Den allestedsnærværende makt

Thomas Lemkes bok om Foucaults tankeunivers forteller at makten er allestedsværende og altoppslukende. Men motstand mot dominans blir ikke nytteløst av den grunn, og denne bok tilbyr analytiske verktøy som kritiske tenkere neppe kan ignorere, skriver Lars Erik Løvaas Gjerde.

Thomas Lemkes verk Foucault’s Analysis of Modern Governmentality: A Critique of Political Reason er en genealogi av Foucaults maktteori. Boka introduserer leseren til det mest sentrale temaet i Foucaults forfatterverk, nemlig makt. Maktbegrepets viktighet kan neppe overvurderes, noe som er klart i en tid hvor økonomisk ulikhet øker og hierarkier styrkes. Samtidig gjør menneskeskapte klimaendringer fremtiden usikker, og viktigheten av nytenkning rundt vår verden har neppe vært viktigere. For å oppnå potensielle endringer må selvfølgeligheter denaturaliseres, hvorav kritiske teorier tilbyr midler for denaturaliseringen.

Lemkes verk går i dybden på Foucaults radikale maktforståelse og dens relasjon til subjektivitet, ‘sannheten’ og dannelsen av vår sosiale verden. Dette åpner for nytenkning rundt vår sosiale verden og tilbyr leseren analytiske midler til motstand, noe som åpner for endringer og slik gjør boka til nærmest obligatorisk lesing for kritiske tenkere.

Til tross for bokas viktighet kommer vi derimot ikke utenom at Lemke ikke berører det mest kritiske spørsmålet leseren sitter igjen med: Hvordan kan vi videreutvikle maktbegrepet? Dette spørsmålet, som Lemke beklageligvis ikke stiller, vil diskuteres i omtalens konklusjon.

Før vi kommer til veiens ende må vi derimot gjennomgå bokas innhold. Denne gjennomgangen deles i fire deler. Først dekker jeg Lemkes genealogiske prosjekt og Foucaults forståelse av makt. Deretter kontekstualiserer jeg denne maktforståelsen gjennom å diskutere dens fremvekst som et svar på Foucaults egen kritikk av ‘tradisjonelle’ maktforståelser. Etter å ha redegjort for Foucaults forståelse og konteksten ser jeg nærmere på hvordan subjektivitet og ‘sannhet’ ikke kan forstås utenfor maktens kontekst. Dette åpner for at vi kan avslutte redegjøringen av Foucaults tankeunivers, som Lemke presenterer det, gjennom en diskusjon av Foucaults kritiske potensial.

foucault

Foucault’s Analysis of Modern Governmentality: A Critique of Political Reason. Thomas Lemke. London: Verso. 464 sider.

Foucaults maktbegrep: En genealogi

Lemke presenterer hvordan Foucaults analyser aldri forlater maktspørsmålet. Dette spørsmålet forblir sentralt i hans analyser av temaer fra galskap til seksualitet, fra vitenskap til fengselsvesenet. Foucault forstår makt som relasjoner snarere enn en substans man kan inneha, noe som åpner for hans radikale brudd med maktteoretikerne han kritiserer.

Maktforståelsen snus på hodet idet ideer om makt som hovedsakelig undertrykkende og begrensende avkreftes. Eksempelvis er det ikke nok å undersøke hva slags negative funksjoner fengselsvesenet har som et verktøy for undertrykkelse og eksklusjon. Man må samtidig undersøke dets positive funksjoner, funksjoner som inkluderer og skaper snarere enn å ‘begrense’ (s. 63). Som et ‘positivt’ verktøy disiplinerer fengslet subjekter og bidrar dermed til å skape og endre menneskene det håndterer. Disiplin, som er en maktform som praktiseres via fengselsvesenet så vel som skoler og helsevesenet (s. 194), prioriterer menneskets kropp og transformerer den til et individuelt subjekt (s. 68), noe som især var nødvendig innenfor kapitalismens tidligere faser hvor arbeiderklassen måtte ‘disiplineres’ i tråd med ‘kapitalens behov’.

Fremveksten av disiplinering kan ikke skilles fra kapitalismen som system og liberalismen som styringsform (s. 190) ettersom kapitalens ‘behov’ ikke kan tilfredsstilles uten at ‘massene’ disiplineres. Disiplin skaper videre kunnskap om individene som omdannes til ‘brukbare’ individer i samme åndedrag som kunnskapens produseres (s. 75), og kunnskap kan i praksis ikke skilles fra makt (s. 92).

