Hans Skjervheim
Hans Skjervheim (1926-1999) ble magister i filosofi ved Universitetet i Oslo i 1957, og var professor ved Universitetet i Bergen fra 1982.
Skjervheim var særlig kjent for sine artikler og essays om emner innen kunnskapssosiologi, vitenskapsteori og politisk teori.
TEKST: Cathrine Holst
Å bli gjort til objekt kan være ubehagelig. Når geskjeftige sosiologer avslører at du sier og mener som du gjør fordi du er kvinne, tjener litt over gjennomsnitt og bor i Oslo, kan de jo være inne på noe. Likevel kommer ubehaget. Likevel? Hvorfor skulle ubehaget ikke komme? Du tror du følger egne overbevisninger, men i realiteten følger du flokken. Å bli fratatt illusjoner er ikke behagelig.
Men ubehaget kan også skyldes noe annet og mer aktverdig. Dette er tema for essayet Deltakar og tilskodar av filosofen Hans Skjervheim, første gang publisert i 1957 i stensilserien ved Institutt for sosiologi, Universitetet i Oslo.
Alle norske sosiologer kjenner til Deltakar og tilskodar, og vet, eller tror de vet, hva som står der.
Sosiologer som objektiverer, unnlater gjerne å ta på alvor innholdet i det som sies. De spesialiserer seg på ”mistankens hermeneutikk”, for å låne et uttrykk fra Paul Ricœur som Skjervheim skulle bruke senere; de analyserer og forklarer andre mennesker som faktum, som objekter, uten samtidig å se dem som frie og ansvarlige subjekter, som noen som sier og mener ting man kan ta stilling til og vurdere. De er ”tilskuere” til sosialt liv, de ”deltar” ikke.
Og når noen stiller seg utenfor slik, når noen fratar andre subjektstatus og tildekker eget ”engasjement”, da bør vi faktisk reagere. Ubehaget vi kjenner da er et ubehag vi rakrygget kan vedkjenne oss, ifølge Skjervheim. Problemet da er ikke vårt, men den totaliserende tilskuersosiologens, ”sosiologismens”, eller ”psykologismens”, for det er like mye overmodige tilskuerpsykologer Skjervheim vil til livs.
Sosiologer som objektiverer, unnlater gjerne å ta på alvor innholdet i det som sies.
Da Dagbladet i 2008 skulle kåre de viktigste sakprosatekstene i norsk etterkrigstid sto Deltakar og tilskodar selvsagt på listen. Men hva gjør en filosof i norsk sosiologisk kanon? Positivismestridens betydning for den empiriske sosiologien kan diskuteres. Striden var imidlertid det sentrale vitenskapsteoretiske omdreiningspunktet gjennom tiår, også i norsk sosiologi. I denne sammenheng er postivismekritikeren Skjervheim uomgjengelig. Skjervheims magisteravhandling Objectivism and the Study of Man var banebrytende, også i internasjonal sammenheng. Sosiologien var hovedtema i essays som Sosiologi og ideologianalyse og Sosiologien som vitskap: positiv eller kritisk disiplin?. Men størst utbredelse fikk Deltakar og tilskodar. Alle norske sosiologer kjenner til Deltakar og tilskodar, og vet, eller tror de vet, hva som står der.
I Deltakar og tilskodar gir Skjervheim objektiveringsproblemet en mer intuitiv og mindre teknisk behandling enn i magisteravhandlingen. Løpet er umiskjennelig skjervheimsk. Det skrives ledig, men poengtert, muntlig, men aldri pratsomt. Tonen er samtidig barsk og mildt humrende. Og vi lærer noe nytt – eller minnes vi på noe alt kjent? Referansene er sosiologiske og filosofiske, amerikanske og kontinentale. Abstrakte resonnementer gis liv av fortellinger fra diktning og dagligliv.
Å ikke anerkjenne andre subjektstatus, utgjør et etisk problem, ifølge Skjervheim.
Deltakar og tilskodar har gjennom årenes løp blitt tatt til inntekt for mye merkverdig. Skjervheim er ikke ”mot” å anta et tilskuerperspektiv på mennesket, en faktabasert sosiologi og kvantitativ metode. Problemet er ikke tilskuerperspektivet, men dette perspektivets absoluttering, ikke ideen om at det finnes fakta om mennesket, men ideen om at alt ved mennesket er fakta, ikke kvantitativ metode, men troen på at man ved hjelp av kvantitativ metode eller andre metoder, kan gi et vurderingsuavhengig bilde av sosialt liv.
Å ikke anerkjenne andre subjektstatus, utgjør et etisk problem, ifølge Skjervheim. Men problemet er også av erkjennelsesmessig art. Tar vi ikke det andre sier og mener på alvor, kan vi misforstå dem, og slik misforstå det vi skulle analysere og forklare. Total objektivering er dessuten umulig, i den forstand at man aldri fullt ut vil få til å objektivere seg selv. Man kan se seg selv som faktum, men det inngår ikke i dette faktum ”at man ser”, skriver Skjervheim. Det jeg som foretar objektiveringen vil alltid ”gli unna”.
Totaliserende tilskuervitenskap gjør menneskene fremmede for seg selv. I Deltakar og tilskodar knyttes objektivering til det Marx beskrev som ”fremmedgjøring”.
Skjervheim kritiserte dogmatisk marxisme lenge før det ble populært å gjøre det. Men Marx var også en inspirasjon.
