Jeg underviser i samfunnsfag og sosiologi på Norges idrettshøgskole. Studentene ser ikke alltid hvor interessant og nødvendig det er å tenke sosiologisk om idretten. Men et tema fanger gjerne interessen. Studentene er opptatt av sosial ulikhet og klasseforskjeller, særlig når det kan knyttes til det viktigste i livet – idrett. Jeg tror det skyldes at idrettsstudentene er opptatt av fair play, som jo sosiologien om klasse og sosial ulikhet dypest sett handler om.
En utfordring er å få studentene til å lese om klasse. Bourdieu kan vi bare glemme å lese originalt. Marx skriver mye bedre og er enklere å forstå. Begrepene gir umiddelbar mening. Utbytting og fremmedgjøring er det mer enn nok å ta av i idrettsfeltet.
Samtidig er studentene enige om at det har skjedd mye med klassestrukturen og maktfordeling siden midten av 1800-tallet. Inndelingen i arbeidere og kapitaleiere passer ikke lenger. Studentene trenger innføringsbøker for å forstå betydningen av klasse og ulikhet i en mer komplisert verden. Her kommer boka Klasse- en innføring til Flemmen og Ljunggren inn. Rune Aakvik Nilsen har skrevet to solide essay om boka her i sosiologen.no. Jeg vil ikke prøve meg på noe liknende, men heller dele noen tanker om boka fra to ståsteder.
Først: Som mange andre sosiologer er jeg opptatt av klasse og ulikhet og mener at klasse er relevant i de aller fleste sosiologiske analyser – og ofte i hverdagslivet. Som hovedfagstudenter tidlig på 1990-tallet leste vi Bourdieus Distinksjonen fra perm til perm i Arild Danielsens seminar. Og jeg har skrevet om hvordan klasse har fått økende betydning for ungdommers mulighet til å drive med idrett[1].
Men som mange andre sosiologer mangler jeg innføring i nyere klasseforskning. Det første spørsmålet er: Gir boka en god oppdatering om klasseforskning for en praktiserende sosiolog som meg, som har fulgt halvveis med på dette feltet?
Den andre vinkelen jeg leser boka fra, er som underviser og veileder. Vil boka fungere som en innføring for studenter som kanskje ikke først og fremst er opptatt av klasseteori, men av sosial ulikhet? Skaper boka interesse og forståelse for betydningen klasse har i vår tid?
Jeg kan med en gang si at jeg liker boka veldig godt. Den er velskrevet, forklarer komplisert teori med forbilledlig konkret og enkelt språk, viser fram poenget med ulike klassebegreper, og gir oppdatert kunnskap om klasse og ulikhet i det norske samfunn i dag. Hva mer kan en ønske seg? Vel, noe kan en ønske seg mer av og noe kunne det vært mindre av.
Boka starter som forventet med fortellingen om at Norge er et land med små sosiale forskjeller sammenliknet med andre land, og at likhet er høyt verdsatt her. Samtidig slås det fast at det er enkelt å finne mange utslag av sosial ulikhet også her til lands. Ideene om den norske likheten og meritokratiets sterke stilling skal utfordres i boka. Dette er et fint oppspill for studenter, som trenger å forstå hvorfor klasseperspektiver er relevante.
Et annet poeng er at når kulturell kapital trekkes inn i definisjonen av klasser er det en pedagogisk utfordring at en kan ende med at det som skal forklares (variasjon i smak og kulturelle preferanser) også inngår i definisjonen av det som forklarer (klasse)
Hva er klasse?
Helt tidlig introduseres hovedgrepet i boka, med formuleringen klasseskillenes doble eksistens. Den viser til at klasse både handler om ytre omstendigheter – fordelingen av ressurser og muligheter, og om indre liv – om tanker, smak, holdninger og vaner.
Innføringen i klasseteori i det andre kapitlet er en fin oppdatering for meg – men noe av dette er for implisitt som innføring for studenter som ikke har vært borti dette før, er jeg redd. Og enkelte passasjer kunne vært forenklet eller tatt bort, for eksempel noen av avsnittene om Giddens sitt strukturasjonspoeng. Det er i og for seg viktig, men strukturering av samfunnsklasser er jo dekket opp litt enklere av Bourdieu som presenteres mer utførlig senere.