Dette innebærer at disiplinering legger grunnlaget for en ny maktform, nemlig biomakt, eller makten over livet. Biomakt, som vokser frem på 1700-tallet, er en maktform som orienteres rundt å regulere populasjonen og dermed individenes liv. Reguleringen muliggjøres av kunnskap, især relatert til statistikk, og omhandler alt fra forventet levealder til fertilitet og dødelighetstall innenfor. (s. 135).

Biomaktens sosiale regulering kobles til disiplineringsteknologiene gjennom normer, som tillater det disiplinerende og regulerende å kombineres på både det individuelle og samfunnsmessige plan. Lemke får her frem hvordan biomakt og disiplin møtes på enkelte temaer, som seksualitet. Seksualitet og andre normbelagte fenomener er interessante ‘møteplasser’ hvor disiplin og biomakt møter sammen og disiplinerer og regulerer populasjoner og individer i samme åndedrag (s. 140).

Disiplinering legger grunnlaget for en ny maktform, nemlig biomakt, eller makten over livet

Denne maktteorien forklarer sentrale trekk ved samtiden så vel som å vise til kapitalismens fremvekst. Slik fremhever teorien nye sider ved kapitalismens historie, som eksempelvis Webers (1905) teori om protestantismens etikk som en mekanisme som førte til kapitalismens fremvekst gjennom individuelle og ‘rasjonelle’ handlinger, eller Marx (1887) og hans fokus på klassekamp som utløsende for samfunnsendringer via endringer i produksjonssystemet.

Via Lemkes redegjørelser av Foucault får vi også et innblikk inn i nye maktformer og rollene de har spilt i kapitalismens fremvekst, om så samtidens kapitalisme ikke lenger prioriterer disiplin (s. 195). Dette henger sammen med at nyliberalismen, som Foucault (2008) tilbyr en dypere analyse av, forkaster disiplinering og normalisering idet det ultimate målet for makthavere blir økonomisk optimalisering (s. 255). Disiplinering blir dermed ‘uøkonomisk’ og mindre relevant i en tid hvor makten sikter seg inn mot vår subjektivitet via forsøk på ‘selvstyring’ (s. 240).

Dette bidrar til å forklare individualiseringsprosessene som preger samtiden, prosesser som er nært relatert kapitalen (og statens) aversjon mot å bruke ressurser på individer som helst overlates til seg selv.

Videre illustrerer dette at nye former for herredømme nødvendigvis vokser frem ved samfunnsendringer ettersom samfunn ikke kan eksistere uten makt (s. 320). Lemke illustrerer slik at Foucault utfordrer utopiske samfunnsforestillinger gjennom sin heterogene forståelse av makt som et fenomen som endres i takt med samfunnet for øvrig. Dette impliserer videre at makt ikke kan universaliseres på tvers av tid og rom, men at fenomenet må undersøkes i konteksten makten fungerer i.

Foucault, så vel som Lemke, anbefaler at vi forstår makt som både muliggjørende og begrensende

Kritikken av den ‘tradisjonelle’ maktforståelsen

Foucaults maktbegrep kan som Lemke viser oss ikke skilles fra konteksten teorien er utviklet i, som da er Foucaults misnøye med det ‘tradisjonelle’ maktbegrepet. Foucaults teoriutvikling er nemlig et radikalt brudd med alternative forståelser av maktbegrepet.

Kritikken bygger på at vi ‘ignorerer maktproblemet’. For det første har vi ikke ‘fullstendig forstått maktens natur’. For det andre forblir det uklart hvordan makt faktisk anvendes. Problemet med flertallet maktforståelser er ifølge Foucault (s. 90) at maktbegrepet begrenses til dets negative funksjoner. Slik reduseres makt til en ‘anti-energi’, til noe som hindrer.

Foucault, så vel som Lemke, anbefaler derimot at vi forstår makt som både muliggjørende og begrensende. Videre kritiserer Foucault den tradisjonelle maktforståelsen, som han kaller ‘juridisk’, for en rekke svakheter. Denne forståelsens fundament henger sammen med den ‘sosiale kontrakten’ og ideer om ‘juridiske subjekter’ som overgir sin frihet til en autonom makt, ‘staten’ (s. 97).

