Demokratiets arr: Adornos foredrag om høyreradikalisme

Kampen mot fascismen tar aldri slutt, den må fornyes for hver generasjon, og vi må aldri glemme hva denne ideologien står for. Adornos bok er en vekker, fordi den fortsatt dessverre er så aktuell, skriver Katrine Fangen.

Liberale demokratier er skjøre og fascistiske tendenser vil alltid utgjøre en trussel, hevder Adorno i et foredrag han holdt for den sosialistiske studentforeningen ved Wien Universitet i 1967. Adorno døde to år senere, 66 år gammel. Foredraget var dagsaktuelt fordi det relativt nystartede nasjonaldemokratiske partiet i Tyskland (NPD, Nationaldemokratische Partei Deutschlands) akkurat hadde oppnådd et rekordresultat, og kommet over sperregrensen i en rekke forbundsstater.

 

I sitt foredrag argumenterer Adorno sterkt imot alle dem som så fascismen som et historisk tilbakelagt stadium. Han beskriver de fascistiske bevegelsene som traumer – eller arrene til et demokrati.

 

Adornos far var assimilert jøde og hans mor var katolikk, og siden han ifølge nazistene var «ikke-arier» trakk de hans lektorstilling tilbake i 1933 (Wilcock 2000), året før Frankfurterskolen (Institut für Sozialforschung) ble nedlagt av Gestapo.

Adornobok

Bilde: Cappelen Damm

Adorno reiste til Oxford, der han ble doktorstudent, til han i 1937 fikk tilbud av Horkheimer om å slutte seg til Frankfurterskolen som siden 1934 holdt til i New York.

 

Det kan kanskje virke underlig at et foredrag transkriberes og gis ut over femti år senere. Ifølge historikeren Volker Weiss, som har skrevet etterord i boken, var Adorno selv ikke begeistret for tanken på å gi ut sine foredrag skriftlig. Men det tyske forlaget Suhrkamp begrunner utgivelsen med hvor aktuelle Adornos advarsler fortsatt er. Cappelen Damm fulgte opp med norsk utgave, i Pål Veidens oversettelse, i 2020.

 

Og jeg er enig, mange av de tendensene Adorno beskriver fra Tyskland på slutten av 1960-tallet er dessverre til stede også i dag, selv om konteksten tross alt er forskjellig. Likevel kan tittelen, «Aspekter ved den nye høyreradikalismen» virke ganske malplassert, i og med at «det nye» sikter til slutten av 1960-tallet. Kanskje det snarere er snakk om hva som er de vedvarende trekkene ved høyreradikalismen, uavhengig av tidsepoke, mens det nye, det som er forskjellig i ulike tidsepoker, ikke er det som er viet oppmerksomhet her.

 

Adorno setter søkelys på ulike aspekter ved høyreradikalismen (eller fascismen, han bruker disse begrepene om hverandre), som var til stede i 1967. Jeg skal ta for meg hver av disse, samt komme med noen tanker om hvorvidt tilsvarende aspekter er typiske også i vår tid.

En klasseanalyse

Når det gjelder de samfunnsmessige betingelsene, fremmer Adorno en klasseanalyse av samfunnet, og tilsynelatende er det få klasser som er vaksinert mot tilslutning til høyreradikalismen. Folk fra borgerskapet ønsker å opprettholde sine privilegier og sin sosiale status, og frykter deklassering. De legger skylden for sin deklassering på sosialistene, istedenfor på de samfunnsmessige mekanismene som bidrar til deklasseringen. Arbeidere som står i produksjonsprosessen frykter arbeidsledighet som følge av automatisering. De frykter også billig arbeidskraft fra Øst-Europa, forårsaket av den lavere levestandarden der. Jordbrukere frykter konsekvensene av det europeiske økonomiske fellesskap for landbruksmarkedet, og en økende motsetning mellom by og land. Småborgerne, og spesielt detaljhandlerne, trues av de store supermarkedene. Felles for alle disse er en utbredt redsel for svekkelse av eget materielle nivå.

 

Krisestemningen i disse ulike samfunnslagene kunne føre til holdningen at «nå må Tyskland igjen komme seg ovenpå», ikke ulikt den stemning som var i Tyskland på 1930-tallet etter det økonomiske nederlaget etter første verdenskrig, og som var noe av grunnlaget for nazismens fremvekst. Det er typisk, påpeker Adorno, at disse bevegelsene byr seg fram når det oppstår en krise. De nærer seg på katastrofen, og de dyrker undergangsfantasier. Samtidig ønsker de seg ikke noen grunnleggende forandring.

