I starten av september dro jeg ned til Barcelona på en konferanse for ingeniører og designere. Jeg tenkte at jeg kom til å bli som en fisk på land som sosiolog. Hva har vel vi til felles? Tidlig presenterte jeg meg til dem jeg møtte som ‘en sosiolog, så dette er litt utenfor mitt felt’. Men jo mer jeg pratet med de andre om hva de forsket på, og hvilke metoder de brukte, var det noe som slo meg: dette høres da veldig sosiologisk ut?
Det hele foregikk på ELISAVA, en designerskole i bunnen av La Rambla, den kjente gata i hjertet av Barcelona. Sola stekte, og i velkomstpakken fikk vi blant annet en håndvifte. Velkomstpakken hadde noen studenter designet med fokus på bærekraft, og det hadde vært en del av en konkurranse. Den beste idéen vant, og fikk produsere det til konferansedeltakerne. Og vifta kom godt med, for det var varmt! Vi ble vist rundt på skolen, der studentprosjektene stod i sentrum. Det var om alt mulig, og allerede her begynte jeg å innse noe: dette handler jo om å forstå hvordan mennesker fungerer. Akkurat som det vi sosiologer prøver å gjøre, med varierende hell.
Er ikke ingeniører bare kjedelige og A4?
Jeg må innrømme at jeg har en fordom mot ingeniører. Jeg tenker at de ofte er A4 og firkanta i tankegangen. ‘Om det ikke er mulig å sette to streker under svaret, så er det ikke verdt å prate om!’. Trodde jeg. Vi som har samfunnsvitenskapelig bakgrunn er jo ofte glad i å diskutere og gruble over ulike forklaringsmodeller, og ‘på den ene siden, men på den andre siden’, og ofte på den tredje og fjerde og femte også. Målet kan ikke alltid være å finne en fasit. Mennesker er for komplekse til det.
På konferansen stod tverrfaglighet i fokus, og pedagogikk var et av hovedtemaene. Dette virket ekstra interessant for meg. Både fordi jeg er opptatt av tverrfaglighet og pedagogiske metoder, men også fordi dette hadde et mer samfunnsfaglig preg enn ‘optimal betongbruk i byggeprosjekter’ (som også var et tema, og som jeg ikke klarte å relatere meg til i like stor grad…).
Ikke bare ble min fordom mot ingeniører motbevist, men jeg innså at jeg ikke var så tverrfaglig orientert som jeg trodde. Dette gjelder spesielt de nettverkene jeg vanligvis oppsøker. Jeg hadde aldri dratt på denne konferansen om det ikke hadde vært for at to ingeniører kontaktet meg og min veileder for å ha et forskningsprosjekt blant deres studenter. De hadde lagt merke til at studentene hadde en høyere grad av klimaskepsis enn de hadde forventet, så de ønsket å utforske dette.
Konferansen E&PDE – responsible innovation for global co-habitation var derfor særlig aktuell. Vi skrev et abstract, fikk det godkjent, gjorde forskningen, og skrev et paper. Det var dette jeg dro til Barcelona for å presentere. Det fikk jeg mye igjen for. Jeg utvidet nettverket mitt betraktelig og kom over litteratur på et felt jeg aldri ville oppdaget på egenhånd. Ironisk ettersom et av mine fokusområder er sosiale nettverk og informasjonsflyt.
Inspirerende og lett å imponere?
Konferansen var ikke bare gøy (ja, den kan faktisk konkurrere med Vinterseminaret, men bare nesten! Vi sees vel der i 2024?), den var også inspirerende. Samtalene i kaffepausene, presentasjonene som varierte fra ‘effektivt design på utendørstoaletter’, til ‘akademisk karrierevei’, til ‘empatibygging gjennom visuelle pedagogiske virkemidler’, til ‘jobbrelevans for studenter’. Og om du trenger enda en grunn til å dra å en konferanse utenfor ditt felt, så var mine «sosiologiske briller» det jeg fikk mest skryt for. Noe de selv ikke ville ha hatt, med elementer de selv ikke ville tenkt på. Sånn sett er det kanskje lettere å imponere når man presenterer noe som er utenfor publikums eget felt. For selv om det er hyggelig på konferanser, vil vi vel imponere litt også?
Selv om jeg synes dette var utrolig stas, er det også noe ekstra spesielt med denne konferansen. For den hadde oppmerksomhet på design. Designere har gjerne et blikk utover, og derfor er det kanskje ikke så overraskende at de er litt ‘sosiologiske’ i tankegangen. ‘Hva er det med samfunnet? Hvordan fungerer mennesker? Hvordan kan dette forbedres?’. Mens vi sosiologer gjerne er glade i å teoretisere, tenke og forstå, var det ekstra forfriskende å være rundt folk som gjør veldig mye. Dette er ikke ment som en fornærmelse av sosiologer, for all del, likevel kan jeg av og til savne å ha noe konkret å vise til. Så ja, jeg ble nok litt disiplinsjalu. De hadde skapt ulike møbler med forskjellige funksjoner basert på markedets interesser, ringer av mensblod, livreddende duppeditter, i tillegg til livsforbedrende maskiner for nyfødte babyer så de kunne kjenne mors pulseringer mens de lå i kuvøse. De hadde samarbeid med industrien, lagde papir ut av loen til vaskerikjeder som de kunne bruke til reklame, og så videre og så videre.
Designere + sosiologer = sant?
Dette fikk meg til å tenke. Hvordan kan dette overføres til sosiologien? Kanskje noen ikke mener at det trengs. Vi er tross alt gode på hver vår måte og alt det der. Men hva hvis det hadde vært mulig å visualisere sosiologien helt konkret? På en måte som ikke er en firefeltstabell. Jeg liker mine tekster som jeg liker mine konferanser: fulle av undring. Så derfor lurer jeg på om noen sitter på noen gode idéer der ute? Kunne man hatt en utstilling fra sosiologisk forskning og praksis, og hvordan ville den i så fall sett ut? Hadde det vært mulig å be studentene lage noe fysisk ila et semester, eller samle sosiologer både fra og utenfor akademia der vi har noe konkret å vise til?
Kanskje det ikke er sosiologenes oppgave, men en mulighet er å samarbeide med designere, kunstnere, arkitekter, ingeniøre etc. Lista er lang og mulighetene flere. Kanskje vi skal begynne i det små, for eksempel spise lunsj på en annen avdeling, og hvis vi føler oss ekstra eventyrlystne, på et annet fakultet?
Og hvis du enda ikke er overbevist, så dra nå i hvert fall til en konferanse litt på siden av det du vanligvis ville gjort, bare fordi det er på et spennende sted. Kjøp deg en god kaffe, prøv en paella, og tusle langs stranda og tenk på den idiotiske teksten der en sosiolog prøvde å påstå at vi kan lære noe av andre disipliner.
