Viktig bidrag til formidlingens sosiologi

Innsiktsfull studie av forskningsformidling i et politisk betent felt.

Denne våren deltok jeg på mitt første kurs i forskningsformidling. Doktorgraden var levert og jeg trålte internsidene for tilbud som kunne lette det angstfylte møtet med offentligheten. Jeg fant et kurs i regi av et større konsulentfirma, der tidligere TV-profiler skulle trene oss i å snakke til «den jevne nordmann». På kurset fikk vi understreket, igjen og igjen, at det handlet om å gi slipp på nyansene. For å nå ut til offentligheten skulle vi forenkle og dramatisere budskapene våre. Idealet var en enkel historie med tydelige helter, skurker og ofre.

Kurset var en nyttig påminnelse om at akademia og media er institusjoner med konkurrerende normer, verdier og identiteter. Det kan gjøre det utfordrende å oversette fra en verden til en annen. Og skal vi tro sosiolog Mette Andersson, har noen forskere det mer krevende enn andre.

9788215030029

Mette Andersson: Kampen om vitenskapeligheten
Forskningskommunikasjon i et politisk betent felt. Universitetsforlaget, 2018. 152 sider.

Migrasjon og integrasjon

I Kampen om vitenskapeligheten skriver Andersson om forskningsformidling i politisk betente felt. Caset er migrasjons- og integreringsforskning, som har gått fra å være smalt og sært til å bli et av de viktigste feltene i dagens samfunnsvitenskap. Andersson har intervjuet 31 forskere på feltet, hvorav majoriteten er sosiologer eller sosialantropologer.

Utvalget dekker ifølge Andersson 25 prosent av den totale populasjonen av migrasjons- og integrasjonsforskere, og hun har bevisst søkt variasjon i alder, posisjon, arbeidsplass, mediesynlighet og erfaring.

Magnetiske felt

Andersson finner at migrasjon og integrasjon er særdeles krevende temaer å diskutere offentlig. Det skyldes ikke bare at temaene står høyt på den politiske dagsorden, men også at de reiser splittende spørsmål om nasjon, identitet og rasisme. Hvis noen oppfatter forskernes resultater som feil i forhold til eget politisk ståsted, anklages forskerne fort for å bedrive normativ og politisk styrt forskning. Situasjonen har tilspisset seg med framveksten av sosiale medier, kommentarfelt og alternative mediekanaler, hvor anklagene sitter løsere enn i de tradisjonelle papir- og TV-bundne mediene.

Hvis noen oppfatter forskernes resultater som feil i forhold til eget politisk ståsted, anklages forskerne fort for å bedrive normativ og politisk styrt forskning

Fordi temaene er så til de grader politiserte og polariserende, fungerer offentligheten ifølge Andersson som et «magnetisk felt» der forskningskommunikasjonen utsettes for krefter langt utenfor den enkelte forskers kontroll. Andersson forklarer det slik:

«Objekter som kommer inn i magnetiske felt, blir utsatt for stråling og dras mot eller fra de magnetiske polene i feltet. I vårt tilfelle er objektene forskere og forskningsbidrag som utsettes for stråling idet de entrer offentligheten. Kreftene i det magnetiske feltet eller offentligheten drar eller trekker forskjellige resultater og perspektiver på samme tema mot ytterpolene. Ulike medier, lesere og lyttere, eller deloffentligheter, lader forskningsresultater og perspektiver med politisk innhold og kobler dem til de magnetiske polene i feltet. Forskernes oppgave blir å prøve å unngå å bli dratt mot en pol, og å være tro mot nyansene i forskningsfunnene. På slike magnetiske felt vil forskningsbasert kunnskap som ikke stemmer overens med synet til sterke meningsbærere i samfunnsdebatten ofte stemples i negative ordelag; som snillistisk, politisk korrekt, rasistisk, elitistisk eller mer implisitt som naiv og kunnskapsløs.» (s. 141)

Trusler mot identitet og familie

Andersson finner altså at når migrasjonsforskere henvender seg til et publikum av ikke-forskere, så settes verdier som sannhet, nøytralitet og objektivitet i spill. Derav tittelen – at det foregår en kamp om vitenskapelighet i den offentlige debatten.

