Det føles veldig lenge siden daværende Frp-leder Siv Jensen i 2013 ville skifte ut den norske modellen med «Frp-modellen[1], for siden den gang har disse begrepene om «den norske modellen» eller «den norske arbeidslivmodellen» gått sin seiersgang i norsk offentlighet på en slik måte at det har en naturlig plass i de fleste festtaler om det norske arbeidslivet. Vi er så gode i Norge – fordi vi har den norske modellen! Det sier politikere på både høyre- og venstresiden, representanter fra arbeidstakere og arbeidsgivere. Ja, konfliktfellesskapet settes gjerne på pause for felles reise til Sveits for «å gjøre som med laksen, presentere en ny eksportvare»[2] – altså selve vår arbeidslivsmodelll. Men det som ofte skjer når begreper blir interessefri allemannseie, er at innholdet tenderer til å vannes ut eller strategisk tilpasses de ulike aktørenes egne agendaer. Nettopp derfor er det så kjærkomment at Norges fremste forskningsmiljø på arbeidslivsforskning, og også det som vel må kalles begrepets akademiske forvalter – Fafo – står bak antologien Den norske arbeidslivsmodellen – status og utfordringer i en brytningstid.
Bokens bakside understreker at forfatterne deler den positive oppfatningen om den norske arbeidslivsmodellen. Videre gir tittelen håp om at vi både skal få vite noe om hva som er status for arbeidslivsmodellen i dag, men også hvilke utfordringer den står ovenfor, og hvorvidt den norske modellen vil «takle konsekvensene av endrede politiske og økonomiske forhold, digitalisering og et globalisert arbeidsmarked» og hvordan samfunnet vil «se ut om noen tiår». Slik boken selges inn av forlag, baksidetekster og Fafos egne reklamesnutter i sosiale medier, ser det her ut som om vi står ovenfor en bok som virkelig vil gi et helhetlig bilde av både hva den norske arbeidslivsmodellen er, hva som bidrar til å opprettholde og utfordre den, og hvor godt egnet modellen er til å møte disse utfordringene. Bokens forord følger opp med at antologien undersøker om «den norske arbeidslivsmodellen fortsatt er i stand til å produsere gode resultater, eller om det er behov for justeringer og nyvinninger» (side 5). Normative aspirasjoner altså – ekstremt viktig og interessant!
Bokens måte å svare på disse store spørsmålene, er gjennom en antologi fordelt på 14 kapitler delt i tre deler. En del om noen grunnleggende institusjoner i den norske modellen (fire kapitler), en del om temaer som angår lønns- og arbeidsvilkår i norsk arbeidsliv (seks kapitler), og en del om hvordan teknologiske endringer som digitalisering påvirker arbeidslivet (tre kapitler).
Jeg vil i det følgende først gjennomgå innholdet i disse ulike delene, før jeg mot slutten diskuterer i hvilken grad boken oppfyller sine bredere lovnader.
Grunnleggende institusjoner i den norske modellen
Del 1 starter med Jon Erik Dølviks kapittel om tarrifavtaledekning (kap. 2). Interessant nok, så avklares ikke begrepet om den norske arbeidslivsmodellen i antologiens innledning, hverken hvilke egenskaper med den som har «bidratt til velstandsvekst, høy sysselsetting og små forskjeller» (som baksiden peker på) eller hvorfor denne er utviklet akkurat i Norge (og dens slektninger, i resten av Norden). For å nærme oss dette sentrale begrepet som bokens lovnader er knyttet opp til, må vi altså til kapittel 2. Kapittelet åpner ved å først sammenfatte de viktigste variasjonene i de nordiske arbeidslivsregimene, noe som også isolert sett er svært nyttig da «norsk» og «nordisk» modell ofte sammenblandes – en sammenblading jeg selv har gjort meg skyldig i flere ganger. Sammenfatningen munner ut i en tese om at det som kjenntegner de nordiske arbeidslivsmodellene «trolig bedre forstås som å utgjøre en institusjonalisert metode for forhandlings- og dialogbasert problemløsning og fornyelse av politiske verktøy og strategier» (side 29).
Teksten er eksemplarisk når den påpeker at plattformarbeid ikke bare handler om teknologi, men også må «ses i sammenheng med den formelle arbeidsorganiseringen og arbeidernes tilknytningsform».
