Fra og med episode 16 blir denne nye diskursen fremtredende i Blåfjell. Den urgamle blånisseregelen kaster de ut etter å ha blitt noe kjent med rødnissejenta (Ringen, 1999, ep. 16). Nissene ser likheter mellom kategoriene og ser hvordan én gruppe kan få nytte av kunnskapen til den andre gruppen. Blånissen Blåmor prøver å forklare hvorfor de ikke godtok Nissejenta. Hun sier at: «Vi så liksom bare den røde luen din, vi. Vi så jo ikke deg som hadde den på» (ep. 20). Dette viser at de tidligere har kategorisert rødnisser som noe farlig nærmest kun basert på farge. I virkeligheten kan dette minne om mange situasjoner, blant annet hvordan individer som ikke har hvit hudfarge oftere blir stoppet av politiet (Solhjell, et.al., 2019).
Fremskrittspartiet uttalte, samme år som Jul i Blåfjell ble sendt for første gang, at man heller skulle bruke penger på å hjelpe flyktninger i sitt nærområde, og ikke ta dem inn i Norge (Dagbladet, 1999a). I Jul i Blåfjell sier Blånissedronningen angående to menneskebarn som holder på å fryse i hjel at de skal «hjelpe dem der de er» – de kan aldri tas inn i fjellet (Ringen, 1999, ep 9). Dette viser til diskurs 1 ved å påpeke at fremmede ikke skal komme inn og endre noe ved vår eksisterende kultur; vi kan heller prøve å hjelpe folk i nød på andre måter. Disse holdningene bygger på at man ser andre folk som en annen kategori enn seg selv, og man ser ikke hvordan denne kategorien på noen måte kan høre hjemme på ens eget territorium.
Mange avisartikler dette året fordømmer rasisme og urettferdig behandling av minoriteter, som viser til diskurs nummer 2. Jens Stoltenberg, som i 1999 var nestleder for Arbeiderpartiet, kritiserte Regjeringen for å ikke ta rasisme seriøst nok i forbindelse med å få innvandrere ut i jobb. Han sier at «Dersom flere innvandrere får jobb og ikke er mottakere av sosiale ytelser vil det være et avgjørende bidrag for å redusere fremmedfrykt og rasisme» (Stryken, 1999). Her viser han at fremmedfrykt (diskurs 1) finnes, men det er noe vi vil bli kvitt fordi alle er like mye verdt (diskurs 2). Det blir tydelig at de to ulike diskursene funnet i serien Jul i Blåfjell også var fremtredende diskurser i nyhetsbildet samme år.
Rødnissen kommer inn i blånissesamfunnet utenfra, da dette var nødvendig for å ikke fryse i hjel. Det blir dermed mest naturlig å se Nissejenta som en metafor for en flyktning, og det er derfor relevant å bruke begreper som rasisme. Det finnes selvsagt flere typer minoriteter, som man også kunne sett nærmere på. I 2002 kom oppfølgeren Jul på Månetoppen, hvor vi får se både rødnisser og blånisser som fulle folkeslag/kulturer. Her ser vi at rødnisser ikke er en minoritet generelt i verden, på samme måte som f.eks. pakistanere ikke er en minoritetsgruppe i Pakistan.
I starten av Jul i Blåfjell er det ikke så tydelig normativt hvilken av diskursene man skal «holde med». Kanskje kan det være farlig å ta en rødnisse inn i fjellet? Det må vel være en god grunn for å ha dødsstraff som sanksjon? Samtidig undrer blånissen Turte allerede fra episode 2 på hvorfor de egentlig har denne regelen. I boken «Tv – en innføring» skriver Enli et al. om hvordan TV har skapt et større fokus på identitetsbygging, da man gjennom TV kan iscenesette egen identitet og få veiledning mellom identitetselementer (Enli, 2010, s.13). Når man i Jul i Blåfjell først har en mulighet til å velge selv hvilken diskurs man er enig med, kan kanskje barn (publikum) få en følelse av å kunne iscenesette sin identitet. Når det etter hvert blir tydelig at diskurs nummer 2, om likeverd, er den «riktige» kan det tenkes at barna sitter igjen med en følelse av selv å ha valgt denne holdningen, selv om det egentlig er skaperne av serien som har valgt dette. På denne måten kan en sosialisering av synet på likhet som noe viktig, kanskje lettere bli internalisert.
