For noen år siden deltok jeg i en diskusjon om hvilke tema som burde prioriteres i framtidens forskning på klimaendringer og klimapolitikk. En av deltakerne var en nestor i norsk klimaforskning, som tidligere har bidratt blant annet til å bygge økonomiske modeller for å beregne effekten av klimapolitiske tiltak, og å gjøre klimakunnskap tilgjengelig for finansbransjen. Men i denne diskusjonen var budskapet hans et ganske annet: For å forstå hvorfor det er så vanskelig å kutte klimagassutslipp, mente han, trenger vi først og fremst «skikkelig, marxistisk klasseanalyse».
Som sosiolog var jeg kanskje predisponert å være enig i argumentet han framførte: Hvis vi skal lykkes med å kutte klimagassutslipp, så trenger vi å analysere hvordan den nødvendige omstillingen formes av grunnleggende økonomiske og sosiale skillelinjer. Samtidig var jeg ikke overrasket over at forslaget vant lite gjenklang i diskusjonen. Klimaforskningen domineres av naturvitenskapelige og klassiske økonomiske perspektiver. Fra et slikt ståsted kan det virke fremmed å komme trekkende med begreper som klasse.
Men om ikke norske forskningsmiljøer tok til seg innspillet den gangen, så får vi nå drahjelp fra Danmark. Rune Møller Stahl, Christoph Houman Ellersgaard og Andreas Møller Mulvad er sosiologer og statsvitere med økonomisk ulikhet, klasse og eliter som forskningsfelt. I boken Klima og klasse: hvordan vi undgår, at klimakampen ender i kulturkløften viser de nettopp hvordan klasseanalyse kan være fruktbart for å forstå motsetningene i klimadebatten. Og – ikke minst – hvordan en slik analyse kan gi peilepunkter for en politisk strategi. For dette er ikke en tung akademisk bok, men heller en engasjert debattbok som argumenterer for en ny strategi i «klimakampen»: En strategi som forsøker å bygge en ny politisk allianse av ulike klassefraksjoner, for på den måten å «bringe den grønne omstillings forkæmpere tilbage i offensiven» (s. 50).
Kulturkløft og klasselandskap
Bokas hovedargument er at klimadebatten har havnet i en «kulturkløft». På den ene siden står overbeviste og utålmodige grønne aktivister. På den andre finner vi «den brede befolkning», som føler seg fremmedgjort fra omstillingen. Problemet med denne polariseringen er ifølge forfatterne at den utnyttes av høyrepopulistiske politikere og andre representanter for fossilindustriens interesser, fordi den gjør det lettere for dem å mobilisere store grupper til å gjøre motstand mot klimatiltak.
Siden klimaomstillingen handler om å endre produksjonsforhold og økonomisk organisering, bør den analyseres med utgangspunkt i materielle klassemotsetninger.
Med andre ord: Klimasaken taper på å bli en del av den stadig mer globaliserte kulturkrigen, der kosmopolitiske «anywheres» og «woke» klimaaktivister står i motsetning til rotfestede «somewheres» i tradisjonelle produksjonsyrker. Forfatterne trekker på denne måten en linje fra konflikten mellom MAGA og progressive krefter i USA eller AfD versus De grønne i Tyskland, via De gule vestene i Frankrike, og hjem til det danske politiske landskapet der kommentatorer og høyresidepolitikere har trukket opp en motsetning mellom en «priviligeret storby-opinion» og en «folkelig modreaktion» mot klimapolitikken (s. 95).
For å komme ut av dette uføret, vil forfatterne erstatte kulturmotsetninger med økonomiske motsetninger. Siden klimaomstillingen handler om å endre produksjonsforhold og økonomisk organisering, bør den analyseres med utgangspunkt i materielle klassemotsetninger.
Til dette formålet tegner boka opp et kart over «klimakampens klasselandskap», organisert langs to akser. Den ene aksen beskriver tradisjonelle materielle klassemotsetninger, der befolkningen organiseres ut fra økonomisk kapital. På toppen finner vi overklassen (de 1% rikeste) fulgt av «velhaverne» (de neste 9%), middelklassen (40%) og arbeiderklassen (de nederste 50%). Den andre aksen beskriver hvor tett de ulike gruppenes materielle ressurser er knyttet til tradisjonell «fossil økonomi» på høyre side, versus «grønn omstilling» på venstre. De som har store materielle interesser av «det grønne», som ansatte innen fornybar energi eller naturkonsulenter i det offentlige, vil altså havne langt mot venstre. De som er sterkt knyttet til «det sorte» – enten det gjelder fossil energi eller intensivt dansk landbruk – havner lengst til høyre på denne aksen.