Videre lister Dølvik opp ulike strukturelle forhold som er i endring og påvirker den relativt høye tariffavtaldedekningen i Norge og Norden. Han lister disse utfordringene opp i fire punkter, som kanskje kan sammenfattes (med mine ord) under begrepene internasjonalisering, prekarisering, polarisering og overnasjonal rettsliggjøring, før han gjennomgår både partenes organisasjonsgrad og utviklingen i tariffavtaledekning i de nordiske landene. Et viktig poeng er arbeidsgivers økende betydning for tariffavtaledekningen når organisasjonsprosenten blant de ansatte synker, for når arbeidsgivere er organisert forpliktes de som oftest til å ta i bruk de avtalene arbeidsgiverorganisasjonene har inngått med arbeidstakerorganisasjonene.
Kapitelet er interessant ved at det er eksplisitt normativt. Dølvik ønsker nemlig å «bidra til offentlig og faglig debatt om hvordan aktørene kan opprettholde og styrke de avtalebaserte nordiske reguleringssystemene i møtet med fremtidens arbeidsliv.» En slik ambisjon er ganske sjelden i slike tekster, men med tanke på Fafo sin forhistorie som Fagbevegelsens senter for forskning, kombinert med den relativt brede oppslutningen om den norske modellen i Norge, er det egentlig forfriskende med en slik åpen posisjon. Han avslutter da også med en gjennomgang av tiltak som partene og staten kan iverksette for å opprettholde tariffavtaledekningen.
Dette er en grei liste av tiltak og mye er utenfor min kompetanse å vurdere, men til forskjell fra kapittelets ambisjon fremstår den utpreget upolitisk. For eksempel diskuteres ikke en av fagbevegelsens viktigste seire de siste fire år, det begrensede forbudet mot bemanningsbransjen, som nettopp er motivert av å gjøre organisering enklere – og slik styrke grunnlaget for tariffavtaledekning.
Helt sist i kapittelet diskuteres «fremveksten av komplekse selskapsstrukturer» med underleverandører, outsourcing, bemanningsselskaper og lignende opp mot en rettslig avklaring av arbeidstakerbegrepet, både i Norge og fra EU. Her synes jeg det er rart at ikke selve anledningen selskaper har til å organisere seg på alle mulige måter diskuteres, særlig når det er åpenbart at poenget med mange av de nye selskapsstrukturene nettopp er å slippe unna ansvaret som følger med å være arbeidsgiver. Tilsvarende skulle man tro at tiltak for å styrke fagbevegelsens kampkraft (rekruttering, skolering, o.l.) ville vært viktig å diskutere om målet er tiltak for å opprettholde tariffavtaledekning. Selvsagt kan en ikke ha med alt på 21 sider, men det etterlatte inntrykket er at et kapittel som starter tydelig normativt, begrenses av å ikke ville diskutere tiltak som kanskje kan være politisk kontroversielle. Jeg skal komme tilbake til dette poenget.
Kapittel 3 (av Alsos, Flatland og Nergaard) handler om frontfagsmodellen, og er en empirisk tekst som sammenligner oppgjørene i industrien (frontfaget) med varehandel, servering og offentlig sektor gjennom pandemien. Hovedkonklusjonen er at kriseforståelsen raskt seg inn i Fellesforbundet som dermed la an en moderat linje, som så spredde seg, og at modellen slik klarte seg greit gjennom krisen, men at allerede eksisterende spenninger mellom offentlig sektor-forbund i Unio og LO-familien ble styrket av pandemien. Som en isolert casestudie er teksten interessant og lærerik, men hvis den også skulle hatt ambisjoner om å si noe bredere om frontfagets fremtid – som en jo kunne forvente basert på bokens overordnede ambisjoner – så er det nok flere motsetninger som er avgjørende for modellens legitimitet og derfor burde vært analysert. Dette gjelder f.eks. hvordan frontfaget ivaretar lavlønnsgrupper, likelønnsproblematikken, og hvorvidt frontfaget evner å opprettholde lønnskostandelen i norsk industri – en andel som på få år har sunket fra rundt 80% til nærmere 70%. Særlig dette siste, som i praksis betyr at mer av verdiskapingen i Norge går til eierne av bedriftene, viser sammen med eksploderende lederlønninger at arbeidsgiversiden kanskje ikke står så lojalt opp om alle deler av den norske modellen likevel? Kan ikke det da undergrave den koordinerte lønnsdannelsen på sikt – for hvorfor skal «vi» (uansett hvem «vi» er) være moderate når ikke toppene er det?