De ønsker å erstatte liberale demokratier med illiberale hvite etnostater

Det at de høyreradikale får større oppslutning knyttet til ulike «kriser» kjenner vi igjen i vår tid – både finanskrisen og flyktningkrisen førte til økt oppslutning. Men at de høyreradikale ikke ønsker seg forandring er annerledes. Snarere kan vi si at de ønsker forandring, men ut fra en nostalgisk lengsel tilbake til fortiden. De ønsker å erstatte liberale demokratier med illiberale hvite etnostater (Miller-Idriss 2020). Det er den nostalgiske lengselen tilbake til det homogene samfunnet, som ikke var preget av innvandring, som preger oppslutningen om høyreradikale partier eller høyreekstreme bevegelser (Lubbers og Coenders 2017, Fangen 1998).

 

Også i vår tid finnes det folk i de fleste samfunnslag som slutter seg til en eller annen form for høyreradikalisme, selv om forskning viser større oppslutning blant folk som har teknokratiske yrker enn blant dem som har mer sosiokulturelle yrker (Lucassen og Lubbers 2012). En omfattende komparativ studie av Napier og Jost (2008) viser at mennesker med høy og lav sosioøkonomisk status gir sin oppslutning til høyreradikalisme av forskjellige grunner. Det ser ut til at de som har høy inntekt kan, tilsvarende det Adorno finner, være motivert av å bevare sin fordelaktige posisjon i samfunnet, mens individer med lav utdannelse og inntekt trekkes til høyreradikale lederfigurer, partier og politikk på grunn av moralsk og etnisk intoleranse, det vil si på grunn av en viss tilstedeværelse av autoritærisme.

 

Oppslutning om ytre høyre i vår tid skyldes ikke i like stor grad frykt for materiell nedgang, men mer en frykt for påvirkning fra andre kulturer (Lucassen og Lubbers 2012), især frykten for islam (Fangen 2021). Men frykt for økonomisk deklassering som følge av migrasjon spiller en rolle også i vår tid. Motstanden mot migrasjon av billig arbeidskraft fra Øst-Europa har blant annet blitt framholdt som en av de viktigste årsakene til Brexit (Becker og Fetzer 2017). Automatisering av produksjonsprosessen er heller ikke mindre aktuelt i dag enn på slutten av 1960-tallet, med roboter som tar over stadig flere deler av arbeidslivet (Taylor 2019).

«Lunatic fringes» og autoritære personligheter

Hva slags type mennesker er det så som blir høyreradikale? Typisk er ifølge Adorno at de er dyktige på teknisk perfeksjon, men også på propaganda, samtidig som de samfunnsmessige problemene feies under teppet. Mer spesifikt tenker Adorno på den typen mennesker som ble avdekket i studien Den autoritære personlighet som Adorno ledet, og som kom ut i 1950. Den autoritære personlighet er en manipulerende type mennesker som er kalde, har et strengt teknologisk tankesett, de har mangel på nære relasjoner, ja, i en viss forstand er de gale, hevder Adorno i sitt foredrag. Folk med denne personlighetstypen ser på humanitet som svakhet.

 

Jeg tillater meg her en litt mer detaljert beskrivelse av denne studien, som Adorno nevner et par ganger i foredraget sitt. Studien undersøkte autoritære strømningers psykologiske og sosiale grunnlag, og fortolket dette som uttrykk for en personlighetstype. Spørsmålet etter krigen var om det er mulig å finne en sammenheng mellom fordommer og personlighetstrekk, og om det finnes individuelle predisposisjoner til det å inneha fordommer.

 

Adornos sentrale hypotese var at et individs overbevisninger danner et relativt bredt og sammenhengende mønster, som kan kalles individets «mentalitet» eller «ånd». Dette er for Adorno de underliggende disposisjoner i personligheten, som dannes i barndommen. Personligheten er et produkt av de sosiale omgivelser og er altså ikke gitt én gang for alle. Ifølge Adorno er rasisme og antisemittisme relatert til en spesiell personlighetstype som er autoritær, antidemokratisk, konservativ, politisk høyreorientert og styrt av en utpreget etnosentrisk ideologi. Den autoritære personlighet er mer vanlig blant folk som innehar religiøse tilknytninger, spesielt når religionstilknytningen er forbundet med underkastelse overfor en klar foreldreautoritet. Følgen er lite kjærlighet til foreldrene, en stereotyp, overfladisk glorifisering av dem, ladet med bitterhet og en følelse av å være offer for foreldrenes dominans. Følelsen av beundring aksepteres i bevisstheten, men den underliggende fiendtligheten undertrykkes.