Denne kampen får også personlige følger for forskerne. Andersson viser at de ofte må forholde seg til anklager om at de bedriver «tulleforskning» eller «advokatforskning», og at dette utfordrer deres identitet som forsker. I tillegg må forskerne regelmessig forholde seg til hatprat og trusler.

Mens mange forteller at de har hatt for vane å avskrive truslene som tomme, har flere begynt å ta dem på alvor i etterkant av 22. juli. Forskerne finner det urovekkende at arbeidet deres ikke bare kan få konsekvenser for dem selv, men også deres familie og kolleger. Det får enkelte til å stille spørsmål ved hvor mye det skal koste å forske på kontroversielle temaer.

Forskerne finner det urovekkende at arbeidet deres ikke bare kan få konsekvenser for dem selv, men også deres familie og kolleger

Fascinerende om formidling

Gjennom bokas åtte kapitler byr Andersson på en rekke slike interessante skildringer av migrasjonsforskernes dilemmaer – for ikke å nevne gode og grundige redegjørelser for migrasjonsforskningens framvekst og skillelinjer. Kampen om vitenskapeligheten må derfor sies å være en gavepakke til feltet.

Men boka har mye å by på også for dem som gir blaffen i migrasjon og integrasjon. Den kan blant annet leses som en utlegning av forskningsformidling som fenomen. Andersson kartlegger formidlingens muligheter, begrensninger og problemer, og setter slik ord på en masse taus kunnskap som det rett og slett er gøy å lese om – særlig for nybegynnere som meg selv, som har begrenset erfaring med formidling og som kvier seg for å spørre «voksne» forskere om tips og triks.

Boka har mye å by på også for dem som gir blaffen i migrasjon og integrasjon

Boka gir også flere gode teoretiske bidrag til studiet av formidling. Jeg har særlig lyst til å framheve Anderssons typologi av formidlertyper, der hun skiller mellom fire posisjoner forskerne tar i møte med offentligheten: «Puristen» vektlegger nøytralitet og objektivitet, og har som mål å bedrive informasjonsspredning, opplysning og korrigering av fakta.

«Pragmatikeren» er mer åpen for at forskeren vurderer hvordan forskningsresultater kan brukes praktisk, og søker å gjøre resultatene nyttige for politikere, byråkrater og sivilsamfunnet. «Kritikeren» er ofte en metakommentator som problematiserer premisser, begreper og standpunkter som er rådende i offentligheten, mens «påvirkeren» søker politisk endring og retter ofte sine budskap direkte til politikerne. Typologien er god å tenke med og kaster lys over skillelinjer det ellers kan være vanskelig å få øye på.

Ut av akademia

Boka har også mye å by på for lesere utenfor akademia. Særlig journalister, byråkrater og politikere vil kunne ha glede av å lese Anderssons nyanserte skildringer av samspillet mellom forskningsverdenen, mediene og det politiske systemet.

Her hjelper det at boka er skrevet i en konkret og upretensiøs tone; Andersson har heldigvis ikke tatt på seg den abstraherende flosshatten som kjennetegner mye samfunnsforskning. Boka identifiserer dessuten flere dysfunksjoner i forholdet mellom akademia og omverdenen, så det vil være spennende å se hvordan den mottas av en bredere offentlighet.

Det kunnskapssosiologiske prosjektet

Sist, men ikke minst er boka også av stor kunnskapssosiologisk interesse, da den kaster lys over rammebetingelsene for produksjonen og formidlingen av samfunnsvitenskapelig kunnskap. Formidling er blitt viet relativt liten empirisk oppmerksomhet, så ved å analysere formidlingens sosiale dynamikker bidrar Andersson til å kartlegge og teoretisere et relativt uutforsket felt.