Jørgen Svalund skriver i kapittel 4 om hvordan ordninger for jobbfastholdelse (typisk ulike former for permitteringer) ble utvidet gjennom finanskrisen og pandemien, og har også noen interessante teoretiske ambisjoner som nok krever bredere litteraturkjennskap for å få fullt utbytte av. Kapittelet viser at partssamarbeidet i Norge fungerer godt på den måten at partene sitter seg sammen og finner løsninger. Samtidig undrer jeg meg over om ikke denne raske enigheten om å flytte krisekostnader fra arbeidsgiverne – som vel legitimerer sin profitt nettopp gjennom at de tar risiko – til staten innebærer en sosialisering av risiko som kanskje også kunne sagt noe bredere om maktforholdene mellom partene i norsk arbeidsliv? Som vi skal komme tilbake til mot slutten av teksten, er nettopp dette maktforholdet ofte ansett som avgjørende for å forstå grunnlaget for den norske modellen, så sånn sett er det en tapt mulighet at dette ikke diskuteres.
I kapittel 5 skriver Åsmund Årup Seip så om tvungen lønnsnemnd. Dette er en måte å stoppe streiker politisk på, og ettersom streikeretten er arbeidstakeres viktigste maktmiddel, vil lemfeldig bruk av tvungen lønnsnemd, eller endrede vilkår for når det tas i bruk, også kunne redusere arbeidstakeres makt – og dermed maktforholdene mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Men også denne teksten er mer begrenset i sitt fokus, da selve analysen er av hvordan politiske partier har opptrådd i ulike debatter og avstemninger i Stortinget i forbindelse med fire arbeidstvister i perioden 2016-2021. Teksten er viktig og interessant, og Seip sin konklusjon om at mye av oppmerksomheten rundt tvungen lønnsnemnd de siste årene er uttrykk for politisk spill fra venstreopposisjonen (alle arbeidstvistene kapittelet behandler er under Solbergs regjeringstid), er interessant og sikkert provoserende for mange – men også overbevisende. For min del skulle jeg ønske at også lærerstreiken i 2022 var behandlet, ikke minst fordi jeg selv har brukt den som eksempel på at kriteriene for tvungen lønnsnemd ser ut til å glidd sammen med hverandre – og dermed gjort virkemiddelet enklere å ta i bruk. Som selvsagt svekker lærernes (og kanskje også andre gruppers) streikerett.[3] En slik bredere diskusjon av hvorvidt vilkårene for tvungen lønnsnemd faktisk er endret, gjøres imidlertid ikke i kapittelet, som dermed får noe uforløst over seg. Ihvertfall om målet er å spille opp til en overordnet diskusjon om maktbalansen som danner grunnlaget for den norske modellen.
Lønn og arbeidsvilkår i norsk arbeidsliv
Del 2 av boken starter med en tydelig tese – at arbeidstakere i enkelte bransjer sakker akterut i lønnsutvikling og kompetanseheving og at dette «blant annet skyldes den storstilte arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa i løpet av de siste 20 årene, som er en konsekvens av EU-utvidelsen» (side 115). Selv om dette ikke direkte følges opp av en diskusjon av hvordan Norges medlemskap i EØS bidrar til å styrke og svekke den norske arbeidslivsmodellen, understreker tesen at trekk ved medlemskapet skaper noen utfordringer – siden «små forskjeller» jo fremheves som et vesentlig positivt trekk ved modellen. Delens første kapittel (av Thorbjørnsen og Ødegård) handler da også nettopp om denne arbeidsinnvandringen, og ser mer spesifikt på hvordan et tilbudssjokk av mange hundretusener arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa har gitt arbeidsgiverne i verftsindustrien anledning til å legge om fra hovedsakelig faste jobber med norske ansatte, til en todeling med en kjernearbeidsstokk av faste, norske og et stort omland av enten midlertidige, innleide eller andre prekært ansatte og hovedsakelig utenlandske arbeidstakere.
Kapittelet er veldig viktig for å forstå hvordan de trendene Dølvik pekte på i kapittel 2 har hatt direkte innflytelse på situasjonen i norsk industri (og selvsagt også i flere sektorer, som blant annet bygg- og anlegg selv om kapittelet ikke dekker dette). Dessverre er også dette kapittelet begrenset i sin ambisjon, og stopper analysen ved hvordan tillitsvalgte kommer i et krysspress der de gjerne må godta både dårligere lønns- og arbeidsvilkår og utbredt forskjellsbehandling mellom ulike grupper for å holde arbeidsplasser i Norge, uten å komme veldig inn på hva det kan ha å si for fagorganisering (utover at oppsplitting av arbeidsstokken naturligvis svekker medlemsgrunnlaget), arbeidstakeres makt og annet som er viktig for å forstå den norske arbeidslivsmodellens fremtid. Men kapittelet får godt frem den desperate situasjonen mange tillitsvalgte i dag står i, med sitater fra tillitsvalgte om arbeidsinnvandrere som har organisert seg, men så «blitt presset ut av bedriften» (side 128) og utenlandske eiere som bare har «kommet hit over natta» (side 129) med nye underleverandører. Kjært barn har mange navn, og et begrep som noen ganger brukes om den norske arbeidslivsmodellen er den norske samarbeidsmodellen, men her beskrives situasjonen som «en kontinuerlig kamp for at lønns- og arbeidsvilkårene skal være mest mulig likeverdige mellom norske og utenlandske arbeidstakere» (side 127). Det er altså ikke mye norsk (samarbeids)modell over dette! Det er nesten så man kunne beskrevet fagforeningsarbeidet gjennom myten om Sisyfos![4]
Dette er det første kapittelet i antologien som viser helt tydelig at den norske modellen har noen sprekker i lakken, og det følges opp i neste kapittel (av Dapi og Svarstad) som viser at lønnsforskjellene mellom norskfødte og arbeidsinnvandrere har vært økende i deres studieperiode (2000-2019). Også Reegårds kapittel om hvem som får anledning til å ta etter- og videreutdanning, viser en virkelighet preget av store forskjeller mellom ulike arbeidstakergrupper, elegant oppsummert gjennom Matteuseffekten: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» (Matt 25:29). Sa noen «små forskjeller»?
