Er disiplinen, samfunnet eller selve selvet i krise? Ett år et gått siden master bestått, og det er lett å si jeg ikke har peiling på hvor mange jobbsøknader som er sendt, selv om jeg har nøye telling. Det er nesten så jeg har talt dagene, og nå begynner «spent nyutdannet sosiolog» å ligne mer på «sosiologisk identitetskrise». Det er ikke blitt verken forsker eller assistent, ikke rådgiver eller prosjektmedarbeider, heller ei seminarleder, ikke en gang selvironisk papirmøllemedarbeider av meg. Jernburet høres egentlig ganske fint ut, sett fra prekariatet. Og dette er for all del intet nytt.
«Frustrert nyutdannet får ikke jobb» – et velkjent narrativ som gir rom for frustrasjonen knyttet til livsendringen som ligger i identitetsskiftet «student blir voksen».
All skyld ligger likevel ikke på individets identitetskrise, heller ei på samfunnets narrativ. Nei, denne sosiologiske krise møtte jeg allerede på første året i bachelor i sosiologi. Jeg husker tydelig forundringen jeg satt igjen med etter mang en tekst av typen gamle klassiske intro til teori. Følelsen kan best oppsummeres som et frustrert barn, som hiver armene i lufta, tramper bestemt og med rynket panne bestemt sier «sosiologi er et ekte fag!».
Som fersk student var dette et merkelig konsept, klart studiet mitt er et studie, jeg studerer det jo! Og klart, da disiplinen var helt fresk var den litt ustø, men hvordan ligger det an i dag? Så langt har ikke sosiologi forankret seg som særlig stødig i zeitgeist’en. Det er enda godt vi kultursosiologer liker å leke med definisjoner og språk, for jeg har ingen telling på hvor mye «sosiologi» har blitt dissekert og definert når folk har spurt «sos-iologi?» Altså er det ikke bare meg som er i krise, det ligger jo tross alt i navnet: S-O-S-iologi.