Det norske samfunnet
Diskursene jeg har presentert kan sies å være en del av en større diskursorden som speiler et moderne, nordisk og globalisert samfunn, hvor likhet og solidaritet er stadig mer altomfattende verdier. At folk fra ulike land og ulike verdensdeler oftere kommer til Norge gjør at diskurser rundt minoriteter og kategorisering av mennesker blir mer fremtredende. Samme år som Jul i Blåfjell ble sendt første gang foregikk det en «etnisk rensning» i Kosovo som førte til en brå økning i antall flyktninger som kom til Norge (Dagbladet, 1999b). Dette var mye omtalt i media dette året.
Norge er et sosialdemokratisk land, og at alle er like mye verdt er en viktig verdi som gjennomsyrer hele samfunnet vårt. I andre land ville kanskje Jul i Blåfjell, som promoterer likeverd, være mer kontroversiell og bli sett på som noe som representerer venstresiden i politikken. Jean-Pascal Daloz skriver i sin artikkel «Den kulturelle analysen av sosial distinksjon» at det er noe spesielt med den nordiske kulturen fordi vi verdsetter likhet meget høyt uten å være kollektivistiske samfunn (Daloz, 2015, s. 44-45). Den kollektive mentaliteten om likhet ser ut til å ha en tvingende effekt på samtlige medlemmer i samfunnet, der også maktpersoner som statsministere anses for å være forholdsvis lik folket. På samme måte har blånissene innad veldig ulike oppgaver, men de behandler hverandre som likeverdige (Ringen, 1999). Blånissene toner ned tegn på distinksjon innad i egen kategori, noe som er typisk for nordiske land ifølge Daloz (2015, s. 44). Man fokuserer på likhet innenfor nasjonalstaten. Når noen utenfra vil bli en del av dette kollektivet kan man enten inkluderer dem ved å fokusere på likheter også den utenforstående har med kollektivet, eller så kan man fokusere på ulikhetene og avvise personen. Blånissene er først avvisende mot rødnissen, men de skifter mening forholdsvis raskt etter de oppdager at de har mange likheter.
Relevant i dag?
Er Jul i Blåfjell, og seriens diskurser rundt behandling av minoriteter aktuelle i dag? Jul i Blåfjell er en julekalender som mange har engasjert seg for at skal vises igjen år etter år, gjennom blant annet fakkeltog i 2015 (Sørensen 2018). Hildri Gulliksen, sjef for NRK Super, sa i 2015 at Jul i Blåfjell ikke sendes på NRK lengre fordi serien er utdatert. Hun sier at «I dag vokser barn opp i et flerkulturelt Norge. Det er viktig for oss å speile dette og inkludere alle barn» (Kristiansen, 2015). Videre sier hun at representasjon er viktig. Idé- og manusforfatter Gudny Hagen sier derimot i 2020 at serien er mer aktuell enn noen gang, og nevner saker som Trumps mur mot Mexico og utkastelsen av Mustafa Hasan fra Norge som eksempler. Hun sier disse relaterer til ««Rødnissejenta» som ikke slipper inn i Blåfjell fordi hun har rød lue og ikke blå» (Christensen et al, 2020). Her påpeker Hagen at hennes idé for Jul i Blåfjell har tilknytning til virkelighetens rasisme og diskriminering av minoriteter. Her blir et spørsmål om barns evne til overførbarhet gjeldende. Klarer barn å overføre kunnskapen om behandling av minoriteter fra nissene til virkeligheten?
I NRKs nyeste julekalender, Stjernestøv (2020), er det karakterer som representerer virkelige minoriteter, men dette blir aldri kommentert i serien (Lund, 2020). NRK har den siste tiden også laget flere serier hvor innvandringsproblematikk med blant annet rasisme er hovedfokus, som seriene Norsk-ish, 16 og Kongen av Gulset. Disse er i større grad laget med ungdom eller voksne som tenkt målgruppe. Her ser vi at verden i virkeligheten ikke er så inkluderende som det fremstilles i Stjernestøv. Ungdom og voksne har trolig allerede erfart at problemer med slikt som rasisme finnes, og internalisert en tenkemåte basert på dette. Hvis barn ikke allerede er oppmerksom på forskjeller som for eksempel hudfarge, kan det tenkes at man ønsker å foregripe problemet med inkludering mer preventivt? Man vil kanskje vise barn at det er naturlig at alle samfunn har folk med f.eks. ulik hudfarge og dermed hindre dette fra å noensinne bli en viktig markør for barna?