Kapittel 9 (av Bøckmann, Huseby og Rønning) handler om hvem som får ta del i Kvalifiseringsprogrammet – som er et kommunalt finansiert program for å få NAV-brukere tilbake i arbeid. De konkluderer med at dette er avhengig av hvor du bor, og særlig betinget av kommuneøkonomien. Både opplevelse av rettferdighet og høy yrkesdeltakelse er selvsagt sentralt for oppslutningen om den norske modellen, men likevel fremstår både dette og kapittel 10 (av Alsos og Bråten) om sekstimersdagen litt på siden av bokens overordnede prosjekt. Den viktigste analysen i kapittel 10 er at realisering av sekstimersdagen hindres av maktforholdene internt i LO. Mens offentlig sektor-forbund som FO, NTL og Fagforbundet er positive, holder industriforbundet Fellesforbundet igjen fordi de frykter internasjonal konkurranse. Sånn sett er kapittelet selvsagt interessant for å forstå litt mer om hvordan politikk blir til i det enorme LO-fellesskapet, men utover det virker det som sagt litt på siden av antologiens ekspliserte prosjekt.
Det siste kapittelet i del 2 (av Trygstad og Ødegård) handler om ansattes ytringsfrihet i offentlig sektor, og kan enkelt sagt oppsummeres med at de ansatte opplever at denne gradvis innskrenkes, noe som typisk forklares med mer markedsbasert styring gjennom New Public Management og lignende organisasjons- og ledelsesprinsipper. Kapittelet viser at en mer aktivistisk ledelse ofte klager inn ytringer fra ansatte til Sivilombudet, hvor de ansatte likevel har vunnet i 24 av 25 saker forskerne har gjennomgått. Men selve praksisen med slik klaging bidrar utvilsomt til mye selvsensur fra ansatte. En skulle tro at dette også var en god anledning til å ta opp endring av maktforhold internt i offentlig sektor, noe som i så fall kanskje kunne si noe bredere om den norske arbeidslivsmodellen, men det diskuteres ikke, og når de mot slutten diskuterer tiltak for økt ytringsfrihet, kommer de heller ikke inn på muligheten av å rett og slett styrke fagforeningers kampkraft – noe som åpenbart ville gjort det vanskeligere for ledelsen å forføge ytringer og altså enklere å ytre seg.
Teknologi, arbeid og endring
Tredje og siste del av boken handler så om hvordan teknologiske endringer påvirker ulike forhold i arbeidslivet. Kapittel 12 (av Andersen og Bråten) handler om hvordan ny teknologi muliggjør nye former for kontroll og overvåkning på arbeidsplassen, og spør også i hvilken grad tillitsvalgte har medvirkning i innføringen av ny teknologi, og om kollektive ordninger kan styrke ansattes personvern ved digitalisering. Dette er et interessant (og skummelt!) kapittel, som også påpeker at en digitalisering som åpner for nye kontrollmuligheter kan endre maktdynamikken i arbeidsgivers favør. De finner at nesten halvparten av virksomhetene de har studert ikke har involvert representanter for de ansatte ved innføring av digital teknologi, som i et land tilsynelatende preget av den norske arbeidslivsmodellen fremstår høyt. Samtidig beskriver de at gode tillitsvalgtordninger kan gi en «bufferffekt» – ikke ulik den Sverre Lysgaard beskrev i Arbeiderkollektivet. Mot slutten påpeker de at den manglende medvirkningen er bekymringsfull, men diskuterer ikke implikasjonene for den norske modellen utover dette.