Videre kritiserer Foucault den juridiske forståelsens hovedtrekk, som oppsummeres som at makt er en substans individer kan inneha, at makt fungerer ovenfra og ned, og at makt hovedsakelig innebærer overordning og underordning. Denne forståelsen av makt orienteres rundt ‘kongen’ og maktformene som kjennetegnet en samfunnsformasjon hvor staten og kongen var nærmest synonymer. I denne statsformasjon hadde kongen ‘rett til død’ idet undersåttenes liv kunne avsluttes om kongens behov krevde det (s. 98).

Spørsmålet er om ikke Foucaults brudd med alternative maktforståelser er så radikalt at man splitter maktforskningen inn i ulike paradigmer snarere enn å bygge broer

Dette er derimot en gjensidig utelukkende logikk med biomaktens fokus på å regulere populasjonens liv. Den juridiske maktforståelse befinner seg med andre ord innenfor det samme ontologiske rammeverket som da kongene styrte på Guds nåde, men kongens hode er nå ‘kuttet av’ i den faktiske verden. Med det har nye maktformer har vokst frem.

Makten over døden er langt på vei erstattet over makten over livet: Fra å kunne drepe og la leve har makten endret seg til å la dø og gi liv, så vel som en ny form for disiplinering av individer (s. 137). I samme åndedrag kritiseres liberalistiske og marxistiske maktforståelser for ‘økonomisme’ idet de anklages for å overvurdere økonomiens rolle i maktspørsmål (s. 99).

Spørsmålet er derimot om ikke Foucaults brudd med alternative maktforståelser er så radikalt at man splitter maktforskningen inn i ulike paradigmer snarere enn å bygge broer, noe Lemke selv påpeker. Men før vi kan diskutere dette må vi gå dypere inn på hvordan Foucaults ‘positive’ maktforståelse henger sammen med dannelsen av subjektivitet og ‘sannheter’.

Subjektet, «sannhet» og makt

Kompleksiteten i Foucaults ‘positive’ maktforståelse økes videre av at makt ikke lenger kan skilles fra produksjonen av ‘sannhet’ og subjektivitet. Lemke får dette frem gjennom å illustrere at maktbegrepet er like sentralt i Foucaults analyser av politikk som seksualitet.

Maktens positive sider er så viktige at Foucault hevder at selve dannelsen av det moderne subjekt ikke kan forstås adskilt fra maktmekanismer (s. 268). Dette er så ettersom våre ‘individualiserte’ subjektiviteter skapes via disiplinsteknologier som gjennom isolasjon transformerer den menneskelige organismen til et ‘individ’ (s. 110).

Foucaults syn på maktmekanismer og dets kobling til subjektivering er derimot langt fra så ensidig som dette kan gi inntrykk av, noe Lemke tar tak i. Selv om disiplineringsteknologier ikke kan ignoreres i dannelsen av den individuelle subjektivitet dannes denne i et samspill mellom disiplinering og ‘selvteknologier’. Dette er teknikker som tillater individer å håndtere, videreutvikle og endre sitt ‘selv’ innenfor rammeverket teknologien tilbyr (s. 278), som for eksempel nyliberalismens individualiseringsprosesser som hovedsakelig relateres til markedet.

Selvteknologier er et sentralt begrep som preger alle individualiserte samfunn. Det illustrerer i samtiden hvordan maktformer fungerer bak diskurser og praksiser om ‘frihet’, som da nyliberale maktteknologier forsøker å styre ‘autonome individer’ gjennom å påvirke deres kapasitet til selvregulering innenfor markedets retningslinjer (s. 260).

Foucault finner her at liberalisme som styreform orienteres rundt ‘produksjonen av frihet’ (s. 190). Som Lemke påpeker oppfattes kapitalismens strukturelle ulikheter som legitime til den grad de oppfattes som resultater av individuelle handlinger (s. 219).

‘Friheten’ som markedet både forutsetter og produserer bidrar slik til å legitimere kapitalismens ulikhet så vel som å øke effektiviteten i den økonomiske produksjonen idet man sparer utgifter ved å redusere disiplineringen på bekostning av selvstyring. Meritokratiet og praksiser som premierer konkurranse i utdanningssammenhenger så vel som arbeidsmarkedet er her relevante ‘selvteknologier’ som orienteres mot nettopp denne ‘produksjonen av frihet’ ettersom disse sørger for ‘selvstyring’ i tråd med kapitalens (og statens) behov.