Konklusjon
Man kan si at holdningene til minoriteter i Jul i Blåfjell i stor grad er en speiling av det dominerende verdensbildet i Norge, både i 1999 og i dag, da serien har reprodusert de to presenterte diskursene. Samtidig virker det som skaperne har hatt et bevisst mål om å endre folks holdninger ved å adressere konflikter i denne barne-TV-serien. Har serien produsert noen nye holdninger eller diskurser? All refortelling vil bringe med seg en viss endring og dermed utvide den eksisterende diskursen. Det mest spesielle her er at diskursene er tilpasset barn; kanskje har serien skapt nye diskurser om minoriteter innad i norsk barnekultur? Dette støttes i Karin Hakes bok Historien om Barne-TV, hvor hun påstår at Jul i Blåfjell har vært med på å endre barns lek og utfoldelse ved å innlemme konflikt som et element (Hake, 2006, s. 179). Nye serier som Stjernestøv, vitner også om at Jul i Blåfjell har vært med på å utvikle nye rammer for hva som presenteres i barneprogram og hvordan man gjør det. Kanskje årsaken til at man fortsetter å bruke denne formelen er at man ser at den faktisk har en effekt på den oppvoksende generasjonen?
Litteraturliste
Christensen, Hellstrand og Ridar (2020, 21. desember). Krever at «Jul i Blåfjell» kommer tilbake. VG. Hentet fra: https://www.vg.no/rampelys/tv/i/563xXE/krever-at-jul-i-blaafjell-kommer-tilbake
Dagbladet (1999a, 20. april) Frp vil øke flyktningstøtte. Dagbladet. Hentet fra https://www.dagbladet.no/nyheter/frp-vil-oke-flyktningstotte/65517592
Dagbladet (1999b, 30. mars) Kan ta imot 50 000 flyktninger. Dagbladet. Hentet fra: https://www.dagbladet.no/nyheter/kan-ta-imot-50-000-flyktninger/65514263
Daloz, Jean-Pascal (2015) «Kap. 3: Den kulturelle sosiologiens bidrag til analysen av sosial distinksjon. Et komparativt perspektiv». I Larsen, Håkon (Red.), Kultursosiologisk forskning (s. 37-46). Oslo: Universitetsforlaget.
Enli, G., Moe, H., Sundet, V. S. og Syvertsen, T. (2010). Tv – en innføring. Oslo: Universitetsforlaget.
Hake, Karin (2006). Historien om barne-tv. Oslo: Universitetsforlaget.
Johannessen, L. E. F., Rasmussen, E. B. & Rafoss, T. W. (2018) Hvordan bruke teori?: nyttige verktøy i kvalitativ analyse. Oslo: Universitetsforlaget.
Kristiansen, Cornelia (2015, 18. november). NRK Super: – Voksne vil ha nostalgi i førjulstida. Vi vil ha det beste for barna. Dagbladet. Hentet fra: https://www.dagbladet.no/kultur/nrk-super—voksne-vil-ha-nostalgi-i-forjulstida-vi-vil-ha-det-beste-for-barna/60460299
Lund, K. (serieskaper). (2020). Stjernestøv [TV-serie]. NRK Super
Solhjell, R., Saarikkomäki, E., Haller, M.B. et al. (2019). “We are Seen as a Threat”: Police Stops of Young Ethnic Minorities in the Nordic Countries. Crit Crim 27, 347–361. https://doi-org.ezproxy.uio.no/10.1007/s10612-018-9408-9
Stryken, Christian-Marius (1999, 16. juli). – Regjeringen svikter i kampen mot rasismen. Dagbladet. Hentet fra: https://www.dagbladet.no/nyheter/regjeringen-svikter-i-kampen-mot-rasismen/65533851
Sørensen, Stine (2018, 07. desember) Her er alle de norske julekalendere – hvilken er din favoritt? Dagbladet. Hentet fra: https://www.dagbladet.no/kultur/her-er-alle-de-norske-julekalendere—hvilken-er-din-favoritt/70530094
Ringen, T. C. (regissør). (1999). Jul i Blåfjell [TV-serie]. Barne- og ungdomsavdelingen i NRK
