Monika Krauses arbeider gir konkrete råd om hvordan drive god sosiologisk forskning, samtidig som det gir et nytt blikk på fagets historie og praksis. Gjennom egne empiriske arbeider så vel som svært omfattende lesning og et skarpt analytisk blikk, gir hennes tekster både konkret metodeforståelse, forståelse av hva teori kan og bør være, og vitenskapsteoretisk innsikt. Hun bedriver også en sosiologisk analyse av sosiologien – situert i en bredere kunnskapssosiologi. I tillegg til disse mer overskridende, refleksive temaene har hun også gjort egne empiriske studier av humanitære organisasjoner – og viser derigjennom den tette koblingen mellom de kunnskapssosiologiske analysene og politisk relevans.
Modellcase – en inngang til både metodisk og teoretisk innsikt
Krauses kanskje viktigste bidrag handler om metode og metodologi, og vi finner det i boka Model cases fra 2021. Boka er ganske kort og tilgjengelig og tar for seg hvordan sosiologi, i likhet med andre samfunnsvitenskaper og humanistiske fag, har en tendens til gjenbruk. Hun viser til hvordan mange forskere innen samme disiplin eller forskningsfelt ofte vender tilbake til visse foretrukne steder, temaer eller epoker, altså modellcase, som hun kaller de materielle forskningsobjektene. Hun trekker fram hvordan bysosiologer gang på gang har vendt tilbake til Chicago som objekt for studier av ulike problemstillinger som selve forståelsen av hva en by er, eller hvordan franske arbeidslivssosiologer stadig har vendt tilbake til Renauds bilfabrikker like utenfor Paris for å studere automatisering, managementreformer eller arbeideres motstand, eller hvordan sosiologer fra hele Europa har vendt seg til Storbritannia for å studere klasse. Hun skiller altså mellom det hun kaller materielle forskningsobjekter (Chicago, Renauds bilfabrikker, Storbritannia), og epistemiske forskningsobjekter, som er det fenomenet man ønsker å belyse (fenomenet by, arbeidermotstand, klasse) gjennom studiet av det materielle forskningsobjektet.
The focus on Chicago has shaped understandings of the social scientific concept of “the city”; for much of twentieth century Chicago was a rapidly growing city, drawing immigrants to industrial and financial jobs. It had an important regional and international role and could be presented as an end point of modernization; it produced a spatial internal differentiation, which could be used to highlight questions of “tradition” versus “modernity”, of individualization versus assimilation (Krause 2021: 20).
Hun peker på hvordan sosiologer går tilbake til de klassiske studiene til Chicagoskolen og at byen Chicago stadig har blitt valgt som site for nye sosiologiske studier, også har formet den sosiologiske forståelsen av hva en ny er og hvilke problemstillinger som er sentrale i studier av byer. Hadde sosiologer i en slik formativ periode for faget og studier av byer i større grad valgt seg New York som objekt, hadde kanskje problemstillinger knytta til transport, kø og forurensning fått mer oppmerksomhet.
Selv om det er interessant for oss sosiologer at Krause har viet særlig oppmerksomhet til sosiologien, så er det også til hjelp at hun har en bredere interesse innen vitenskapssosiologi. Hun viser til hvordan man i flere naturvitenskaper har en tradisjon for modellcase, for slike foretrukne materielle forskningsobjekter, som at man innen én forskningsgren som regel bruker én bestemt type mus for sine eksperimenter, og i en annen én bestemt type snegle, og i en tredje et bestemt virus. Forskningsmiljøene har egne systemer for å skaffe de rette laboratoriemusene til veie, det finnes egne nettsider som oppdaterer på forskningen på dette bestemte dyret etc. Poenget er at forskerne har sine grunner til det, ved at de begrenser variasjonen mellom forskningsobjektene og mellom eksperimenter, det er en forestilling om at kunnskapsproduksjonen blir mer kumulativ, at man står på skuldrene til de forskerne som har studert samme type mus tidligere, og at det altså er rasjonelt og hensiktsmessig å holde seg til slike foretrukne forskningsobjekter.