 

Den autoritære personlighet undervurderer sine konflikter med foreldrene og gjenskaper familiedisiplinen slik han lærte den i barndommen, den gangen han opplevde den som tilfeldig gitt. Blandingen av barnets overfladiske identifisering med foreldrene og dets bitterhet mot dem og mot autoriteter generelt, uttrykkes i form av overkonformitet, fulgt av et samtidig ønske om å ødelegge etablert autoritet, tradisjoner og institusjoner. Denne ambivalensen var kjernen i nazismen. Den autoritære personlighet er utpreget konform, og viser liten vilje til å gjenkjenne, og derved mestre, egne impulsive tendenser. Derfor blir trusler og svakhet eksternalisert over på andre.

Antisemitter blir derfor individer som ... reagerer på en spesiell måte i en gitt situasjon.

En viktig innvending mot Adornos undersøkelse, og de senere studier som den har inspirert, er at ideologien presenteres som en prosess som oppstår utenfor den situasjonen der den uttrykkes. Den relaterer til noe tilsynelatende uforanderlig, nemlig personlighetsfaktorer. Antisemitter blir derfor individer som, gitt sine personligheter, reagerer på en spesiell måte i en gitt situasjon. Personlighetens krefter er, ifølge Adorno, ikke reaksjoner, men i stedet beredskap til å reagere på en spesiell måte.

 

En studie foretatt av Thomas Pettigrew (1958), er egnet til å belyse på hvilken måte Adornos tilnærming ikke fanger opp alle relevante aspekter i hva som produserer rasisme. Han sammenlignet fordommer mot jøder og svarte i det sydlige Afrika med tilsvarende i USA, og kom frem til at det ikke er mulig å beskrive forskjellene som forårsaket av personlighetstrekk. Ikke-jødiske hvite i den sydlige og den nordlige delen av USA er svært like når det gjelder antisemittisme og autoritarianisme, men de er svært ulike når det gjelder negative holdninger overfor svarte (ibid.). Det må med andre ord også være kulturelle og sosiale faktorer som spiller inn, når det gjelder hvilke fordommer som kommer til uttrykk. Dette var også et av poengene i Zygmunt Baumans (1989: 153) kritikk. Han påpekte at dersom resultatene fra denne studien skulle forklare nazismen under andre verdenskrig, måtte Tyskland ha en usedvanlig stor opphopning av autoritære personligheter. Personlighetsfaktorer kan altså ikke være eneste forklaring på fascistiske eller høyreradikale tendenser, likevel kan personlighet være én av flere faktorer som påvirker folks oppslutning om autoritære strømninger (Napier og Jost 2008).

 

Selv om det var et oppgjør med nazismen i Tyskland etter andre verdenskrig, påpeker Adorno at det i ethvert demokrati alltid vil finnes det han kaller «lunatic fringes», et amerikansk uttrykk som sikter til de medlemmene av en sosial bevegelse som blir fanatiske og ekstremistiske, og som ikke vil ta til seg lærdom. Dette kan lede tankene hen til ulike konspirasjonsteori-tilhengere, alt fra dem som benekter korona, til Trump-tilhengerne som benektet at demokratene vant valget. Trumpismen har da også av mange har blitt betegnet som en form for fascisme (Morris 2019).

De høyreradikales «triks»

I tillegg til trekk ved samfunnet og personlighetsfaktorer, introduserer Adorno et annet sett av forklaringer, nemlig en rekke «triks» (eller strategier) som den høyreradikale bevegelsen bruker for å få oppslutning: Én strategi er salami-metoden (først sier man at det var ikke 6 millioner jøder som ble drept, men 5,5, og når det er blitt en etablert sannhet, sier man at antallet faktisk var enda mindre, helt til man kan fordreie bildet til at det ikke var noen myrdet i det hele tatt), en annen er vulgæridealismen (tanken om at det er viktig å ha en idé å slutte seg til, uansett om denne ideen er feil eller ikke). En tredje strategi er å påstå det motsatte av det som er tilfelle – for eksempel at tyskere blir diskriminert i verden, mens ifølge Adorno er det mer slående hvor lite hevngjerrighet det var på tross av uhyrlighetene som har skjedd. Andre strategier har preg av forsvarsmekanismer, som å tie tingene i hjel. Lignende strategier er vanlige blant høyreradikale i vår tid. Mest åpenbart er oppslutningen om falske nyheter, som til dels kan ta form av bevisst villedning, slik Miller-Idriss beskriver i sin bok Hate in the Homeland (Miller-Idriss 2020).

