Grønn sosiologi for fremtiden

Finnes det noe felt som i større grad krever en aktiv sosiologi, enn de miljøkrisene vi har skapt og må leve med i tiårene framover? Lisa Garforths glimrende bok Green Utopias (2017) aktualiserer et slikt spørsmål, og gir oss muligheten til å utfordre til en mer offensiv innstilling i norsk sosiologi. Jeg kommer tilbake til utfordringen, la oss først konsentrere oss om det faglige landskapet.

Green Utopias er ei dyptgripende og kompleks fagbok. Den skrives innenfor horisonten av de miljøutfordringene som gjennom rundt femti år har vokst i alvor, samt de tankene om en grønnere samfunnsutvikling dette har åpnet for. Forfatteren legger til grunn at miljøkrisene har utfordret selve relasjonen mellom den naturlige verdenen, våre sosiale praksiser og vår velferd.

Som sosiolog ønsker hun å belyse ulike forestillinger om framtidens samfunn, med sikte på å øke vårt refleksjonsnivå rundt forholdet mellom utfordringene og de løsningene vi ser for oss.

Det er etterhvert en veletablert sannhet om at vi må utvikle et mer bærekraftig samfunn. Hvordan dette samfunnet skal fortone seg, veien fram dit, samt hva slags ståsted vi kan handle ut fra, er det imidlertid høyst ulike oppfatninger om. Kan det være at visse måter å tenke grønt på ikke lenger gir de løsningene vi trenger, fordi verden ikke lenger er der den var da de tidligste grønne utopiene tok form?

Lisa Garforth møter slike spørsmål gjennom å observere og fortolke variasjon og mangfold, framfor å lete etter en singulær posisjon. Dette er en tanke jeg har stor sympati for, og den er overlappende med det jeg forsøkte å oppnå med boka Fra evig vekst til grønn politikk (2016).

Samtidig tilføyer hun momenter som åpner nye horisonter – også for meg, som de senere årene har lest store mengder faglitteratur innenfor grønn politikk, økonomi og samfunn. Delvis handler dette om at skjønnlitteratur og film anvendes som kilde til belysning av hva slags samfunn det kan være mulig å skape i framtiden. Dette grepet fungerer utmerket, og forløser viktige refleksjoner.

Forfatteren sier at begrepet «utopi» ikke må overtolkes. I boka handler det ikke om masterplaner for samfunnsutviklingen, men om kulturelle og sosiale prosesser preget av kritiske og kreative refleksjoner over veiene til en grønn framtid. Garforth presiserer at de utopiene hun utforsker er genuint sosiale, skapt ut av våre sosiale betingelser – og samtidig døråpnere for mulige transformasjoner.

I det moderne samfunnet møter vi gjerne utopien i to hovedformer. På den ene siden utopier forankret i menneskesentrerte drømmer om økt ekspansjon og mer vekst. På den andre siden utopier innrettet mot moderasjon, nedtonet livsform og tettere bånd til naturen. Det er lett å kategorisere sistnevnte som en rendyrket motstrøm, men Garforth understreker at den snarere er utviklet i relasjon til den mer dominerende, framskrittsorienterte utopien.

Den grønne tanken har nærmest kontinuerlig blitt justert og tidvis gjenoppfunnet i ny klesdrakt, i respons til endringer i samfunnet den er virksom innenfor. Denne dynamikken blir godt synlig gjennom de temaene Green Utopias behandler.

Miljøvernets gjennombrudd

Etter disse innledende avklaringene beveger Garforth seg inn i de siste 40-50 årenes grønne strømninger. Bevisstheten om miljøkrisen, dens politiske brodd og dens samfunnsmessige konsekvenser tok form fra 1970-tallet og framover. Inspirert av blant annet muligheten til å se bilder av jordkloden fra rommet, ble det etablert en ny tanke om at jorden ikke bare var frodig og fruktbar, men også skjør og ensom. Økende krisestemning fløt sammen med drømmer om en alternativ framtid.

I denne tiden satte en håndfull vitenskapelige rapporter og faglig-politiske bøker spor etter seg. Limits to Growth var sentral her. Ikke fordi dens analyser var uproblematiske, men fordi den gjorde oss oppmerksom på at jordkloden har grenser vi ikke kan trampe over, samt at ulike systemer henger sammen og må ses mer i helhet enn vi har tendert til å gjøre. Rapporten skapte et rom der muligheter for endring og ulike veivalg kunne formes og diskuteres. Dette sporet ble fulgt opp i andre tekster som Small is Beautiful og Blueprint for Survival.