Den gode og enkle beskrivelsen av «elementære kjennetegn ved kapitalismen» (s. 39) og hvordan klasser handler om tilgang til makt setter klasseteoriene inn i den riktige sammenhengen og vil fungere godt for studenter.
Hvordan studere klasse?
Det tredje kapitlet handler om operasjonalisering av klasse i empiriske undersøkelser. Hvordan ser klassestrukturen ut? Og hva er den mest hensiktsmessige klassemodellen for å få fram skillelinjer mellom samfunnsklassene?
Klasseteoretikere har justert tilnærmingen etter endringer i klassestrukturen: middelklassen har vokst og befinner seg dels i en motsetningsfylt posisjon mellom arbeid og kapital. De to dominerende svarene på denne utfordringen presenteres: Først Goldthorpes klasseskjema som ikke trekker inn kulturell kapital, men holder fast ved et skille langs én dimensjon. Flemmen og Ljunggrens bok kommer til å bli et referanseverk i norsk klasseforskning framover. Derfor er det synd at forfatterne ikke benytter sjansen til å kutte ut den irriterende betegnelsen serviceklassen som Goldthorpe bruker om middelklassen. Middelklassen fungerer bedre på norsk. Den andre dominerende retningen i nyere klasseanalyse er Bourdieus, der kulturell kapital også trekkes inn i definisjonen av klasser. Etter en kanskje unødvendig omvei om Giddens presenteres Bourdieus modell av klassestrukturen – det sosiale rommet, som er den viktigste teoretiske rammen for boka.
Forfatterne introduserer flere begreper som rydder opp. Livssjanser er et av dem, det fungerer godt i undervisning. Forskjellen mellom abstrakte og konkrete klassebegreper tviler jeg mer på. Forfatterne mener at de klassiske sosiologene hadde abstrakte klassebegreper, mens det det de selv opererer med er et konkret klassebegrep. Her syns jeg heller de burde sagt det som det er: de klassiske sosiologene hadde enkle kriterier for inndeling i samfunnsklasser, mens Flemmen og Ljunggren sverger til et klassebegrep som er definert med flere kriterier, det er multidimensjonalt og mer finmasket. Det er gode grunner til å velge det siste med mer kompliserte klassestrukturer, men betegnelsene konkret og abstrakt treffer ikke så godt. Marx sin avgrensing av klasse er mer konkret enn Flemmen og Ljunggren sin – dersom en tar utgangspunkt i en vanlig forståelse av begrepene abstrakt og konkret – og ikke den noe underlige definisjonen de legger til grunn: «En konkret forståelse skal heller ikke forstås som noe mer håndfast og presist, men som en forståelse av klasse hvor de grunnleggende bestanddelene ikke isoleres og tenkes atskilt fra alt de opptrer sammen med i praksis» (s. 59).
Kulturell kapital inn i klassedefinisjonen
Et annet poeng er at når kulturell kapital trekkes inn i definisjonen av klasser er det en pedagogisk utfordring at en kan ende med at det som skal forklares (variasjon i smak og kulturelle preferanser) også inngår i definisjonen av det som forklarer (klasse). Hos Bourdieu er vel dette nokså klart i og med skillet mellom det sosiale rommet og rommet av livsstiler. I noen av formuleringene til Flemmen og Ljunggren forblir det litt uklart: De skriver i siste kapittel at det er viktig
«… å ikke betrakte forskjellene i oppfatninger og livsstiler langs klasseskillene som kun utfall eller produkt av strukturasjonsprosessen, men også noe som med en egen betydning for klasseskillene. For eksempel viser en del av studiene av symbolske grenser at livsstilsforskjeller langs klasseskillene bidrar til klasseskillene gjennom hvordan de mobiliseres for å skape nærhet og avstand: hvem som er som oss selv og hvem som ikke er det. Slik bidrar de til sosiale lukningsprosesser og opprettholdelsen av klasseskillene» (s.337).