Med sin bakgrunn i klasse- og ulikhetsforskning er forfatterne nøye med å plassere analysen sin i faglitteraturen på området. De refererer til Erik Olin Wright (1978) for å påpeke at man kan inneha «motsetningsfylte klasseposisjoner», og de beskriver bruken av en «sort/grønn» akse som inspirert av Nicos Poulantzas’ (1970; 1975) forståelse av ulike «klassefraksjoner» som springer ut av den konkrete organiseringen av produksjonen. Men selv om de bruker en del pass på å posisjonere seg teoretisk, går ikke forfatterne særlig dypt inn i de mange uenighetene om hvordan klassebegrepet bør forstås og operasjonaliseres. Dette er store og sentrale debatter i sosiologien – slik vi for eksempel har sett her på Sosiologen.no – men det er åpenbart ikke denne bokas hovedanliggende.
I tillegg til mangel på begrepsmessig diskusjon, kan det også innvendes at klasselandskapet som tegnes opp, er svært forenklet. For det første: Å ta inntektsfordelingen i befolkningen som en indikator på klassetilhørighet hopper over en rekke andre måter klasse kan forstås på – ikke minst kulturelle perspektiver, som forfatterne selv er opptatt av i andre deler av boka. For det andre er det ikke alltid lett å se for seg hva den nye «sort/grønne aksen» betyr i praksis.
|
Klima og klasse - Hvordan vi undgår at klimakampen ender i kulturkløften
|
|---|
|
Av Rune Møller Stahl, Christoph Houman Ellersgaard og Andreas Møller Mulvad
|
Selv om det nok finnes yrker og posisjoner som vil være lett å tegne inn på en slik akse (som eksemplene nevnt over) så vil også mange være usikre på hvor i landskapet de befinner seg. Videre vil trolig oppfatningen av ulike gruppers posisjon være omstridt eller endre seg over tid: Bidrar for eksempel skogbruket til å produsere grønt bio-råstoff eller til å utarme naturens karbonlager? Hvor man står i slike kontroverser vil ha mye å si for hvor det er naturlig å plassere mange yrkesgrupper i «klimakampens klasselandskap».
Dette behøver imidlertid ikke å være en stor svakhet: Formålet med de to aksene boka presenterer er ikke å gi en detaljert empirisk analyse, men å skissere et kart som gjør det mulig å framføre et bestemt argument. Og argumentet er altså at det trengs en ny koalisjon av klassefraksjoner for å lykkes med klimaomstillingen.
Fra «elitær progressivisme» til «folkelig klimakoalition»
Det ideologiske prosjektet som preger dagens klimaomstilling, kaller forfatterne for «elitær progressivisme». Det er drevet fram av en koalisjon mellom en høyt utdannet middelklasse med sterk klimabevissthet på den ene siden, og på den andre siden en kapitalsterk økonomisk elite som er i posisjon til å tjene penger på omstillingen.
De høyt utdannede får merkelappen «grønne brahminer». Referansen til presteskapet i det indiske kastesystemet – brahminer – er et lån fra Thomas Pikettys (2020) beskrivelse av den ideologiske posisjonen til et høyt utdannet «presteskap» på den politiske venstresiden. Ved hjelp av Bourdieu analyseres de grønne brahminenes tilnærming til omstillingen som en form for distinksjonskamp, preget av blant annet «forbrugssnobberi», «askese-dyrkelse» og «fatalisme» (s. 101-121). Her får en rekke offentlige aktører sine pass påskrevet – fra danske aviskommentatorer og smaksdommere via Al Gore til aktivister i Extinction Rebellion.