Krause mener altså at vi i samfunnsvitenskapen har en tendens til å velge forskningsobjekter på ut fra litt samme logikk, dels fordi vi velger objekter ut fra tilgjengelighet, dels fordi vi tenker at det er en kollektiv gevinst å hente av å jobbe med en tematikk som allerede er godt etablert i litteraturen på forskningsfeltet. En forsker kan tenke at dersom hun velger å studere klasse i Manchester i 2026, så vil betingelsene være gode, gitt all forskningens som finnes på klasse i Storbritannia, for å kunne si mer om utviklingen av klassemotsetninger, eller klassebevissthet, eller en klasses kulturelle uttrykksformer i nyere tid i forhold til hvordan det var i de tidligere studiene.
Modellcaselogikken, som altså tilsier at noe bør studeres fordi det er kjent fra klassiske tidligere studier og har blitt studert ofte, står i motsetning til andre logikker for valg av forskningsobjekt: én er «the logic of coverage», som tilsier at for å dekke mest mulig bør man helst studere noe som aldri er studert før, hvor «originaliteten» som verdsettes handler om nettopp at objektet ikke er studert før. Denne logikken brukes for eksempel i deler av biologien, og i antropologien: dersom man fant en gruppe urfolk på en ukjent øy som ingen hadde studert før, var det regnet som svært god grunn til å studere nettopp denne folkegruppen. Mens dekningslogikken står i motsetning til modellcaselogikken, går den gjerne hånd i hånd med det Krause kaller appliseringslogikken: dette handler om å applisere, altså bruke, en teori eller begreper utviklet i forbindelse med et modellcase på et nytt case. Man kan for eksempel tenke seg bruken av forståelsen av arbeidermotstand utviklet gjennom studiet av Renauds bilfabrikker utenfor Paris, på bilfabrikker i Kina, eller Bourdieus habitusbegrepet utviklet gjennom studiet av middelklassen i Paris anvendt på middelklassen i Norge.
Krauses hovedpoeng med å kaste lys på den tendensen vi har til å favorisere noen case som går igjen og igjen, er ikke nødvendigvis å si at det er bare dårlig og et stort problem. Riktignok legger hun fram en rekke konkrete forslag til hvordan man innen sin disiplin, subdisiplin eller tematiske forskningsfelt kan lete mer etter neglisjerte case, steder, epoker eller temaer som sjelden bruker som forskningsobjekt, og se hva det kunne tilføre å studere disse. Men hun sier ikke entydig at vi bør slutte fullstendig å studere Chicago i bysosiologien eller klasse i Storbritannia, men at vi burde tenke bedre gjennom hvorfor vi eventuelt ville velge et slikt velbrukt forskningsobjekt, akkurat hva det ville tilføre å studere det igjen, og på hvilken måte man kunne studert det for at det skulle bli mest mulig interessant. Krause sier videre at hun verken er opptatt av at samfunnsvitenskapene skal strebe etter å følge naturvitenskapens praksiser mer, eller at de skal forklare egne eksisterende praksiser med at de skiller seg fra naturvitenskapen. Hun sier at mer opptatt av at å undersøke spenninger mellom samfunnsvitenskapens forskningspraksiser og betingelsene for at de kan være fruktbare.
Komparativ metode
I tillegg til å skrive om modellcase, har Krause skrevet godt om komparasjon. Hun viser til idealet forskere ofte har om å skulle produsere noe nytt, og hvordan det ofte får oss til å snakke ned alt som er gjort før for å framheve kvalitetene ved det nye vi tenker vi bidrar med – også metodisk. I tilfellet med komparativ metode skriver hun at vi burde bli mer bevisst variasjonen blant eksisterende komparative tilnærminger, og hvordan ulike disipliner eller subdisipliner har praktisert komparasjon på ulike måter, slik at vi kan både få bedre forståelse av hvilke tilnærminger som er mer fruktbare enn andre til å kaster lys over spesifikke forskningsspørsmål, men også unngå å påstå at noe er nytt når det i realiteten er brukt før. Hun sier videre at ved en slik refleksiv tilnærming og ny innsikt i eksisterende komparative metoder kan vi kanskje også få bedre oversikt over de normative implikasjonene, ofte ikke anerkjent eller gjort eksplisitte, omkring hva som forstås som rasjonelt, vitenskapelig eller som framskritt. I lanseringen av «nye» komparative tilnærminger er det ofte fokus på hvordan det skiller seg fra det «tradisjonelle» og «hegemoniske», på en litt lettvin og fordømmende måte. De gamle tilnærmingene er ikke nødvendigvis så mye verre enn de nye, vi er bare mindre bevisst på de uuttalte normative implikasjonene i våre egne tilnærminger som vi annonserer som nye. Poenget bør uansett være å gjøre eksplisitt det normative og ha et bevisst forhold til det, og kanskje unngå eller begrense det om mulig.