Kapittel 13 (av Røed Steen og Svalund) diskuterer så hvordan yrkesstrukturen i Norge endres av ny teknologi. Enkelt sagt tar de utgangspunkt i to ulike hypoteser som ulike forskere har fremsatt – at ny teknologi enten fører til en oppgradering av yrkesstrukturen (flere kompetansekrevende, høytlønnede jobber) eller en polarisering av yrkesstrukturen (færre jobber med middels kompetansekrav og lønn). Mye forskning tyder på at det er nettopp en slik polarisering som f.eks. har funnet sted i USA. Interessant nok finner forskerne at effekten er kjønnet, på en slik måte at de finner en tydelig oppgraderingstrend blant kvinner, men en mer polariserende utvikling blant menn. Mot slutten av kapittelet lanseres noen ulike teorier som kanskje kan forklare denne blandede utviklingen, før de avslutter med å avblåse alvorligheten av egne funn ved å hevde at «norsk arbeidsliv så langt ser ut til å håndtere denne omstillingen godt». Javel, handler det om den norske modellen da? Hvordan da? Og hvilke konsekvenser kan eventuelt endringene i yrkesstruktur få for denne? Det får vi ikke vite mye om.
Antologiens siste kapittel (av Oppegaard og Jesnes) er det som kanskje i størst grad peker på utfordringer som kan truer den norske modellen. Her behandles fremveksten av plattformselskaper i henholdsvis drosjenæringen (Uber, Bolt, Yango) og matbudnæringen (Foodora og Wolt), og beskriver skremmende godt hvordan disse plattformene på den ene siden hevder at de gir sine sjåfører og bud – som de helst ikke vil ha arbeidsgiveransvar for – frihet, samtidig som plattformen gir de samme selskapene utstrakt mulighet til å kontrollere budene og sjåførene. Samtidig viser særlig drosjedelen av kapittelet hvordan Uber og de andre egentlig ikke har introdusert noen særlige nyvinninger sammenlignet med hvordan taxisentralene fungerte i tidligere, og selv om det ikke skrives eksplisitt, så er en nærliggende konklusjon at forretningsideen egentlig handler om en kombinasjon av økt prekarisering for de ansatte med økte muligheter for kontroll for arbeidsgiverne. Feks påpekes det to ganger at belønningssystemet mer eller mindre direkte oppfordrer til brudd på trafikkregler – siden raske leveringer belønnes. Selv om den vellykkede streiken i Foodora («Rosastreiken») omtales kort, er det åpenbart at denne måten å organisere arbeid på utfordrer grunnlaget for å etablere den motmakten som kan utjevne makten i arbeidslivet – og slik danner grunnlaget for den norske modellen. I stedet peker dette mot en overgang også i vår del av verden til de uformelle ansettelsesformer som har dominert globalt i mesteparten av kapitalismens historie, og hvor de nettopp ikke har dannet grunnlag for hverken noe norsk modell eller lignende form for organisert kapitalisme.
Teksten er eksemplarisk når den påpeker at plattformarbeid ikke bare handler om teknologi, men også må «ses i sammenheng med den formelle arbeidsorganiseringen og arbeidernes tilknytningsform» (side 292). og forfatterne skriver også eksplisitt at «plattformbasert kontroll er et eksempel på hvordan digitaliseringen forskyver maktbalansen mellom arbeidere og virksomheter i sistnevntes favør» (side 290) og at «man kan se for seg at denne typen kontroll, i kombinasjon med atypiske tilknytningsformer, vil kunne spre seg til flere deler av arbeidslivet i årene fremover. Det vil kunne få konsekvenser for arbeidere, for partssamarbeidet og for arbeidslivet generelt» (side 293). Nettopp! I kapittel 14 får vi altså endelig litt diskusjon av hvordan teknologi (og nye tilknytningsformer) kan både endre maktforhold og hele partssamarbeidet – og altså den norske arbeidslivsmodellen. Slik er dette det kapittelet som kommer nærmest en diskusjon opp mot de overordnede problemstillingene boken reiser.