Hopper vi 15-20 år framover i tid, har en markant forskyvning inntrådt. Der de tre nevnte tekstene leverte sterke utfordringer mot vår livsform, representerte Brundtland-kommisjonens Our Common Future inkorporeringen av miljøtemaet i det moderne samfunnets systemer og løsningsstrategier.

I min grønn politikk-bok beskrives dette som et avgjørende skritt i retning etableringen av diskursen om økologisk modernisering. En la til grunn at vårt moderne samfunn har etablert en rekke systemer for sikring av økonomisk og sosial bærekraft. Nå ble den økologiske bærekraften tilføyd som en tredje søyle, hvorpå utviklingen kunne fortsette som før. 1970-tallets radikale transformasjon ble slik erstattet med pragmatisk forening av instrumentelle styringsgrep og effektive markedsmekanismer, der vekst og vern kunne gå hånd i hånd.

Som i min bok presiserer også Garforth at parallelt har en helt annen diskurs overlevd, om enn i skyggenes dal. En av dens viktigste inspirasjonskilder er Arne Næss og dypøkologien. Her møter vi en tanke om at det moderne samfunnet trenger en ny ontologi, en omdanning av virkeligheten, der vi fokuserer på relasjonene og bevegelsene framfor på enkeltdelene – og der vi aksepterer at mennesket inngår i samme livsveven som alle andre organismer, arter og økosystem. Slik etableres et rom for å tenke annerledes om hele vår livsform.

Garforth belyser disse strømningene og de utopiene de formidler på grundig vis, og hun gir dem original spenst ved å koble seg til tre romaner som undersøker betingelsene for et utopisk grønt liv: Woman on the Edge of Time av Marge Piercy (1976), Always Coming Home av Ursula K. Le Guin (1986) og Pacific Edge av Kim Stanley Robinson (1990).

Hver av disse bøkene tilfører ulike nyanser, hinsides det moderne samfunnets teknokratiske og kapitalistiske logikker. En viktig forskjell fra filosofiske, politiske og faglige tekster, er at romanene kommer nærmere hverdagens nyanser. Den virkeligheten leseren møter i de tre romanene er mangfoldig, dynamisk og justerbar, og rommer både positive og negative trekk. Tekstene er ikke didaktiske, angir ikke oppskrifter, påberoper seg ikke gitte sannheter, logiske nødvendigheter eller faste verdier – men; de dekonstruerer vår virkelighet gjennom å utforske hverdagslivet i en annerledes verden.

Slik får Garforth fram hvordan fiksjonens tekster kan utnyttes i en analyse av muligheten for å tenke et annerledes samfunnsliv. Samtidig blir det tydelig at akkurat disse bøkene er skrevet i en tid der miljø- og klimaproblemene var mindre akutte enn i dag. Det faglige spørsmålet blir dermed hva de ikke behandler, og hva dette fraværet forteller om vår egen samtid?

Har framtiden og naturen gått tapt?

Temaene som så langt er presentert, vil vi kunne gjenfinne i de fleste bøker om grønn politikk og grønne visjoner. Green Utopias tar imidlertid en vending når vi nærmer oss vår samtid, forankret i begrepet antropocen. Selv om det brukes stadig mer, er det enn så lenge kun et begrep, men det er mulig den geologiske vitenskapen vil konkludere med at det skal navngi en ny epoke i jordklodens historie.

Dette er i så fall et kraftfullt signal, gitt at holocen har vart i 12.000 år. Grunnen til forslaget om å definere vår tid som en helt ny epoke, er de omfattende, menneskeskapte endringene i jordens geologi – skapt av arealbruk, forurensing, surhetsnivået i havet, massedød i naturen og så videre.

Dette signaliserer at noe er endret. Miljøkrisene er ikke lenger noe vi kan frykte skal skje. De skjer snarere her og nå, og er derfor i ferd med å bli en ordinær del av det senmoderne samfunnets virkelighet – noe vi bare må forholde oss til, uten å kunne drømme om en annerledes framtid. Slik sett har miljøproblemene blitt normalisert. Garforth belyser de politisk-administrative diskursene som har tatt form de siste 25 årene, og viser hvordan de er forankret i en tanke om tilpasning og skadebegrensning – der framtiden verken vil, skal eller kan bli annerledes enn i dag.

Dagens dominerende diskurser formidler isteden at problemene kan forvaltes via moderate justeringer. I pågående prosesser møtes og kapsles klimaendringene inn i våre politiske beslutningsprosesser, våre hverdagspraksiser og vår kultur. Miljøtemaet er slik blitt både viktigere og mer synlig, men har samtidig mistet mye av sin radikalitet og formende kraft.