Fiendebilder: De intellektuelle og kommunistene

De høyreradikale dyrker fiendebilder, både før og nå. Adorno legger mest vekt på motstanden mot de intellektuelle og mot kommunistene. Adorno påpeker at så lenge man ikke kan være åpent antisemittisk, er det nå (i 1967) som før de intellektuelle som legges for hat. Tilhengerne av de høyreradikale bevegelsene kommer til kort når det gjelder intellektuelle ferdigheter, og derfor er det nærliggende for dem å vende hatet sitt nettopp mot de intellektuelle. Vi kjenner de høyreradikales mistro til de intellektuelle i vår tid, og beskyldningen om at de intellektuelle er venstrevridde og at forskningen deres derfor ikke er troverdig. Bare se på kampanjen mot den anerkjente statsviteren Nonna Mayer i dagens franske akademia (Hoard-Vial 2021). Motstanden mot kommunisme får ifølge Adorno en mytisk karakter, siden kommunismen ikke lenger har noen påvirkningskraft (litt underlig å si i 1967, da det var mange år med kommunisme i Øst-Europa igjen). I dagens terminologi er høyreradikale eksplisitt imot det de definerer som kulturmarxisme (Miller-Idriss 2020), mens kommunisme har så liten betydning at det har forsvunnet litt som fiendebilde.

Høyreradikal velgeroppslutning

Adornos foredrag var delvis motivert av bekymringen over framveksten av det høyreekstreme partiet NPD (Nationaldemokratische Partei Deutschlands), som ble grunnlagt i 1964. Partiet har imidlertid aldri fått noen vesentlig politisk oppslutning. Med unntak av i 1969, to år etter Adornos foredrag, har det ikke kommet over sperregrensen i noen av Bundestag-valgene. Siden 2016 er NPD heller ikke lenger representert i noen tysk landtag (Fangen og Lichtenberg 2021). Faktisk kan man si det er større grunn til bekymring i vår tid over Alternative für Deutschland (AfD) som ble dannet i februar 2013. I sin første fase var dette partiets hovedanliggende kritikk av EUs pengepolitikk, men etter en splittelse i 2015 skiftet fokuset til å bli stadig mer innvandrerfiendtlig og høyreradikalt. Angela Merkels liberale flyktningpolitikk siden 2015 (preget av slagordet «Wir schaffen das» – «vi kan klare dette») har blitt sett på som en viktig årsak til at AfD begynte å få økt støtte. Partiet advarer mot «ukontrollert masseinnvandring», utenlandske flyktninger og tap av nasjonal identitet (Fangen og Lichtenberg 2021). Partiet ble ved sist Bundestagsvalg i 2017 det tredje største partiet i Tyskland. 26. september i år er det igjen forbundsdagsvalg i Tyskland, og foreløpige meningsmålinger viser at AfD vil bli det fjerde største paritet, denne gangen forbigått av De grønne.

Høyreradikalismens framtid

I avslutningen spør Adorno om høyreradikalismen vil få en framtredende rolle i framtiden: «Ja, mine damer og herrer, det er strengt tatt opp til oss». På denne måten legger Adorno et stort ansvar på våre skuldre. Den eneste muligheten man har til å motvirke høyreradikalismen er ifølge ham å beskrive konsekvensene av den foreslåtte politikken for dens egne følgesvenner: For ungdom vil det innebære undertrykking av deres frihet til selv å velge sin livsstil. Man må advare mot bevegelsens sekteriske tendenser, disiplinen som presenteres som mål i seg selv, og at gjennom oppslutning om en slik bevegelse vil Tyskland forbli en provins i verdenssammenheng. Videre må man avsløre den psykologiske manipuleringen, og at en del av påstandene er falske, og samtidig viser at motsatt politikk kommer følgesvennene selv til gode. Da har man gode sjanser til å lykkes, mener Adorno.

