I 2021 gav idéhistorikeren Terje Skirbekk ut boka «De moderate folkepartienes fall i Europa». Den nesten 300-siders lange boka er delt inn i 13 kapitler der han tar for seg det europeiske kompromissets oppløsning, veksten av populisme, nye utfordringer, økonomi, innvandring, globalisering, solidaritet, identitet… lista er lang, de retoriske spørsmålene mange, og beskrivelser av potensielle årsaker og konsekvenser lar ikke vente på seg.
Hvorfor falt de moderate folkepartiene?
Han stiller seg tre spørsmål på forsiden: (i) Hvorfor falt de? (ii) Hvorfor er dette farlig? Og (iii) Hvordan kan de gjenoppstå? Disse spørsmålene forsøker han å svare på gjennom boka.
I første del spør forfatteren seg hvorfor de falt, og hvorfor populismen vokste. Han knytter det til ettervirkningene av finanskrisa, økt ulikhet (både geografisk, økonomisk og sosiokulturell), globalisering, fremmedfrykt, en presset middelklasse og en glemt arbeiderklasse. Han viser hvordan en samfunnspessimisme førte til økt popularitet blant de politiske ytterkantene.
|
De moderate folkepartienes fall i Europa
|
|---|
|
Av Tarjei Skirbekk
|
|
292 sider
|
Skirbekk forklarer hvordan velgermisnøyen i hele Europa økte de siste tiårene, og hvordan de moderate partienes ønske om å sikre balanserte økonomier og sosial bærekraft ikke førte frem
i en tid med teknologisk utvikling, fritt europeisk arbeidsmarked, arbeidsledighet, finanskrise, globalisering og internasjonal kapitalisme og migrasjonsstrømmer. «Begynnelsen på slutten
for hegemoniet til de tradisjonelle moderate folkepartiene var et faktum» (s. 30). Gjennomgående presenteres flere konkrete eksempler i forskjellige land i Europa, og hvordan valgresultatene har endret seg. Med statistikk på valgresultatene gjennom de siste tiårene, vanvittige økninger hos populistiske partier, og ulike politikeres popularitet maler han et bilde av hvordan dette ikke er enkelthendelser, men en del av en trend i Europa. Dette er bare en av de mange grunnene til at den er sosiologisk interessant, ettersom den sier noe om den
historiske utviklingen til de politiske trendene vi ser flere steder i Europa, inkludert Norge.
Søken etter tilhørighet
Forfatteren trekker frem sosialt utenforskap, og hvordan dette og en mangel på mening kan
føre til forvirring og mistillit. Dette kan føre til nye former for tilhørighet, noe man kan finne i
politiske og religiøse randsoner. Han tar for seg hvordan teknologiske endringer fører til et
endret arbeidsmarked, hvordan finanskrisa økte den politiske og sosiale uroen, som igjen la
grunnlaget for Trump, Brexit, fremgang for populistiske partier og nedgang for moderate.
Skirbekk ser på økonomi, idealisme, tilhørighetsfølelse, liberalisering, sosial klasse og
endringer i arbeidsmarkedet som noen forklaringer som henger sammen og er årsaker for den
politiske endringen til mer polarisert populisme, og moderate folkepartiers nedgang. Ved å
belyse disse aspektene i de ulike kapitlene klarer han på en ryddig måte å presentere noe som
er svært komplekst, på en enkel og oversiktlig måte. Her er vi inne på mange av de ulike
grunnene for at denne boka er interessant for sosiologer. Skibrekk imponerer med å trekke
frem ulike faktorer og nyanser for å belyse dette komplekse tema.
Middelklassen begrenser polarisering, fremmer kompromisser og bidrar til politisk stabilitet
I kapittel 8 tar han opp hvordan den europeiske middelklassen er et viktig fundament for
velferdssamfunnet og våre demokratier, men at den har blitt mer sårbar, de føler mer
økonomisk usikkerhet, opplever byrdefordelingen som urettferdig og føler større økonomisk
usikkerhet. Middelklassen begrenser polarisering, fremmer kompromisser og bidrar til politisk stabilitet. Med stadig mer begrensede livsmuligheter og en fremtid som for mange oppleves som usikker og utrygg, er det et spørsmål hvor mye middelklassen vil akseptere når deres rolle svekkes. En slik opplevelse av sosial degradering er en del av polarisering og økt ulikhet, og dette utfordrer samfunnssolidaritet og sosial bærekraft. Skirbekk skriver at det er alvorlig for oss alle når klassekompromisset sprekker, eller det stadig blir større ulikheter mellom øvre og nedre del av middelklassen. At middelklassen føler seg stadig mer avkoblet samfunnsutviklingen og at de føler seg presset kan gjøre at de stiller spørsmål med dette kompromisset som en del av samfunnskontrakten. Forfatteren viser mulige koblinger mellom en middelklasses stadig økende misnøye til økonomiske forhold, og økning av populisme, nasjonalisme, proteksjonisme og isolasjonisme. Opplevelsen av urolighet, usikkerhet og sårbarhet resulterer i mistillit mot global integrasjon og samfunnsinstitusjoner. Disse holdningene kan øke i tråd med at middelklassen føler seg presset og desillusjonert, noe som igjen fører til svekket politisk engasjement, eller fører dem bort fra moderate partier som kan oppfattes som medansvarlige for den urettferdigheten de opplever.
Utfordringer med ulik fordeling av formue
Han stiller spørsmål ved konsentrasjonen av kapital og formue, og hvordan de rikeste er så
abnormt rike at de rokker ved den økonomiske og politiske balansen. Skatteendringer som
fører til mindre omfordeling av velstand bidrar til å økt polarisering og sosial uro, som er en
økende trend i flere europeiske land. Han hevder at det er her man må begynne om man lurer
på hvorfor partier som tidligere fremmet sosial bærekraft og rettferdighet sliter. Forfatteren
trekker frem bolig og boligpriser knyttet til sosial ubalanse og urettferdighet. Hvordan
solidaritet er sentralt for et rettferdig samfunn.
Det siste kapittelet trekker frem mulige løsninger, og er sterkt preget av forfatterens eget
politiske ståsted. For å oppsummere i korte trekk, er dette sitatet sentralt: «Det moderate
venstre må ta menneskers behov for trygghet, knyttet til tilhørighet og verdimessige spørsmål
på større alvor, og det moderate høyre må ta menneskers behov for trygghet innenfor
økonomiske og fordelingsmessige spørsmål på større alvor“ (254).
En lettfordøyelig bok med et komplekst tema
Gjennom mange kildehenvisninger, sider tettpakket med informasjon, og eksempler fra flere
ulike land og tider, kan man anta at denne boka er tung, tørr og kjedelig. Men ikke la deg lure.
Skirbekk skriver på en engasjerende måte. Han lar ikke sitt politiske ståsted være implisitt i
teksten, ettersom han ofte beskriver hva han selv mener at vi bør gjøre.
Med retoriske spørsmål, engasjerende språk og mange eksempler gjør forfatteren en genistrek,
og har klart å produsere en bok som ikke bare er relevant for spesielt interesserte studenter og
forskere, men også for dem som gjerne vil lære litt mer, som lurer på hvorfor Europa er som
det er nå, eller bare vil imponere med noen anekdoter i et middagsselskap. Her kan man velge
hvilke kapitler man vil fokusere på, eller lese boka fra start til slutt. Jeg vet at jeg kommer til å
ta frem denne boka ved flere anledninger, og jeg gleder meg allerede til å lese kapittel 2, 3 og
4 igjen.