Slik kommer Foucaults kompleksitet til overflaten via Lemkes genealogi av hans maktbegrep. Fokuset får frem sammenhengen mellom nettopp de ulike maktformene og styringsformene, og deretter subjektposisjonene som produseres via makten. At subjektivering og makt er så nært relatert henger sammen med at selve ‘produksjonen av sannhet’ også er et maktspørsmål (s. 342). Dette innebærer en forståelse av ‘sannhet’ som nært relatert maktforholdene i samfunnet ettersom ‘sannheten’ ikke kan forstås utenfor de sosiale forholdene den etableres og vedlikeholdes i, deriblant maktforhold og maktpraksiser (s. 344).

Dette betyr ikke at ‘sannheten’ er vilkårlig, men at samfunnsforholdene legger til rette for visse problematiseringer og forståelser av verden som utkrystalliseres i både diskursive og ikkediskursive praksiser (s. 358). Derfor eksisterer ikke fenomener før de produseres som ekte, og all produksjon av ‘sannhet’, deriblant ‘sannheten’ om det individuelle subjekt, henger sammen med nettopp makt.

Slik blir makt et fenomen vi aldri kan unnslippe. Dette åpner for at Foucaults maktteori bryter med både alternative maktteorier så vel som kritisk teori: Foucault tilbyr slik en alternativ forståelse av hva kritikk, noe vi nå vil diskutere.

Foucaults kritiske potensial har lenge vært kritisert for fraværet av en normativ grunnmur, så vel som at han ikke ser noen utvei fra spørsmål om maktrelasjoner

En alternativ kritikk

Foucaults kobling mellom subjektivitet, ‘sannhet’ og makt åpner for nytenkning rundt begrepet ‘kritikk’, som ofte orienteres mot å ‘fikse’ såkalte ‘sosiale feil’. Lemke forstår heller Foucaults kritikk som en ‘invitasjon’ til nytenkning, deriblant motstand mot maktpraksiser og dominans (s. 382). Foucaldiansk kritikk tar derimot utgangspunkt i å problematisere og dermed denaturalisere påstander om universalisme (s. 374), uten at dette utelukker alternative kritiske tilnærmingers viktighet (s. 376).

Foucaults kritiske potensial har lenge vært kritisert for fraværet av en normativ grunnmur, så vel som at han ikke ser noen ‘utvei’ fra spørsmål om maktrelasjoner (s. 4-6), se eksempelvis Fraser (1981: 283), Walzer (1986: 67) eller Habermas (1990: 269). Kritikken går ut på at fraværet av en normativ basis gjør selve kritikken ubrukelig i praksis, og at den ikke åpner for motstand eller nytenkning fordi den ikke aktivt rangerer ‘gode’ fra ‘dårlige’ samfunn.

Selv om spørsmålet om moralitet aldri kan besvares tilstrekkelig ettersom ingen besitter en ultimat ‘sannhet’ angående moralitet avkrefter Lemke kritikken mesterlig.

For det første påpeker Lemke (s. 11) at kritikken ofte orienteres fra teoretikere med et utelukkende negativt bilde av makt hvor man dermed ikke tar høyde for at Foucaults forståelse av makt som både skapende og begrensende.

For det andre tar Foucault utgangspunkt i at man kan skille mellom ‘friere’ og ‘mindre frie’ maktformer (s. 322), hvorav førstnevnte er ‘ønskelig’. Slik kan også styresett og styringskunst ‘rangeres’. Å ta avstand fra universalisme hindrer ikke Foucault fra å fremheve ønsket om et samfunn med så lite dominans som mulig (s. 323).

For det tredje er Foucauldiansk kritikk ikke orientert rundt klare moralske dogmer som en følge av anti-universalisme. Det kritiske potensial ligger heller i hvordan Foucault kobler subjektivitet og makt sammen. Dette fører til at motstand og revolusjoner må henge sammen med dannelsen av nye subjektiviteter (s. 327). Kritikkens grunnlag blir da å betvile og denaturalisere for å tilrettelegge for nye praksiser og subjektiviteter.

Samtidens politiske situasjon gjør dette svært relevant. Siden Sovjetunionens kollaps og Kinas innføring av statskapitalisme har det manglet alternativer til markedet. Som Lazzarato (2014: 11) påpeker er det en like stor utfordring at venstresiden mangler alternativer til samtidens markedsproduserte subjektiviteter.