Som sosiolog observerer Garforth at disse nye diskursene preges av et tynt begrep om det sosiale. Framfor å analysere den kompleksiteten som ligger i tema som kultur, makt og rettferdighet, legges det til grunn at vi skal møte miljøendringene via tekniske grep og vår evne til å tilpasse oss. Lineære, systematiske modeller sirkulerer rundt i politiske og faglige dokumenter, og skaper et inntrykk av at framtiden er et objekt som vi kan bearbeide via teknokratisk grep.

Green Utopias utdyper dette gjennom å belyse hvordan overgangen har slått inn også i skjønnlitteraturen. Framstillingen av økologiske, alternative livsformer har forvitret. I Kim Stanley Robinsons «science in the capital»-trilogi, samlet i boka Green Earth (2015), møter vi isteden den samme virkeligheten som vi alt befinner oss i, bare litt lenger inn i klimakrisen.

Jeg har latt meg inspirere til å lese denne mer enn tusen sider lange trilogien. Den er sosiologisk spennende, blant annet fordi den belyser mulighetene for endring gjennom byråkratisk praksis – i det omskiftelige krysspunktet mellom vitenskap, politikk og business. Slik introduseres vi for en utopi som ikke beveger seg i det dypøkologiske landskapet til Arne Næss, men isteden forankrer seg i det moderne samfunnets institusjoner – og de mulighetene disse gir for å møte, bearbeide og leve med krisen. Garforths grunnleggende poeng er at framtiden har kollapset inn i nåtiden, og at de sosiale utopiene med dette helt har endret form. Herfra beveger hun seg videre til et beslektet men likevel annet tema. Hva skjer hvis det ikke lenger er noen natur å redde, fordi den har sluttet å eksistere som selvstendig størrelse?

Den tidlige miljø-utopismen var som vi har sett forankret i økosentriske verdier og idealer, koblet til ønsket om å beskytte og vende tilbake til naturen. Konsekvensen av de endringene vi befinner oss midt i, er at denne kilden til frelse ikke lenger finnes i rendyrket form. Dette innvirker på hva slags sosiale utopier som er mulig å utvikle. Denne tendensen i både faglitteratur og fiksjon til å vende seg bort fra naturen, handler delvis om de empiriske endringene som favnes av antropocen.

Samtidig handler det om noe mer, nemlig at en del markante tenkere (blant annet Bruno Latour) har tatt til orde for at begrepet «natur» står i veien for muligheten til å utvikle fungerende løsninger for vår tid. Budskapet er at hvis vi skal kunne etablere radikale utopier for en bedre verden, må vi frigjøre oss fra tilvant språk og utvikle en helt ny ontologi.

Diskursen er kompleks, men forenklet er budskapet at framfor å tenke langs skillet natur/kultur, bør vi betrakte virkeligheten som en rotete, dynamisk helhet der det naturlige, det teknologiske og det menneskelige inngår i en evig rotasjon, med hybride størrelser og komplekse mer-enn-menneskelige praksiser som vår tids reelle virkelighet.

Via disse komplekse tankene åpnes det for en tilbakevending til en realorientert, menneskesentrert posisjon. Jordkloden vil overleve uansett; det er sivilisasjonens eksistens vi bør bekymre oss for. Også i dette perspektivet er det mulig å se sporene av utopisk tenkning, men den er fri for drømmer om et tilfluktsted i en ikke-berørt verden.

Avrunding

Mot slutten av boka sier Lisa Garforth at hun startet med frykten for framtidig miljøkrise og de visjonene om en annerledes, naturnær framtid dette forløste – for så å ende i vår tids normalisering av miljøkrisen, der radikale diskurser formidler at vi må søke inn i andre posisjoner enn det 1970-tallets dypøkologi og naturfilosofi tilbyr oss. Forfatteren anbefaler her å avstå fra søken etter faglig eller ideologisk rendyrkede posisjoner, fordi prosessen fram mot et tilstrekkelig grønt samfunn er bedre tjent med at vi verdsetter variasjon og mangfold.

Jeg startet dette bokessayet med å utfordre norsk sosiologi til å innta en mer offensiv posisjon i møtet med den sammensatte, utfordrende virkeligheten som Lisa Garforth belyser. Om vi vender blikket mot NTNU, kan vi la oss overraske over at fagfeltet «Miljø, samfunn og politikk» enda ikke er etablert.

Med tanke på det institusjonelle fellesskapet mellom sosiologi og statsvitenskap, innenfor et teknisk-naturvitenskapelig universitet, burde muligens en slik satsning være en selvfølge? Green Utopias gir viktige bidrag til det feltet en institusjonalisert, grønn sosiologi bør bidra til å både fortolke, bearbeide og videreutvikle.