Som Ikaros
La oss nå forsøke å oppsummere gjennomgangen. En første kritikk er at boken fremstår mer begrenset i perspektiver enn den ga lovnad om. Som jeg har påpekt noen ganger underveis, er boken politisk i den forstand at den slutter åpent opp om det positive med den norske modellen. Likevel tør den sjelden å være politisk i hverken sin analyse av årsaker eller de gangene den diskuterer ulike løsninger på de utfordringene som tas opp. Her får jeg inntrykk av at det politiske rommet forfatterne opererer i er svært snevert. Det er jo ikke så rart i seg selv i forskning, men blir rart når bokens overordnede prosjekt er normativt på at den norske modellen er bra, og også flere av kapitlene kommer med konkrete forslag til tiltak. Hvorfor ikke benytte anledningen til å diskutere tiltak mer bredt, også de man eventuelt er uenige med? Denne frykten for politikk er ellers gjennomgående i flere av bidragene. F.eks. skrives det i kapittel 13 at «økt bruk av nett og digitale formater og distribusjonskanaler [har] redusert behovet for postbud», men som tidligere postbud vet jeg at en viktig del av sannheten også er at liberalisering av regelverket for ombæring av brev og pakker, særlig drevet frem gjennom lovgivning importert via EØS-avtalen, er en viktig årsak til at det er færre postbud enn tidligere. Pakker som før ble levert av postbud med tariffavtaler og ordnede forhold, leveres i dag av alle mulige andre selskaper som har lavere lønn som viktigste konkurransefortrinn. Igjen ser vi altså en utpreget berøringsangst ovenfor spørsmål som i sin natur er politiske (hvordan vi skal regulere ombæring).
Viktigere er det dog at jeg er usikker på om jeg egentlig blir noe klokere på fremtiden til den norske modellen og hva som står på spill av å lese boken.
Viktigere er det dog at jeg er usikker på om jeg egentlig blir noe klokere på fremtiden til den norske modellen og hva som står på spill av å lese boken. Hva sier egentlig alle disse bidragene om denne helheten som jeg forventet å lære om? Ikke så mye er jeg redd. Boken lover mye mer enn det kan holde, men til Fafo-forskernes forsvar, er sikkert noen av lovnadene utformet av forlaget Gyldendal og eksterne kommunikasjonsfolk som vil selge boken som en mer interessant bok enn den er. Summen blir likevel at det ikke fremstår som et særlig helhetlig prosjekt.
Det vi stedet får er en samling gode enkeltkapitler som hverken kommuniserer særlig med hverandre eller med bokens overordnede lovnader, og ikke ser ut til å ha stort mer med hverandre å gjøre, enn at alle er skrevet av fremragende Fafo-forskere om det de for tiden forsker på. Heller ikke har antologien noen avslutning som oppsummerer bidragene, diskuterer hvordan trender og tendenser styrker eller utfordrer modellen. Vi får vite litt om hva som preger den norske arbeidslivsmodellen og noen viktige utviklingstrekk i det norske arbeidslivet, og det er selvsagt i seg selv interessant og innsiktsfullt, men det griper ikke tak i antologiens lovnader om f.eks. å forstå hvorvidt den norske modellen vil «takle konsekvensene av endrede politiske og økonomiske forhold, digitalisering og et globalisert arbeidsmarked» og hvordan samfunnet vil «se ut om noen tiår».
Dermed får vi heller ikke vite noe om hvorfor akkurat temaene i kapitlene er valgt ut som sentrale for å besvare de overordnede spørsmålene, og faktisk får vi heller ikke en diskusjon av hva som eventuelt måtte kommet frem i kapitlene for å kunne si at modellen enten er preget av stabilitet eller endring, Altså hva som er «fundamentet» for modellen, eller «premissene» for at den skal «takle» de endringene som beskrives.
En åpenbar faktor som kunne og etter mitt syn burde vært diskutert mer utførlig, er utviklingen av maktforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Dølvik som har skrevet det kapittelet som i størst grad avklarer modellens innhold, har tidligere vektlagt at et mer jevnbyrdig maktforhold mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne er en forutsetning for den norske modellen [5]. Thomas Piketty har tilsvarende skrevet et sted at en tro på den norske modellen som en høyere fornuft uavhengig av maktforhold, er et selvbedrag. «Noen forestiller seg kanskje at det eksisterer sivilisatoriske eller kulturelle essenser som er, av naturen, egalitære (…) kanskje takket være en eldgammel lidenskap som kommer fra vikingene», men «i virkeligheten avhenger alt av institusjoner og de ordninger som hvert enkelt samfunn består av, som kan endres svært raskt, og som er avhengig av den politisk-ideologiske maktbalansen [min utheving] mellom ulike sosiale grupper». [6] Det har også vært pekt på at en slik myte om en makt- og interessefri norsk modell i seg selv kan føre til at den norske modellen forvitrer [7] – fordi vi da glemmer å vedlikeholde det som holder den oppe. Altså maktforholdene.
En rekke av kapitlene handler riktignok direkte eller indirekte om makt. Kapitelet om tvungen lønnsnemnd er et eksempel på dette, og det er åpenbart interessant hvordan tvungen lønnsnemd kanskje kan bidra til å innskrenke makten som ligger i streik. Men hvis en mener at tvungen lønnsnemnd er viktig for å forstå grunnlaget for den norske modellen, burde ikke da makt og maktforhold og streikemiddelets maktpotensial i arbeidslivet mer generelt vært diskutert opp mot dette?
