Om å gjøre det selv

Tekst: Sigurd Martin Nordli Oppegaard

Sosiologi har engasjert meg helt fra jeg møtte faget for første gang. Jeg hadde – uten å egentlig vite noe konkret om hva det egentlig gikk ut på – bestemt meg for å studere sosiologi fordi samfunn framstod som spennende, statsvitenskap som drepende kjedelig. Sosiologien ble løsningen.

Jeg husker at jeg satt på 13-trikken på vei til Nationaltheatret sommeren før jeg skulle starte på sosiologi ved NTNU, og leste boka Hva er sosiologi av Pål Repstad, som mamma eller pappa hadde kjøpt til meg. Jeg bet meg merke i Marx og konfliktteori, samfunn forstått ovenfra og nedenfra, og hvordan en felles fiende skaper samhold og integrasjon. Jeg husker ikke om Repstad skriver det, eller om det var noe jeg sugde fra eget bryst, men analysen av USAs krig mot terror som et forsøk på å skape en ny felles fiende etter den kalde krigen tente mitt sosiologiske libido: Å forstå de ikke-intuitive sammenhengene, skjønne ting som ikke er opplagte eller commonsensiske, å ha tilgang til en kunnskap om og forståelse av verden ikke alle andre har fylte meg med enorm glede.

Denne opplevelsen gjentok seg flere ganger i løpet av den første tiden som sosiologistudent ved NTNU. Innførings- og teorifaget ga meg analytiske verktøy jeg tok i bruk for å forstå det jeg tidligere hadde tatt for gitt og ikke tenkt over.

Men: all good things come to an end… På NTNU har vi noe som heter breddeår. Breddeår er som oftest andreåret i bachelorgraden, der du kan studere hva du vil: Du har 60 studiepoeng som du fritt kan fordele på de emnene du måtte ønske å ta (ved UiO tror jeg de har en lignende ordning som består av 30 frie studiepoeng). Jeg skulle gjerne brukt disse studiepoengene på sosiologi (noe jeg også gjorde da jeg dro på utveksling halvparten av tiden), men de få sosiologifagene som tilbys interesserte meg i svært liten grad. Jeg valgte å ta emner i samfunnsøkonomi, kunsthistorie og filosofi. Bredde (som dessverre ofte feiltolkes som tverrfaglighet) har jo aldri skadet noen, heller ikke meg. På den ene siden hjalp disse fagene fra andre disipliner meg med å bli virkelig glad i faget mitt, savne det og føle tilhørighet til det, samtidig som de ga meg nye idéer om hvordan sosiologisk teori og metode kan brukes til å forstå mye spennende. På den andre siden viste det at det jeg ønsket meg ikke tilbys ved mitt institutt.

En bachelorgrad på til sammen 105 studiepoeng i det faget man har valgt å studere er ikke så mye. Spesielt ikke når sosiologiens grunnlag, grunnleggende problemstillinger og teoretiske perspektiver vies så liten plass. Femte semester tilbys det fordypningsfag, men kun tre av disse er sosiologifag, resten er statsvitenskapelige fag som godkjennes i sosiologigraden. De få fagene der teorien står i sentrum baserer seg også nesten utelukkende på sekundærlitteratur i tekstbokformat, noe som kun gir en overfladisk forståelse av sosiologisk teori.

Det jeg egentlig ønsket meg var sosiologifag der de store sosiologiske spørsmålene ble tatt opp, mer teoretisk dybde og nye perspektiver på individ og samfunn, kort sagt: Den tidligere nevnte følelsen av å forstå verden, ikke grunne, empiritunge og spesialiserte fordypningsfag.

Men jeg har nå en gang valgt å studere ved NTNU. Selv om det eksisterer strukturer utenfor min kontroll som gjør at jeg ikke får det faglige utbyttet jeg ideelt sett skulle ønske jeg fikk, så er Trondheim en veldig god studieby med mange kule mennesker og muligheter utenfor sosiologiens verden. Det skal sies at det også skjer enkelte spennende ting i sosiologimiljøet i Trondheim. Sosiologisk poliklinikk er i ferd med å etablere seg som en sentral og interessant faglig og fysisk arena, midt i sentrum. I tillegg kan man ta saken i egne hender. Jeg dro på utveksling til UC Berkeley, nå tar jeg et masterfag, og er med å arrangere Sosiologisk salong: Faglige foredrag og diskusjoner for sosiologiinteresserte i byen med fokus på den sosiologien instituttet ikke mater oss med. «Be the change you wish to see in the world», som nyliberalistene sier.

Sosiologisk salong har som mål å skape faglig engasjement i en noe slapp masse av sosiologistudenter og stimulere til faglig diskusjon i en kontekst som Habermas sikkert hadde digget: Der argumentet og idéen teller, ikke akademisk status. Vi ønsker å vise at sosiologien er mangfoldig og spennende – også for deg som ikke er spesielt opptatt av den norske modellen, organisasjoner og statsvitenskap.

Første salong ble holdt på Sosiologisk poliklinikk 8. september da Svein Hammer kom og holdt en fantastisk foredrag om sosiologien som et samfunnsfenomen i lys av Foucaults diskursanalyse. Lokalet var fullt og ølsalget ga oss et lite overskudd (som vi sparer og etterhvert vil bruke til å hente inn foredragsholdere fra andre byer). 1. oktober skal vi gjenta suksessen når Jan Frode Haugseth kommer for å snakke om forenklingens logikk.

Jeg skulle ønske at Sosiologisk salong var unødvendig; at Trondheims sosiologistudenter ikke i så stor grad trengte faglig og sosialt stimuli. I en ideell verden hadde kanskje instituttet og linjeforeningen fordelt disse oppgavene mellom seg på en god måte. Når det dessverre ikke er tilfellet tar vi saken i egne hender: Legg opp ditt egen løp, dra på utveksling og les sosiologi som ikke står på pensum. Det er verdt et forsøk.