Om jeg skulle ha noen innvendinger, er det at det er noe litt uforløst ved Anderssons teoretiske prosjekt. Hun sier selv at hun undersøker forskningskommunikasjon i ett betent felt, men jeg mener boka har potensial til å si noe om formidling i politisk betente felt mer generelt. Dette kommer tydeligst fram når Andersson trekker inn andre eksempler, som formidlingen av klimaforskning og kjønnsforskning.

Dette er deler av boka som fungerer særs godt, fordi de lar oss skjønne hva som er avgjørende strukturelle forskjeller mellom formidling på ulike felt. Samtidig blir sammenligningene litt for få og for overfladiske til at hun kan trekke virkelig vidtrekkende konklusjoner.

Krevende konsensus

Hvis jeg kan tillate meg å løft blikket ytterligere, tror jeg også Andersson kunne hatt nytte av å sammenligne migrasjons- og integrasjonsfeltet med mindre politiserte, men likevel krevende felt.

Ta for eksempel erfaringene professor ved NTNU, Aksel Tjora, har gjort seg i sitt forsøk på å formidle sosiologisk forskning på ADHD. Tjora har stilt seg kritisk til hvordan ADHD-diagnosen brukes for å forstå og behandle unge menneskers problemer med uro, impulsivitet og konsentrasjonsvansker.

Nærmere bestemt er han kritisk til hvordan ADHD-diagnosen innebærer å «medikalisere» et fenomen som like gjerne kan forstås sosiologisk, f.eks. som et resultat av at skolen setter for høye krav til planlegging og selvdisiplin.

Tjora anklages derfor for å benekte eksistensen av «tingen» man konvensjonelt omtaler som ADHD, og for å gjøre livet vanskeligere for alle de som «har» diagnosen.

Tjoras argumenter har møtt sterk motbør i offentligheten. Én grunn er at kritikerne baserer seg på en utbredt biomedisinsk forståelse av diagnoser som «ting» som folk «har» i kroppen. Tjora anklages derfor for å benekte eksistensen av «tingen» man konvensjonelt omtaler som ADHD, og for å gjøre livet vanskeligere for alle de som «har» diagnosen.

Med Bourdieu kan vi si at dette illustrerer vanskelighetene med å formidle heterodokse perspektiver til et felt preget av en sterk biomedisinsk doxa. For Tjora er det ikke politisk polarisering, men en sterk biomedisinsk konsensus som byr på vanskeligheter når han forsøker å problematisere feltets tatt-for-gittheter. Slike erfaringer kunne vært analytisk interessante kontraster til migrasjonsforskernes fortellinger.

Når det er sagt er det forståelig at Andersson har måttet sette grenser. Man kan alltid ønske seg mer – flere case, flere metoder, flere perspektiver, så innvendingene mine bør ses som konstruktive forslag til veier videre.

Småslapp redigering

Et siste ankepunkt er at boka er bygd opp på en noe rotete måte. Det er blant annet slående hvordan Andersson fint kunne stokket om på flere av bokas kapitler, uten at det hadde hatt så mye å si for leseropplevelsen. Jeg savner også bedre disponering av stoffet innad i de enkelte kapitlene.

Ta for eksempel kapittel 4, «Et forskningsfelt i utvikling». Her får vi først vite at det skal handle om migrasjons- og integrasjonsfeltets utvikling, men så plutselig dukker en del om forskernes formidlingsvaner opp, og også en del om forskjeller i formidlingskultur mellom universiteter og forskningsinstitutter. Slike tematiske brudd går igjen i samtlige kapitler og vitner om litt slapp redigering.

En innsiktsfull bok

Men rotet til tross – Kampen om vitenskapeligheten byr på grundige analyser og forteller oss så godt som alt vi måtte ønske å vite om formidling i migrasjons- og integrasjonsfeltet. Boka er dessuten proppfull av interessante teoretiske diskusjoner og Andersson byr på flere typologier og metaforer jeg finner gode å tenke med. Jeg klarer riktig nok ikke gi helt å slipp på at det teoretiske prosjektet bør utvikles videre. Men Andersson har lagt et godt grunnlag – og det vil ikke forundre meg om hun skulle stimulere til flere studier av formidlingens sosiologi.