Disse innvendingene skriker etter et mer helhetlig teorikapittel enn det vi får hos her. Et kapittel som kunne satt alt sammen, som kunne begrunnet hvorfor det er med et kapittel om 6-timersdagen, men ikke en diskusjon av noen moderne streiker, arbeidstakernes viktigste kampmiddel. Eventuelt et avslutningskapittel som tok opp i seg alle funnene og diskuterte det opp mot hovedproblemstillingen. Eller kanskje best: At alle kapitlene diskuterte dette underveis og relatert til sine egne problemstillinger.
Bare bindestreker – men ingen sosiologi?
Det nærmeste boken kommer en slags oppsummering er i innledningen hvor Alsos, Oppegaard og Trygstad skriver en kort gjennomgang av innholdet i alle kapitlene, og så konkluderer med at «de 14 kapitlene viser at norsk arbeidsliv, overordnet og sammenlignet med andre land, er preget av stabilitet» (side 21). Dette baserer de på at kollektive ordninger som for eksempel tariffavtaledekning og organisasjonsgrad ikke har blitt svekket «i samme grad som i andre land» (side 21), at frontfagsmodellen har «fungert godt gjennom økonomiske kriser» (side 21) og at det ikke har «vært noen økning i andelen sysselsatte med atypiske ansettelseskontrakter» (side 21), før de riktignok peker kort på «konturene av et A- og B-lag i norsk arbeidsliv» (side 21).
Til dette er det mye å si. For det første gjør de det lett for seg når de bruker andre land som sannhetsvitner – for i nesten alle andre land har jo organisasjonsgraden kollapset de siste 40 år. Fra 55 til 15 prosent i Portugal, fra 63 til 26 prosent i Irland, fra 57 til 26 prosent i Østerrike. Hvis dette er standarden, ville Norge kommet godt ut av det også med dobbelt og kanskje trippel så stor reduksjon som vi tross alt har hatt.
For det andre, at det ikke er blitt flere atypiske sysselsatte er mulig, men dette dokumenteres ikke i noen av kapitlene, og er bare klistret på her i innledningen. Det er imidlertid en svært omdiskutert påstand, blant annet fordi en ofte er avhengig av å bruke tall fra arbeidsgiverne for å telle slikt, og de har gjerne egeninteresse i hvilke tall de rapporterer. Helst ønsker de å fortsette å si slikt som at «innleie utgjør en forsvinnende liten del av norske årsverk» for å underspille omfang og eventuelle problemer, og slik unngå regulering. Kvalitative undersøkelser gjennomført på byggeplasser har gjennomgående gitt et helt annet, og mye mer dramatisk inntrykk av feks bruken av innleie, enn kvantitative sammenstillinger basert på arbeidsgivernes selvrapportering.[8] Jeg sier ikke at det nødvendigvis har vært noen eksplosiv økning i atypiske sysselsatte, men at dette bare tas for gitt, for å støtte opp om en hovedkonklusjon som følger helt uten diskusjon er en stor svakhet med boken.
For det tredje, og viktigst, så får jeg et helt annet inntrykk enn redaktørene både når jeg snakker med tillitsvalgte og orienterer meg i norsk offentlighet, men faktisk også når jeg leser bokens egne kapitler. Ulikheten øker, ansatte i industrien står i en håpløs avmaktssituasjon (og de har historisk vært arbeiderklassens kjernetropper ved streik!), og digitalisering og plattformarbeid vokser frem med nye maktforhold både her og der. I tillegg har jeg selv forsket på arbeidskonflikter i det moderne, norske arbeidslivet, og konkludert med at en arbeidsgiverside som bare er målrettet nok, har virkemidlene til å kvitte seg med både fagorganisering og tariffavtaler[9]. Det kan selvsagt hende jeg er helt på jordet både i den forskningen, og i de andre innvendingene, men det hadde jo vært interessant å vite hvorfor – gjennom eksempelvis en kritisk diskusjon? Fraværet av en slik diskusjon gjør at konklusjonen, enten den er riktig eller ei, blir rimelig verdiløs. Dette understreker enda et problem med hele antologien – nemlig at den tar opp forsvinnende få bidrag som har et mer kritisk syn på fremtiden til den norske modellen. Hva er det som er endret siden 2016 da Fafo-forskerne Kristine Nergaard og Jon Hippe kalte det nordiske arbeidslivet «en modell under press»?[10] Også dette ville vært enklere å svare ut, med et overordnet teorikapittel.
