En av de mest slitte bøkene på kontoret mitt er «Feminism after Bourdieu». Boken ble utgitt i 2004 og er redigert av Beverley Skeggs og Lisa Adkins. Boken tilbyr det Toril Moi har betegnet som en «feministisk tilegnelse av Bourdieu». Den samler ulike bidrag som til diskusjon og reformulering av Bourdieus praksisteori. Slik sett går den inn i rekken av feministiske tilegnelser av sentrale sosiologiske teorier. Her tenker jeg særlig på Judith Butler, Sheila Benhabib og Nancy Frasers kritikk og videreutvikling av Foucault og Habermas.
Sosiologisk bokessay: Helene Aarseth velger Beverly Skeggs og Lisa Adkins.
Ulike måter å ha grep om verden
I «Feminism after Bourdieu» er det særlig Bourdieus teori om motivasjoner og hans forståelse av refleksivitet og handlingsevne som blir gjenstand for diskusjon. Det som gjorde at denne boken ble et vendepunkt for meg, var at flere av bidragene formulerte noe jeg var på desperat søken etter: En tydeliggjøring og videreutvikling av det hermeneutisk-fenomenologiske sporet i Bourdieus praksisteori, og kanskje ikke minst en legitimering av en praksisteori med røtter i den tyske tradisjonen, i en kjønnssosiologi som de siste tiårene har vært dominert av diskurser, performativiteter og affekter.
Jeg oppdaget denne boken helt på tampen av doktorgradsarbeidet mitt. Den satte meg på sporet av nye teoretiske forbindelseslinjer som ga meg bedre grep om noe jeg hadde oppdaget gjennom min studie. Jeg ville gripe kjønnede og klasserelaterte væremåter og motivasjonsformer som formes i ulike livssituasjoner, og i møte med ulike samfunnsmessige krav. Jeg var ikke interessert i posisjoner og distinksjoner, jeg ville forstå ulike måter å være i og forbinde seg med verden – ulike måter å ha grep om verden, som Simone de Beauvoir har formulert det.
Men jeg ville absolutt ikke jakte på skjulte mekanismer som virker bak subjektets rygg
Jeg var altså opptatt av mennesket som sansende og sanselige kropper som former og formes gjennom sin virksomhet i verden og som står i en aktivt skapende relasjon til denne verden. Men jeg ville også forstå hvordan disse væremåtene på grunnleggende måte var formet av sosial situering og strukturelle krav.
– Du skal nok gå til Bourdieu, sa min veileder Karin Widerberg allerede i andre veiledningstime.
Men jeg ville absolutt ikke jakte på skjulte mekanismer som virker bak subjektets rygg. Jeg vegret meg mot en forståelse av individer som en type brikker som flytter seg rundt i et slags strukturalistisk skrekk-kabinett der den ytre verden enten oppleves som symbolsk vold eller, for de privilegerte, blir en arena de kan ta i bruk i sin frenetiske kamp for anerkjennelse.
Det jeg egentlig søkte, var en sosiologisk praksisteori som viderefører det praksisbegrepet Marx formulerte i sine ungdomsskrifter. Jeg ville forstå hvordan subjekter formes gjennom sin virksomhet i verden, i dialektikken mellom subjekt og objekt.
Illusio
En slik tilnærming fremsto eller fremstår ikke akkurat som cutting edge innen de toneangivende angloamerikanske diskusjonene. Og det er jo de vi alle må innrette oss etter. Så jeg gikk likevel til Bourdieu. For det var tross alt noe med hans praksisteori og hans formuleringer av dialektikken mellom subjektive og objektive strukturer som tiltalte meg.
Kanskje særlig hans begrep om illusio, lysten til å engasjere seg i spillet og opplevelsen av at noe står på spill, og dermed også en forståelse av mennesket som mottakelig og utsatt for verden. Men jeg følte jeg stanget mot et villniss av strukturalistisk tankegods, som etter mitt syn genererte et reduksjonistisk menneskesyn, der vår forbindelse med verden er drevet av internalisert miskjennelse eller evig hig etter anerkjennelse.
Emosjonell kapital
Så oppdaget jeg «Feminism after Bourdieu». Da jeg leste innledningskapitlet til Beverley Skeggs var det som om noen hadde gått foran meg med en machete og åpnet en vei der jeg hadde stått og stanget.
«Within the habitus is an implicit theory of intention and interest, in which the unconscious habitus accrues practices that work in his own interest», skriver Skeggs (s.30). Hun argumenterer for at Bourdieus teori er bygget på en maskulin kosmologi der menneskelig virksomhet ble grepet som et middel til å nå et mål. Alt handler om å akkumulere verdier som kan omsettes, snarere enn å investere i livet og i andre mennesker som et mål i seg selv.
Jeg følte jeg stanget mot et villniss av strukturalistisk tankegods, som etter mitt
syn genererte et reduksjonistisk menneskesyn, der vår forbindelse med verden er
drevet av internalisert miskjennelse eller evig hig etter anerkjennelse
Dette er også tema i Diane Reays bidrag i boken. Med utgangspunkt i en studie av mødres investering i sine barns skolearbeid, viser Reay at de investeringer mødre fra arbeiderklassen som selv har et vanskelig og kompleksfylt forhold til skolearbeid slett ikke øker sine barns kulturelle kapital selv om de bruker aldri så mye energi på skolearbeid.