At livsstilsforskjellene kan ha «en slags tilbakevirkende kraft på klasseskillene» (s. 337) er åpenbart når kulturell kapital tenkes inn i definisjonen av klasse. Men jeg sliter som underviser med å si hva klasse er hvis det som skal forklares blir en del av det som forklarerer. I konkrete klasseanalyser på et gitt tidspunkt har en vel bestemt seg for hva som gjelder som kulturell kapital i den aktuelle operasjonaliseringen av klasse?
Kapitlet om politiske ulikheter anbefales. En lærer mer om politiske orienteringer her enn i de uendelig mange meningsmålingsundersøkelsene som jevnlig publiseres.
At forfatterne utover i boka veksler mellom ulike klassemål er en styrke, ikke minst fordi det minner studenter på at forskere hele tiden tar valg når de analyserer samfunnsspørsmål. I kapitlet om helse refereres flere studier med en-faktormål, som utdanning – trolig fordi mye av forskningen om sosial ulikhet og helse er hentet fra samfunnsmedisin. Andre ganger er det høyst relevant å bruke et mer komplisert klasseskjema. I analysene av politiske preferanser trengs for eksempel skillet mellom kulturell og økonomisk kapital – fordi noen nye politiske skillelinjer handler mer om sammensetning av kapital enn om mengde kapital.
Forfatterne har besinnet seg, det er ikke alt for mange tabeller og figurer i boka. De som er med, er både nødvendige og gode. Rosenlunds klasseskjema og ORDC (Oslo Register Data Class skjema)– som begge er inspirert av Bourdieu – er utgangspunktet for flere figurer med bobler (den første står på side 89) som gir tydelige visuelle bilder og overblikk, og er nyttig både for studenter og andre lesere. Prosentueringsbasisen for boblene i figurene basert på ORDC-skjemaet kunne gjerne vært oppgitt. Hvordan ORDC-skjemaet og Roselundskjemaet er laget burde også vært med – kanskje som et vedlegg.
Lærerikt om politiske ulikheter
Kapitlet om klasse og politikk likte jeg aller best. Mange grunnleggende spørsmål besvares. Har klasse fått mindre å si for stemmegivning? Hva betyr det for sosialdemokratiske partier at andelen av befolkninga som forstår seg som del av arbeiderklassen har blitt mindre? Dannelse av politiske preferanser er ett av de grunnleggende spørsmålene som behandles i boka: Handler det om rasjonelle valg ut fra objektive interesser, om yrket en har, eller om politisk sosialisering (særlig) i opprinnelsesfamilien? Det siste ser ut til å bety mest.
Når det gjelder klasse og stemmegivning er det partiet Høyre som peker seg ut med den tydeligste klasseprofilen, med stort samsvar mellom klasseposisjon og stemmegivning. Store forskjeller mellom kulturmiddelklassen og økonomimiddelklassens politiske preferanser viser at skillet mellom kulturell og økonomisk kapital er særlig viktig i dette kapitlet.
Kapitlet om politiske ulikheter anbefales. En lærer mer om politiske orienteringer her enn i de uendelig mange meningsmålingsundersøkelsene som jevnlig publiseres. Dette er nyttig både for sosiologer med interesse for klasse og for studenter som skal lære om klasseanalysens relevans.
Kort og lang mobilitet
Sosial mobilitet og utdanningssystemets rolle her er viet et langt kapittel. Tabellene som viser innflyt i klassestrukturen – altså hva klassebakgrunn har å si for hvilken klasse en ender opp i (s. 250) og utflyt – altså hvor de med opprinnelse i samme klasse selv havner i klassestrukturen (s. 244), gir en god framstilling av dette. Siden ORDC-skjemaet inneholder så mange klasseposisjoner blir den sosiale reproduksjonen i hver enkelt av disse klasseposisjonene selvsagt relativt liten og lite interessant i seg selv. Her hadde det vært fint for en foreleser å kunne vise fram en tabell som slår sammen kategoriene – for å få fram det som forfatterne gjør til et stort poeng: den korte sosiale mobiliteten (altså mellom posisjoner som ligger nært hverandre) er stor, men ikke den lange sosiale mobiliteten. Dette sies i teksten, men kanskje hadde en tabell illustrert dette godt.