Selv om boken altså insisterer på stabilitet, så skriver redaktørene likevel et klokt avsnitt i innledningen om at noen endringer kan gå så sakte at institusjoner fremstår «vesentlig endret først i ettertid» (side 22), som også åpner for at institusjonene er mer endret enn de fremstår. Og posisjonen at den norske modellen er preget av stabilitet er selvsagt den dominerende posisjonen både faglig og politisk i dag. Men samtidig er det f.eks. en stor minoritet av tillitsvalgte i LO som mener at den norske modellen forvitrer blant annet på grunn av ulike konsekvenser av EØS-avtalen (som innføringen av stadige direktiver som lovfester lavtlønnskonkurranse). Og at EØS endrer det norske arbeidsmarkedet må vel kunne sies å være en hovedkonklusjon også i antologien, selv om det da er på bakgrunn av arbeidsinnvandring (f.eks. på side 115). Hadde det ikke da vært en glimrende anledning til å imøtegå noen av disse perspektivene?
Boken har altså åpenbart mange styrker. Den er bred tematisk, og den inkluderer kapitler som benytter seg av en rekke ulike metodiske inngangsvinkler. Den er også lettlest, forståelig og godt strukturert på den måten at alle bidragene er omtrent like omfangsrike. Alt dette er vel og bra. Jeg vil også si at jeg har lært mye om norsk arbeidsliv av å lese boken, og skal man i gang med et forskningsprosjekt om norsk arbeidsliv i morgen, vil du nesten uansett tematikk, kunne finne et relevant kapittel i denne antologien, med både nyanserte diskusjoner og oppdatert kunnskap om temaet der. Sånn sett er boken en stor suksess, og den kan definitivt anbefales til både forskere, studenter eller bare nysgjerrige lesere med interesse for norsk arbeids- og samfunnsliv. Og kanskje er det godt nok.
Mangeårig Fafo-forsker Gudmund Hernes skrev en gang at faren ved bindestrekssosiologi er at man blir sittende igjen «bare med bindestreker – men uten sosiologi»[11]. Litt av det samme kan man si om denne antologien. Den inneholder gode enkeltdeler – men når alt er delt opp i små, selvstendige bidrag uten overbygning, så gir den intet helhetlig bilde, ingen helhetlig sosiologisk forståelse av den norske modellen – og etter fullendt lesing forblir jeg like nysgjerrig på hvorvidt Den norske arbeidslivsmodellen vil forvitre eller overleve de store utfordringer den står ovenfor.
Fotnoter
[1] https://www.vg.no/nyheter/i/499vV/siv-vil-bytte-den-norske-modellen-med-frp-modellen
[2] https://frifagbevegelse.no/loaktuelt/mange-ville-vite-mer-om-den-norske-modellen-trakk-fullt-hus-i-geneve-6.158.470366.3894a20445
[3] https://sosiologen.no/ideer/essay/hva-kan-vi-laere-av-laererstreiken/
[4] https://sosiologen.no/aktuelt/nytt-fra-forskningsfronten/som-sisyfos-faglig-motmakt-i-det-nye-arbeidslivet/
[5] Jon Erik Dølvik (2013) : Grunnpilarene i de nordiske modellene: Tilbakeblikk på arbeidslivs- og velferdsregimenes utvikling. Nordmod-rapport 1. Fafo-rapport 2013:13. Oslo : Fafo.
[6] Thomas Piketty: Capital et ideologie (2019). Min oversettelse fra «En vérité, tout dépend des institutions et des règles que chaque communauté humaine se donne, et tout peut changer très vite, en fonction des rapports de force politico-idéologiques entre les différents groupes sociaux en présence»
[7] Ann Cecilie Bergene & Per Bonde Hansen (2015): A Historical Legacy Untouched by Time and Space? The Hollowing-out of the Norwegian Model of Industrial Relations. I Nordic Journal of Working Life Studies.
[8] Se en hel rekke rapporter skrevet av blant annet De Facto på oppdrag fra byggfagsforeningene særlig i Oslo.
[9] Isak Lekve (2020): Arbeidskamper i det nye arbeidslivet: En analyse av arbeidstakernes maktgrunnlag i konflikten om Norse Production. I Norsk Sosiologisk Tidsskrift Vol.4 (1).
[10] Hippe, J. & Nergaard, K. (2016). Nordisk arbeidsliv: Modell under press. I Frønes, I. & Kjølsrød, L. (red.): Det norske samfunn. Bind 2. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
[11] Gudmund Hernes 2010: Tilbake til samfunnet. I Tidsskrift for Samfunnsforskning 1/2010.