Foucaults kritikk illustrerer viktigheten av subjektivitetsproduksjon for motstand og kamp samtidig som den gir oss midler for å denaturalisere og kritisere allerede-eksisterende subjektiviteter og ‘sannheten’ bak disse. Samtidens kapitalisme, så vel som andre styringsformer som vil erstatte denne i fremtiden, kan ikke overkommes og erstattes uten at motstanden fokuserer like sterkt på erstatninger til det økonomiske systemet som på alternative subjektiviteter.

Foucaults analyser er essensielle for å forstå hvordan makt, ‘sannhet’, og subjektiviteter henger sammen og hvordan maktkamper, deriblant analytisk kritikk, må anvendes på alle fronter snarere enn å fokusere ensidig på enkeltemner, som økonomien. For Foucault tilbyr, snarere enn en ‘negativ’ kritikk som fokuserer på ideologi og begrensning, en ‘positiv’ kritikk som gjennom å problematisere selvfølgeligheter av en normativ så vel som praktisk art åpner for å etablere nye normative kategorier og nye subjektiviteter (s. xvi).

Foucault tilbyr en 'positiv' kritikk som gjennom å problematisere selvfølgeligheter åpner for å etablere nye normative kategorier og nye subjektiviteter

Slik åpner Foucaults teorier for nytenkning rundt gamle, nye og kommende utfordringer, og han åpner for at samfunnsformasjoner, deriblant samtidens nyliberale kapitalisme, som årlig øker produksjonen av sosial ulikhet og klimaproblemer, også kan erstattes.

Lemkes genealogiske prosjekt er en fruktbar innføring i forfatterskapet. Allikevel sitter man igjen med en følelse av at Lemkes verk hadde vært styrket om det siktet bredere gjennom å ikke bare beskrive Foucaults tankeunivers, men også diskutere teoriens forbedringspotensial. Slik kunne boka åpnes nye stier, for selv om bokas formål som en genealogi av maktbegrepet er vellykket sitter leseren igjen med ubesvarte spørsmål om veien videre.

Veien videre

Det som savnes i denne bok er en skisse om veien videre. Som jeg nå vil diskutere kritiserer Lemkes Foucaults svakheter, men det åpnes ikke for løsninger på disse svakhetene. Hvordan kan vi videreutvikle maktbegrepet? Hvilke grep bør utføres for å forbedre Foucaults teorier? Disse spørsmål stilles beklageligvis ikke i boka.

Det er klart at Lemkes verk presenterer utviklingen og sammenhengen mellom de ulike maktformene mesterlig ettersom han presenterer Foucaults teoretiske utvikling genealogisk og dermed åpner for at vi kan følge utviklingen som foregår over flere tiår gjennom Lemkes ‘korte’ verk på 464 sider.

Boka tar for seg kompleksiteten i en teori som åpner for å forstå hvordan ulike samfunnsformasjoner og styringsformer åpner for radikalt nye maktformer, fra ‘kongens makt’ til ‘disiplingeringsteknologier’ og ‘biomakt’ til (selv)styring via ‘frihet’. Dette får frem hvor dynamisk og mangfoldig makt er i praksis, og at man dermed ikke kan forutsette det som en predeterminert kategori.

Videre tar Lemke opp flere svakheter med Foucaults teorier. Lemke ser følgende sentrale svakheter i Foucaults forståelse av makt. For det første er forkastelsen av det ‘juridiske’ perspektivet så radikal at lovens viktighet for maktbruk hviskes ut (s. 124). Relatert til dette bruddet kritiseres Foucaults omfavnelse av ovenfra og ned dikotomien som han overtar fra sine motstandere og snur opp-ned.

Videre blir makt og kamp nærmest synonyme begreper innenfor Foucaults teoretisering (s. 118), noe som fører til at spørsmål om makt nærmest ender som spørsmål om krig (s. 105), noe som henger sammen med førstnevnte punkt.

Hvordan kan vi videreutvikle maktbegrepet? Hvilke grep bør utforskes for å forbedre Foucaults teorier?

Til tross for at teoretiske svakheter påpekes mangler forsøk på videreutvikling, så vel som potensielle kartlegginger av veien videre. Om dette så kan hevdes å være utenfor bokas rammer, så sitter man likevel igjen med en følelse av at boka ikke sikter høyt nok.