For en «yrkesskadd» sosiolog som ser klasse overalt er sammenhengene som framkommer mindre enn forventet. At 19 prosent av overklassen selv har overklassebakgrunn er en svakere sammenheng enn jeg hadde forventet (selv om en annen måte å si det på – at de har 2,7 ganger høyere sjanse enn andre for å havne der gir ett annet inntrykk). Nedre del av det sosiale rommer er tydeligere strukturert. Poenget er vel at en finmasket klasseoperasjonalisering trengs for å gi et riktig bilde av klassestruktur og mobilitet i dag. Samtidig gir oppsummeringene (særlig s. 340-343) det store bildet. Det ville ellers vært underlig om det ikke var en viss sosial mobilitet.
For samfunnsfagstudenter som er interessert i sosial ulikhet, men ikke så mye i sosiologi, kan enkeltkapitler fungere godt. Men jeg er redd de første hundre sidene om klasseteori og analytiske grep blir for omstendelige.
Grelle helseforskjeller
Kapitlet om klasseforskjellene i helse og dødelighet er trolig det som vil overraske mest. Det er her klasseforskjellene er mest grelle. Hverken helseulikhetene eller forskjeller i forventet levealder er mindre i de nordiske velferdsstatene enn for eksempel i Sør-Europa (s. 318). Selv om helsetilstand og levealder generelt har økt har ikke de sosiale forskjellene blitt mindre, tvert imot. Kanskje mest sjokkerende er dødelighetstallene: Den rikeste hundredelen av menn i befolkninga lever 14 år lenger enn de fattigste.
Dette illustrerer den overordnede innsikten fra klasseanalysene i boka: klasse handler om fordelingen av ressurser og makt og en rekke forhold må trekkes inn for å forstå klasseulikhet i dag. Dette kapitlet vil fungere godt i flere av profesjonsutdanningene knyttet til helse- og sosialsektoren. Skillet mellom unngåelige og uunngåelige sykdommer et godt pedagogisk grep. Det er i de unngåelige sykdommene – de som kan forebygges – en finner de største sosiale ulikhetene. At stress og de negative følgene av stress er mer utbredt blant fattige enn blant ledere er et annet godt eksempel på betydningen sosial klasse har for helse.
Er boka forståelig for andre enn sosiologer?
Som underviser håpet jeg at det siste kapitlet kunne være en pensumtekst som oppsummerte sosial ulikhet i Norge i dag – og relevansen av ulike klassebegreper for å forstå dette. Innledningen om Gerhardsen lover godt, men igjen roter Giddens det til. Klassestrukturasjonsgrepet gjør kapittelet unødvendig omstendelig – særlig som pensum for nye studenter, men egentlig også for andre lesere. Heldigvis henter forfatterne seg inn og leverer det vi ville ha: en oppsummering av hvordan klasseulikhet ser ut i Norge i dag – og en begrunnelse for den flerdimensjonale klasseforståelsen de har lagt til grunn.
Men spørsmålet om hvem forfatterne treffer gjenstår. «Klasse – en innføring er skrevet for studenter i samfunnsvitenskapelige fag, og andre som er opptatt av klasse og sosial ulikhet og konsekvensene dette har for både samfunnet og den enkelte» står det på bokas omslag. For samfunnsfagstudenter som er interessert i sosial ulikhet, men ikke så mye i sosiologi, kan enkeltkapitler fungere godt. Men jeg er redd de første hundre sidene om klasseteori og analytiske grep blir for omstendelige. For sosiologer som meg, interessert i klasse, men ikke helt oppdatert er boka en gullgruve. For sosiologistudenter er den trolig enda bedre. Introduksjoner, sammendrag, vurderinger og analyser av klasse, samt komplisert teori og nyere empirisk forskning er formidlet i et klart og godt språk. Dette er en grundig innføring i klasseanalyse.
Fotnoter
[1] Her er en: Strandbu, Å., Gulløy, E., Andersen, P. L., Seippel, Ø., & Dalen, H. B. (2017). Ungdom, idrett og klasse: Fortid, samtid og framtid. Norsk sosiologisk tidsskrift, 1(2), 132-151.
