Kari Wærness
Kari Wærness (f.1939) er cand. mag. med realfag fra Universitetet i Bergen 1963. Hun tok hovedfag i sosiologi i 1972, og ble professor ved Universitetet i Bergen i 1987.
Fra 1986 til 1988 var Wærness prodekan ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Bergen, og bestyrer for sosiologisk institutt ved samme universitet fra 1988 til 1990. Wærness var også med på å opprette det første senteret for kvinneforskning i Norge, i Bergen i 1978, og ble utnevnt til æresdoktor ved Uppsala Universitet i 2004.
TEKST: Ida Hjelde
FOTO: Universitetet i Bergen
Omsorg er arbeid og følelser. Utøvelse av omsorg er basert på følelser, men også på rasjonalitet. Ikke enten eller, men både og.
Sosiologens begrepsapparat er ikke egnet til å gripe et fenomen som omsorg. Men sosiologiske analyser av omsorg er nødvendig, for den offentlig organiserte velferden må bli bedre. Mange har erfart at det offentlige velferdssystemet mangler de verdiene vi forbinder med god omsorg, verdiene som foredler en tjeneste til omsorg. Stadig flere ser til økt ”community care” som både en billigere og moralsk bedre løsning.
Det er på bakgrunn av denne situasjonsforståelsen Kari Wærness utvikler begrepet om omsorgsrasjonalitet, som introduseres i den kanoniserte artikkelen fra 1984.
Begrepet er basert på omfattende empirisk materiale, fra egen og andres forskning, og egne erfaringer. Dette er i tråd med et av hovedpoengene i artikkelen: å anerkjenne verdiene av kvinners erfaringer og lek-kunnskap i forskning så vel som i utøvelse av omsorgsyrker. Til grunn ligger en definisjon av omsorgsarbeid (Wærness 1979) som ”omsorg for de av samfunnets medlemmer som etter allment aksepterte normer ikke er selvhjulpne, og hvor en derfor ikke kan basere seg på likeverdige gi- og ta-forhold når det gjelder hjelp og støtte i dagliglivets mange situasjoner”. Omsorg som utøves i en relasjon som i prinsippet er likeverdig defineres som service, ikke omsorgsarbeid. Det er organisering av omsorg for de avhengige – barn, syke, gamle – som problematiseres i denne artikkelen om omsorgsrasjonalitet.
God omsorg forutsetter at utøveren er både tenkende og følende. God omsorg er individualisert og fleksibel, som krever at utøveren både har erfaring og individuell kjennskap til mottageren. Omsorg er ikke et instinkt, det må og kan læres. Det er allikevel ikke mer utdanning som løsningen, ikke så lenge utdanningen er basert på en undervurdering av kvinners tradisjonelle kunnskap og erfaringer.
Med insisteringen på at en rasjonell aktør også er en følende aktør, taler Wærness Weber midt i mot.
Wærness kritiserer det hun beskriver som en lang tradisjon innenfor vitenskapen generelt og omsorgsarbeid spesielt, der kvinners erfaringer blir nedvurdert av mannlig vitenskapelig arroganse. Vitenskapeliggjøring av reproduktivt arbeid har fratatt kvinner autoritet og kontroll. Et eksempel er hvordan jordmødre mister status når legene overtar. En viktig oppgave for feministisk forskning er derfor i følge Wærness å evaluere de vitenskapelige begrepene og modellene som brukes for å analysere omsorgsarbeid. Feministiske forskere bør se på personlige erfaringer fra hverdagslivet som en kilde for å foreslå alternative modeller.
Hva er de positive kvalitetene ved tradisjonelt omsorgsarbeid? Hvorfor ser de ut til å forsvinne når arbeidet profesjonaliseres? Dette er spørsmål Wærness mener må besvares dersom man ønsker å forbedre offentlig organisering av omsorgsarbeid. Nøkkelen er å gi omsorgsarbeideren rom for fleksibilitet og tilpasning til situasjonen, og at hun kan bruke sin erfaring. Mer skreddersøm, mindre samlebånd og stoppeklokke. Mer makt til kvinner med egne erfaringer fra omsorgsarbeid i privatlivet og i arbeiderklassejobber, mindre profesjonalisering og byråkratisering.
Kvinners arbeid – privat og offentlig, betalt og ubetalt – og forholdet mellom kvinners arbeid og velferdsstaten, har vært og er et kjernetema i norsk kvinneforskning. Kari Wærness har bidratt til å etablere og utvikle feltet gjennom en rekke empiriske og teoretiske arbeider. I arbeidet med å utvikle et språk for å analysere omsorg, har hun vært en pionér. ”Omsorgsarbeid” og ”omsorgsrasjonalitet” er i dag etablerte begreper i familie-, omsorgs- og velferdsforskningen både i Norge og internasjonalt.
Begrepet om omsorgsrasjonalitet er både en kritikk av og et bidrag til sosiologisk handlingsteori. Med insisteringen på at en rasjonell aktør også er en følende aktør, taler Wærness Weber midt i mot. I vektleggingen av personlige erfaringer som kilde til kunnskap og verktøy i forskningen, utfordrer hun mainstream-sosiologiens forståelse av hva kunnskap og vitenskap er.
Wærness forskning på omsorgsarbeid er ikke begrenset til Norge. Etter fylte 70 år har hun vært koordinator for et prosjekt om globalisering og endring i omsorgskultur i Ghana. I år er hun medforfatter av boka Meeting the Challenges of Elder Care: Japan and Norway, som sammenligner norsk og japansk eldreomsorg. Begrepet om omsorgsrasjonalitet er sentralt i analysen.