Lemke tar tak i svakheter ved Foucaults tankeunivers, men kritikken forblir ‘negativ’. Det er ingen ‘positiv’ kritikk som åpner for brudd med svakhetene, ei er det noen refleksjoner om nytenkning rundt veien videre. Det er ukontroversielt å hevde at vi fortsatt ikke har oppnådd en fullstendig forståelse av makt som et fenomen, noe Foucault utrykket eksplisitt.

Hvordan kan vi da nærme oss en forståelse? Kunne man for eksempel supplert Foucaults forståelse av makt-som-relasjoner med forståelsen av makt-som-kapital, som da især representeres av Pierre Bourdieu (1984; 1996) og hans forståelse av makt som definert som kontroll over institusjoner og de symbolske mediene som gir autoritet innenfor disse, som økonomisk kapital innenfor markedet eller utdanningsgrader og akademisk prestisje innenfor utdanningssystemet?

Likeledes savnes det forsøk på å inkorporere marxistiske innvendinger og teorier rundt økonomisk kapital. Lemke referer til Marx ved noen få anledninger, men mulighetene for tettere samarbeid berøres minimalt. Lemke refererer kort til Foucaults (2007) egne diskusjoner rundt Marx (s. 103), uten at mulighetene for kollaborasjon mellom tradisjonene diskuteres i detalj. Derfor blir spørsmålet, om man for eksempel kan videreutvikle maktteorier gjennom å overkomme dikotomien mellom ‘tradisjonelle’ maktforståelser og Foucaults radikale nyvinninger hverken stilt eller besvart.

Til tross for at teoretiske svakheter påpekes mangler det forsøk på videreutvikling, så vel som potensielle kartlegginger av veien videre

Slike diskusjoner savnes i et verk som klargjør mesterlig for Foucaults teoretiske styrker og svakheter, men som likevel ikke gjør et aktivt forsøk på å videreutvikle teorien til tross for at Lemke illustrer, både i denne boka og i andre verk hvor han presenterer Foucauldianske perspektiver (Se eksempelvis Lemke 2011; 2012), at hans forståelse av Foucault og makt i praksis åpner for at han kunne ha anvendt sin kunnskap til dette, og iallfall et avsluttende kapittel som diskuterer videreutvikling ville ha vært ønskelig.

Likeledes har Lemke en eksplisitt agenda om å oppklare ‘misforståelser’ rundt Foucaults forfatterverk, men han engasjerer seg ikke i dialog med disse til tross for at det ville ha styrket teksten om misoppfatninger hadde blitt aktivt avkreftet.

Til tross for at bokas formål som en avansert innføringsbok i Foucaults tankeunivers er vellykket kommer leseren ikke utenom at Lemkes ambisjoner kunne, og kanskje burde, vært høyere.

Referanser

Bourdieu, P. (1984) Distinction. A Social Critique of the Judgement of Taste. London: Routledge

Bourdieu, P. (1996) State Nobility: Elite Schools in the Field of Power. Stanford: Stanford University Press

Foucault, M (2007) The Meshes of Power. I (red) Crampton, J. W. & Elden, S. Space, Knowledge, Power: Foucault and Geography. Aldershot: Ashgate Press. Ss. 153-162

Foucault, M (2008) The Birth of Biopolitics – Lectures at the Collège de France, 1978-1979. Basingstoke: Palgrave Macmillan.

Fraser, N. (1981) Foucault on Modern Power: Empirical Insights and Normative Confusioins. Praxis International1(3), 272-287

Lemke, T. (2011). Biopolitics: An Advanced Introduction. New York: New York University Press

Lemke, T. (2012). Foucault, Governmentality, and Critique. Bolder, CO: Paradigm Publishers.

Lemke, T. (2019). Foucault’s Analysis of Modern Governmentality: A Critique of Political Reason. London: Verso

Habermas, J. (1990) The Philosophical Discourse of Modernity: Twelve Lectures. Cambridge, MA: MIT Press

Lazzarato, M. (2014) Signs and Machines: Capitalism and the Production of Subjectivity. Los Angeles: Semiotext(e)

Marx, K. (1887) Capital. Volume I. Moscow: Progress Publishers

Walzer, M. (1986) The Politics of Michel Foucault. i (red) Hoy, D. C. Foucault: A Critical Reader. Oxford: Basil Blackwell. Ss 51-58

Weber, M. (1904) The Protestant Ethic and the Spirit of Capitalism. London: Allen & Unw