Men dagens klimaomstilling har ikke bare en ideologisk forankring blant høyt utdannede «brahminer». Den har også en materiell basis i det grønne sjiktet av den økonomiske overklassen – den klassefraksjonen som man finner øverst til venstre i klassekartet med de to aksene jeg har beskrevet over. Forfatterne beskriver godt hvordan en ide om «grønn kapitalisme» er nærmest enerådende i klimapolitikken: Det tas for gitt at den eneste måten vi kan bygge ut fornybar energi eller gjennomføre andre tiltak som kutter klimagassutslipp, er å gjøre det så profitabelt at finanssektoren ønsker å investere. Eiendomsretten er ukrenkelig, og enhver form for regulering må holde kapitaleierne skadesløse. Dermed havner vi i den situasjonen at bedrifter som bærer et stort ansvar for klimaendringer gjennom tiår med høye utslipp, må støttes og kompenseres for å slutte å forurense – i stedet for å stå til regnskap for den skaden de har påført resten av samfunnet.
Problemet er at alliansen mellom grønne kapitalister og grønne brahminer ikke kan sikre bred oppslutning om klimaomstillingen over tid. Tvert imot, advarer forfatterne: Det «elitære» ideologiske prosjektet som dominerer dagens tilnærming til klimaproblemet gjør det mulig for de kapitalsterke klassefraksjonene på høyre side av den «sort/grønne» aksen å mobilisere store deler av arbeiderklassen til motstand mot ethvert klimahensyn. Kulturell elitisme kombinert med en kapitalvennlig politikk som bidrar til økte forskjeller undergraver den folkelige støtten til omstillingen.
I bokas siste kapittel presenterer så forfatterne sin løsning på dette problemet: Å bygge en ny, «folkelig klimakoalition» med tyngdepunkt i arbeider- og middelklassen. For å få til dette, vil de orientere klimadebatten bort fra kulturelle markører knyttet til forbruk og livsstil, og over til spørsmål om produksjon, arbeid og velferd. Grønn industribygging og en offentlig jobbgaranti skal sikre arbeidsplasser og trygg inntekt. Et sterkere sosialt sikkerhetsnett skal sørge for trygghet overfor både kommende klimaendringer og de økonomiske endringene som omstillingen vil medføre. Og i stedet for å ta utgangspunkt i profitt for investorer, skal klimatiltakene bygge på offentlig eierskap og omfordeling – blant annet gjennom jordreform og eiendomsskatt.
Forfatterne argumenter med andre ord for et tydelig sosialistisk prosjekt i klimapolitikken. Det er sterkt inspirert av amerikanske sosialisters forslag om en Green New Deal (se f.eks. Aronoff m.fl., 2019). Samtidig er deres prosjekt tydelig plassert i en dansk virkelighet, der blant annet eierskap til landbruksarealer og vindkraft er sentrale spørsmål.
Inspirasjon til empirisk arbeid
Personlig følger jeg lang på vei bokas argument for en ny strategi i klimakampen. Jeg har selv argumentert i lignende baner i boka Hvem bestemmer over klimaet? (2025) – riktignok uten det klasseanalytiske begrepsapparatet. At forfatterne forankrer argumentet sitt i et tydelig kart over «klimakampens klasselandskap» gjør boka til et verdifullt innspill i debatten om klima og samfunnsomstilling også utenfor Danmark.
Samtidig hadde det vært interessant om forfatterne i større grad gikk i dialog med andre som har bidratt til diskusjoner om klima og klasse de siste årene. Boka diskuterer så vidt Bruno Latour og Nicolaj Schultz’ «Notat om den nye økologiske klasse» (2022), og kritiserer den – med god grunn – for ikke å forholde seg til økonomiske skillelinjer og tradisjonelle ideer om sosiale klasser. Men den går for eksempel ikke inn i den stadig voksende klimalitteraturen innenfor økomarxisme og tilgrensende felt. Det kanskje mest nærliggende eksempelet er Matt Hubers «Climate Change as Class War» (2022), som nettopp argumenterer for å bygge en ny klimastrategi på arbeiderklassens interesser – og som ikke er referert i boka.
At analysen bygger på et begrenset empirisk grunnlag, gjør det også mulig å male med svært brede strøk.