Det som interesser meg i artikkelen, er imidlertid et mer teoretisk poeng, nemlig påpekningen av at Bourdieus teori halter, ved at han i så stor grad vektlegger kapital som konvertibel og felt som organisert ut fra posisjoner. Reay bruker begrepet «emosjonell kapital» for å tydeliggjøre denne mangelen. (Emosjonell kapital bør derfor ikke sidestilles med de tall-løse utgavene av «kapital» sosiologer opererer med for tiden. Begrepet er ment å bøte på en blind flekk i Bourdieus teoretiske apparat).
Akkumulering av kulturell, sosial og økonomisk kapital kan gå på bekostning av emosjonell kapital, definert som investering i relasjoner og følelsesmessig velvære, og vice versa. Begge disse artiklene peker altså på et banalt poeng som avslører en grunnleggende skjevhet i Bourdieus teori; at mennesker ikke bare har en trang til å investere i anerkjennelse eller andre kapitalformer, men også en trang til å investere i andre mennesker og menneskelige relasjoner som mål i seg selv.
Situert refleksivitet
En annen viktig inspirasjon for meg er Adkins diskusjon av Bourdieus refleksivitetsbegrep. Adkins bygger blant annet videre på Lois McNays artikkel om samme tema fra 1999, og foreslår at Bourdieus teori åpner for et mer hermeneutisk refleksivitetsbegrep, en «situert refleksivitet».
Dette er et fruktbart alternativ til et kognitivt og individualistisk begrep om refleksivitet der aktører for det første betraktes som gjennomsiktige for seg selv og for det andre som i stand til å tre ut av den verden de er situert i og foreta en nøytral vurdering av sin situasjon. Situert refleksivitet er i stedet forankret i historisk formede emosjonelle og kroppsliggjorte måter å forstå og orientere seg i verden. Adkins viser også at økt refleksivitet i dagens samfunn ikke behøver å bety at disse emosjonelle og kroppsliggjorte meningsskjemaene får mindre innvirkning på våre handlingsorienteringer.
For meg åpnet «Feminism after Bourdieu» opp for nye forbindelseslinjer mellom den tyske praksisteorien og et Bourdieusk perspektiv
Alle disse diskusjonene peker i retning av behovet for en tydeliggjøring av det fenomenologiske og hermeneutiske sporet i Bourdieus praksisteori. Dette er et hovedtema i Lois McNays bidrag. Hun argumenterer for at subjektive fortolkninger og representasjoner som ikke kan reduseres til sosiale strukturer er en nødvendig forutsetning for at habitus-felt-relasjonen skal fungere slik Bourdieu beskriver den.
Hennes analyse betoner med andre ord et mer kroppsfenomenologisk og praksisteoretisk spor i Bourdieus teori, som kanskje særlig utvikles i hans senere bøker, som Pascalianske meditasjoner (som ikke kom på engelsk før i 2000).
For meg åpnet «Feminism after Bourdieu» opp for nye forbindelseslinjer mellom den tyske praksisteorien jeg beskrev over og et Bourdieusk perspektiv. Nå kan dette muligens synes som en unødvendig lang og kronglete vei å gå for å finne en sosiologisk praksisteori som tar utgangspunkt i at mennesket fortolker sine handlingsbetingelser og former og formes i historien. Men jeg opplever altså at denne tilnærmingen i dag kanskje er på sitt mest vitale i de Bourdieu-inspirerte tilnærmingene som også av en eller annen grunn fremstår som mer gangbar mynt i dagens angloamerikansk definerte sosiologi, altså det som gjerne går under betegnelsen den internasjonale forskningen.
Helene Aarseth er førsteamanuensis ved Senter for tverrfagling kjønnsforskning. Hun har tidligere vært forskningsleder ved NOVA, Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun forsker på familiens modernisering og endringer i kjønnsrelasjonen, og har jobbet med prosjekter som studerer hva som motiverer endringer i retning mer likestilte kjønnsrelasjoner. Aarseth er forfatter av boken «Moderne familieliv» fra 2011.
(Foto: Universitetet i Oslo)
Sosiologisk bokessay
Hvilke bøker har formet norske sosiologer? Sosiologisk bokessay er en ny serie tekster om sosiologiske bøker som har hatt stor betydning for tekstforfatterens sosiologiske tenkemåte. Serien vil løfte frem bøker som har formet profilerte, norske sosiologer – til glede og inspirasjon for andre, og som utgangspunkt for en drøfting av hva som egentlig er kriteriene for en god sosiologisk bok.
Dette er tredje bidrag til serien.
Første tekst ut var Willy Martinussens essay om Berger og Luckmanns bok «The Social Construction of Reality», som utkom for 50 år siden i fjor.
Andre tekst var Gustav Erik Gullikstad Karlsaunes essay om Alfred Schütz’ verker.
