Maktens navle

Selv om det foreligger noe forskning på toppsjiktet i det norske samfunnet er dette gjerne kunnskap basert på anonyme intervjudata eller aggregert statistikk. Makteliten evner i så måte å sette fjes på eliten og personifisere mektige posisjoner. Omtrent halve boka består av forholdsvis utførlige biografier (begrunnelser) for hver av de 252 personene som er utkåret Norges mektigste. Dette gjør boka til et friskt, interessant og velkomment bidrag.

Imidlertid lider boka under en rekke svakheter som i all hovedsak gjør den til en skuffende lesning. For det første er bokas hovedanliggende, å utkåre Norges maktelite, basert på en usystematisk framgangsmåte. Videre er dens hovedtematikk – elitemakt – behandlet på en lite analytisk konsistent måte, mens boka er generelt preget av ubegrunnede påstander som i liten grad underbygges av eksisterende forskning eller etablert kunnskap om norske eliter.

Makt som en subjektiv øvelse

Åmås og redaksjonen avgrenser den norske makteliten til 252 personer, men grensesettinga for denne listen framstår som uten noen klare prinsipper eller kriterier for medlemskap. I studier av eliter finnes det ulike konvensjoner for hvordan man skal gå frem for å identifisere Eliten. Eksempelvis skiller man mellom reputasjonsmetoden (basert på kyndiges oppfatninger om hvem eliten er) og posisjonsmetoden (basert på topposisjoner i sentrale samfunnssektorer slik for eksempel anvendt i forrige maktutredning).

Åmås og co. later derimot ikke til å ha noen særskilt strategi for hvordan de identifiserer sin liste med 252 «menn og kvinner som styrer landet». «Det finnes ingen klare og entydige kriterier. Listen kunne vært annerledes, og det finnes helt sikkert skjulte makthavere vi har oversett» (s. 23) og listen forblir dermed et resultat av et «fremforhandlet kompromiss» av bidragsyterne selv (s. 257). Gitt bidragsyternes fremstående posisjon i samfunnet, gir boka på sett og vis et kuriøst innblikk i hvem eliten selv oppfatter som Elite, men utover dette savnes det mer refleksivitet rundt de metodiske valg som ligger bak boka. Det er utvilsomt utilfredsstillende å angripe makt som noe rent subjektivt.

Freidig imitasjon

Denne svakheten blir desto mer åpenbar i den grad Kagge forlag og Åmås legger seg freidig tett på den danske boka Magteliten. Hvordan 423 danskere styrer landet. I motsetning til den norske imitasjonen er den danske Magteliten basert på et grundig sosiologisk arbeid fra doktoravhandlingene til Anton Grau Larsen og Christoph Ellersgaard. Her er det ikke forfatternes skjønnsmessige vurdering av hvem som har makt som utgjør grunnlaget til utkåring av en maktelite, men nettverksanalytiske kriterier. Strategien innebærer å avdekke de mest sammenknyttede individene fra sentrale sektorer i det danske samfunnet.

I lys av disse studiene framstår den norske ekvivalenten som et merkelig motstykke og den dristige tittelforvekslingen er unektelig i Åmås sin disfavør.

Posisjoner- ikke personer

Likevel er forskjellen i strategier ikke bare av en metodologisk art. Synet på elitemakt skiller seg også teoretisk. Der Åmås og co. i høy grad anser makt som noe man besitter, anser Ellersgaard og Larsen, tungt inspirert av C. Wright Mills, Pierre Bourdieu og Michael Useem, makt som noe som er definert relasjonelt. Makt er ikke noe personer «har», men noe som avhenger av sosiale relasjoner knyttet til blant annet eierskap, organisasjonsstrukturer og utbytting. Dette innebærer en anerkjennelse av at det er posisjoner – ikke personer – i en struktur av forbindelser som gjør makteliten mektige. I Makteliten framstår det derimot uklart hvordan bidragsyterne tenker systematisk rundt makt.

Til tross for at vi kan finne avsnitt der både Steven Lukes og Max Weber siteres, later det til å være en noe ullen anvendelse som ligger bak både utkåringen av lista og det generelle innholdet i boka. Flere steder virker makt til å være synonymt med «innflytelse» (se eks. s. 19, 91), noe man «besitter» (se eks. s. 14, 61), mens andre steder er makt forstått i rent formelle termer mellom institusjoner som når stortinget kan begrense makten til regjeringen

Feilslått referanse

Videre reiser den åpenbare referansen til den danske studien umiddelbare spørsmål; hvorfor er noen sektorer sentrale i den danske, men ikke norske makteliten? Hvorfor er makteliten i Norge avgrenset til å være halvparten så stor som den danske; innebærer det at medlemmer i den norske makteliten besitter mer konsentrert makt? Kort fortalt, parallellen til det danske studiet er svært uheldig fordi det tydeliggjør det usystematiske, subjektive og tilfeldige ved Åmås´tilnærming til å forstå elitemakt. Selv om tittelvalget kan late til å være en kommersiell strategi gitt den voldsomme interessen i Danmark fungerer heller referansen til å synliggjøre svakheter ved Makteliten.