Bokas største svakhet, slik jeg ser det, er imidlertid at det empiriske grunnlaget er nokså tynt, og at det noen ganger blir litt uklart hva som er empiriske beskrivelser og hva som er forfatternes påstander. Det gjelder blant annet den «kulturkløften» som danner utgangspunkt for bokas argument: Henviser denne kulturkløften til et empirisk faktum, eller beskriver den en slags diskursiv strategi fra aktører på høyresiden? Er «den selvretfærdige aktivist, som stoisk performerer sin egen dydighed» (s. 73) faktisk en typisk representant for noen samfunnsgruppe, eller først og fremst et skremmebilde fra politikere i AfD og Danmarksdemokratene?
Boka henviser til en rekke eksempler fra media, og til enkelte meningsmålinger blant den danske befolkningen. Men det gjøres ikke noe systematisk forsøk på å belegge den grunnleggende klasseinndelingen og kulturkløften boka beskriver med empiriske data. Resultatet er at man som leser blir sittende og lure på hvor viktige disse skillelinjene faktisk er – og ikke minst i hvor stor grad det er mulig å påvirke dem ved å følge forfatternes foretrukne løsning: Hvilke grunner har vi egentlig til å tro at en klimapolitikk basert på jordreform, offentlig eierskap og eiendomsskatt vil få vesentlig større folkelig oppslutning enn dagens «grønne kapitalisme»?
At analysen bygger på et begrenset empirisk grunnlag, gjør det også mulig å male med svært brede strøk. Dermed forsvinner nyansene, motsetningene og den historiske dynamikken i de ulike tilnærmingene til klimaomstillingen. Mange av tendensene boka beskriver under overskriften «elitær progressivisme» er både reelle og kritikkverdige. Men livsstils-vegetarianere, grønne finansakrobater og Extinction Rebellion-aktivister har nok likevel mer som skiller dem enn som forener dem. Å behandle dem under ett er nyttig for å kunne tegne opp to kontrasterende politiske strategier. Men det hadde også vært interessant å gå dypere inn i de motsetningene som preger de ulike koalisjonene boka beskriver, og å plassere dem historisk i større grad.
Selv om boka altså først og fremst må leses som en debattbok, ser jeg den likevel som et interessant bidrag til sosiologisk analyse av klima- og omstillingspolitikk. Analysen den presenterer er faglig ansporende på minst to måter: For det første inviterer den til grundigere empiriske analyser av det terrenget som tegnes opp i det nokså enkle klasseskjemaet den presenterer. Hva skjer, for eksempel, hvis man prøver å koble den Bourdieu-inspirerte analysen av «kulturkløften» tettere sammen med den materielle klassedimensjonen boka etablerer? Eller hvis man går nærmere inn i ulike gruppers plassering på den «sort/grønne» aksen, og undersøker folks egen oppfatninger av hvor de befinner seg i dette landskapet? Her ligger det mange spennende forskningsspørsmål, ikke minst i en norsk kontekst preget av spørsmål om oljevirksomhetens framtid og andre næringers vilkår i skyggen av oljeindustrien.
For det andre viser boka at det ligger store muligheter i å utvikle nye ideer til konkrete politiske tiltak som tar utgangspunkt i en strategi for å mobilisere bred folkelig støtte til klimapolitikken. Om man gjør det med utgangspunkt i «skikkelig, marxistisk klasseanalyse», slik min eldre kollega etterlyste, eller om man velger et annet teoretisk utgangspunkt, er ikke det viktigste. Det ligger et åpenbart behov i å finne nye måter å aktivere «folk flest» i klimaomstillingen, og å tenke utenfor den rådende ideen om «grønn kapitalisme». Dette er ikke bare en oppgave for miljøorganisasjoner, eller for tenketanker og partier på venstresiden. Det bør også være en oppgave for samfunnsvitenskapelig forskning og analyse.
Referanser
Aronoff, Kate m.fl. (2019). A planet to win: why we need a Green New Deal. London: Verso.
Huber, Matthew (2022). Climate change as class war. London: Verso.
Lahn, Bård (2025). Hvem bestemmer over klimaet? Oslo: Manifest.
Latour, Bruno og Nikolaj Schultz (2022). Notat om den nye økologiske klasse. København: Gyldendal.
Piketty, Thomas (2020). Capital and ideology. Cambridge, MA: Harvard University Press.
Poluantzas, Nicos (1970). Fascism and dictatorship. London: New Left Books.
— (1975). Classes in contemporary capitalism. London: New Left Books.Wright, Erik Olin (1978). Class, crisis and the state. London: New Left Books.