Kanskje den viktigste konklusjonen slik sett er at kampen mot fascismen aldri tar slutt, den må fornyes for hver generasjon, og vi må aldri glemme hva denne ideologien står for.

Man skal altså motarbeide høyreradikalismen med fornuftens gjennomtrengende kraft. Men dette er ingen enkel oppgave. For det første vil tilhengere av såkalte alternative nyheter og ulike konspirasjonsteorier konsekvent være skeptiske over informasjon som presenteres fra forskere eller mer mainstream-media, nettopp fordi de mener at både vitenskapen og journalister er del av eliten som sprer løgner (Fangen og Holter 2020). Det er altså ikke bare rett fram å forklare for noen tilhengere at de tar feil, eller at en annen politikk er bedre. Best resultat oppnår man ved å påvirke på et tidlig stadium, til å vurdere informasjon kritisk (ikke minst fra såkalt alternative kanaler), samt å formidle betydningen av demokrati og medborgerskap. I Tyskland har man i tråd med en slik tankegang satt i gang omfattende tiltak mot høyreradikalisme (se Miller-Idriss 2020), likevel er fortsatt Tyskland det landet i Europa med flest tilfeller av høyreradikal vold og terror (Jupskås og Köhler 2020). Kanskje den viktigste konklusjonen slik sett er at kampen mot fascismen aldri tar slutt, den må fornyes for hver generasjon, og vi må aldri glemme hva denne ideologien står for. Til det kan Adornos bok være en vekker, nettopp på grunn av at boken fortsatt dessverre er så aktuell.

Litteratur

Adorno, T., Frenkel-Brenswik, E., Levinson, D. J., & Sanford, R. N. (2019, orig. 1950). The authoritarian personality. Verso Books.

Bauman, Zygmunt (1989). Modernity and the Holocaust, Polity Press, Cambridge.

Becker, S. og Fetzer, T. (2017) On the causes of Brexit: How migration from Eastern Europe contributed to the rise of UK Euroscepticism, [Blogginnlegg], Hentet fra https://www.res.org.uk/resources-page/on-the-causes-of-brexit–how-migration-from-eastern-europe-contributed-to-the-rise-of-uk-euroscepticism.html

Fangen, K. (1998). Right-wing skinheads-Nostalgia and binary oppositions. Young6(3), 33-49.

Fangen, K., & Holter, C. R. (2020). The battle for truth: How online newspaper commenters defend their censored expressions. Poetics80, DOI: 10.1016/j.poetic.2019.101423 .

Fangen, K. (2021). Different actors in the anti-Islamic movement [Blogginnlegg]. Hentet fra https://www.ideology-theory-practice.org/blog/different-actors-in-the-anti-islamic-movement

Fangen, K., og Lichtenberg, L. (2021). Gender and family rhetoric on the German far right. Patterns of Prejudice, 1-23.

Growing concern inside French academia due to controversy about “Islamo-leftism” – C-REX – Center for Research on Extremism (uio.no)

Jupskås, A. R. og Köhler, D. (2020, 27. juli). Germany: The European hotspot of far right violence [Blogginnlegg]. Hentet fra https://www.sv.uio.no/c-rex/english/news-and-events/right-now/2020/germany-the-europeanhotspot-of-far-right-violen

Miller-Idriss, C. (2020). Hate in the homeland: The new global far right. Princeton University Press.

Morris, E. K. (2019). Inversion, paradox, and liberal disintegration: Towards a conceptual framework of Trumpism. New Political Science41(1), 17-35.

Napier, J., og Jost, J. (2008). The antidemocratic personality revisited: A cross-national investigation of working-class authoritarianism. Journal of Social issues64(3), 595.

Pettigrew, Thomas (1958). Personality and sociocultural factors in intergroup attitudes: a cross-national comparison,Journal of Conflict Resolution, nr. 2, s. 29-42.

Taylor, C. (2019) Robots could take over 20 million jobs by 2030 [Blogginnlegg]. Hentet frahttps://www.cnbc.com/2019/06/26/robots-could-take-over-20-million-jobs-by-2030-study-claims.html

Wilcock, E. (2000). Negative identity: Mixed German Jewish descent as a factor in the reception of Theodor Adorno. New German Critique, (81), 169-187.