Maktforskyvning

Men boka er ikke bare basert på en usystematisk vurdering av hvem den norske makteliten er, den inneholder også en rekke ubegrunnede, subjektive påstander om norske samfunnsforhold. Sven Egil Omdal sitt kapittel skiller seg ut i så måte og byr på en interessant fremstilling av hvordan mediemakten har forskjøvet seg – fra redaktører til marked – i Norge i senere år. Han forholder seg eksplisitt til relevante studier og kapittelet står seg som bokas høydepunkt.

Men med unntak av dette kapittelet er eksisterende forskning om Norges eliter gjennomgående fraværende i Makteliten. Relevante sosiologiske studier er knapt nevnt, noe som er spesielt merkelig da boka Elite og klasse i et egalitært samfunn redigert av Olav Korsnes, Johs. Hjellbrekke og Marianne Nordli Hansen ble utgitt bare to år tidligere. Ei heller kan vi spore en referanse til den danske Magteliten.

Hvem er eliten?

Det er for eksempel vanskelig å tro at Kjetil Wiedswang har orientert seg i forskingslitteraturen på eliterekruttering når han i sitt kapitel om næringslivseliten konstaterer at «[h]vem som til slutt får de feteste kallene, og dermed er med på vår liste over de mektigste, handler om kvalifikasjoner, men også mye om tilfeldigheter» (s. 29). Hvilket grunnlag har Wiedswang for denne påstanden? Påstander om kvalifikasjoner og tilfeldigheter er mystifiserende og står i veien for reell innsikt i maktforhold i Norge. I det hele tatt virker klassebakgrunn og hvem makteliten er å være lite tematisert i boka – selv i den biografiske begrunnelsen i siste halvdel av boka er ikke en slik informasjon å spore.

Deskriptivt og overfladisk

Noe overraskende er det derimot at mye av bokas innhold er viet til å beskrive den formelle organiseringen av makt i Norge. Allerede på side 13 kan vi nemlig lese i Knut Olav Åmås´ åpningskapittel at «de fleste av oss kan huske å ha sett flere maktkåringer som mest framstår som en reproduksjon av organisasjonskart. Det har lite for seg og avdekker ikke reelle maktforhold.» Men til tross for dette er flere av kapitlene reine utgreiinger om organisatorisk infrastruktur, til forveksling likt organisasjonskart.

I Kristin Clemets kapittel får vi en grundig innføring i organiseringen av storting, regjering og kommunepolitikk, mens Aksel Braanen Sterri utgreier om hvordan domstol, direktorater og departementer er strukturert og har endret seg over tid. Dette bidrar til at store deler av boka framstår som noe deskriptivt og overfladisk. Som leser blir man sittende igjen med et ønske om en dypere forståelse av hvordan makten forvaltes i Norge i dag.

Politisk agenda

Til alt overmål skjemmes boka av at bidragsyterne i blant bruker den som påskudd for sin egen agenda, som ofte er politisk. For eksempel mener tidligere Høyre-statsråd og Civita-leder Kristin Clemet at «[p]resisjonsnivået er lavt når Kolberg snakker, men mange blir revet med» (s. 53) og at «[s]taten legger beslag på om lag halvparten av verdiskapningen i landet» (s. 50). På samme måte trekker Dagbladet-kommentator Aksel Braanen Sterri fram en gammel kjepphest når han mener at«[d]en relativistiske og postmoderne agendaen som rådet i flere fag på 1990-tallet er nå – heldigvis – henvist til marginale fagmiljøer» (s. 96). Det er uklart hva slik ubegrunnet synsing har å gjøre i en bok som gir løfter på dens omslag om å gi en grundig «innsikt i maktens miljøer».

Tabloid øvelse

Hverken studiet av, eller den offentlige samtalen om, elitemakt bør reduseres til en tabloid øvelse i å avdekke kjente eller ukjente fjes på toppen av samfunnsstrukturen. Hvordan er egentlig makt fordelt og strukturert i det angivelig likhetspregede og sosialdemokratiske Norge? Å svare på det krever en systematisk og konsistent tilnærming til å forstå under hvilke omstendigheter makt blir til og hvordan den virker.

Dette er den eksplisitte agendaen Åmås setter for boka på første side, likevel byr boka på en lite overbevisende strategi for å angripe samfunnsforhold og elitemakt i dagens Norge.