Når man snakker om komparativ metode sier folk ofte at en studie er problematisk fordi den sammenligner epler og pærer. Når dette regnes som problematisk er det fordi man implisitt opererer med en modell for sammenligning som etterligner kliniske eksperimenter og som har lineær kausalforklaring som sitt formål. Man etterligner en situasjon med to like grupper (av mennesker, politiske systemer, ungdomsgjenger eller lignende) og undersøker forskjellen i innflytelse (som ekte medisin til den ene gruppen og placebo til den andre) på hver av gruppene; det kan være at i den ene gruppen ble det innført en bestemt boligpolitikk, kriminalitetsforebyggende politikk, et nytt valgsystem etc., og så ser man etter i hvilken grad og hvordan denne variabelen hadde en innvirkning på den ene gruppen og hvordan utviklingen i denne gruppen skiller seg fra den andre. Dette er altså en innføring av idealer fra eksperimentstudier på samfunnsvitenskapelige studier, et ideal hun mener ikke bør være styrende for komparative tilnærminger.
Diskusjonen hennes av hva som er fruktbare forståelse av komparative tilnærminger leder videre til vitenskapsteoretiske innsikter og til forståelse av hva teori er og kan være. I komparasjoner (mer eller mindre implisitt) inspirert av eksperimentstudier, forutsetter man gjerne at det eneste verdifulle er kausale forklaringer. I slike forklaringer er beskrivelser og begrepsutvikling bare midler til å nå et mål, nemlig forklaringen. Men sammenligninger kan ha mange andre formål – som beskrivelser, begrepsutvikling, kritikk og andre typer forklaringer enn lineærkausale – som ikke forutsetter etterligning av slike kliniske eksperimenter hvor forholdene på det man sammenligner skal være helt like. I alle sine tekster refererer jo Krause til en enorm bredde fra sosiologisk litteratur, men blant de komparative er det noen sosiologer som kunne vært brukt som eksempel, men ikke nevnes: Arnt Sorge og Marc Maurice brukte nettopp komparasjon av franske og tyske arbeidere som et utgangspunkt for beskrivelser av forståelsen av arbeider i hvert av de to samfunnene. Disse beskrivelsene, påpekningen av variasjonene mellom den franske og den tyske forståelsen og hvilke samfunnsstrukturer som lå til grunn for de ulike forståelsene, ble nettopp målet med hele undersøkelsen (Maurice & Sorge 2000). I sine tekster om ulike forståelser av teori legger hun også vekt på beskrivelser og begrepsutvikling som teori (2016b). «Indeed, I would argue that developing categories is the proper aim of theoretical practice, and in that sense, comparison is essential to theoretical practice (Krause 2010) (Krause 2016b: 54)”.
En sosiologisk forståelse av sosiologidisiplinens strukturer
I forlengelsen av det arbeidet Krause gjør for å undersøke betingelsene for valg av forskningsobjekt, og for at noen forskningsobjekt ender opp som så mye brukt i motsetning til andre, gjør hun undersøkelser som også kan brukes til å forstå andre mønstre for privilegerte temaer, metodiske tilnærminger, geografiske fokus eller subdisipliner. Hun peker på betydningen av organisatoriske og institusjonelle forhold som strukturerer sosiologidisiplinen: blant de mest åpenbare er tidsskriftene. I og med at kriteriet for å få jobb ved et universitet som regel er at man har publisert så og så mange forskningsartikler i de mest anerkjente tidsskriftene, og at de mest anerkjente tidsskriftene er amerikanske eller britiske, blir tilnærmingen akkurat disse tidsskriftene favoriserer også noe som strukturerer faget – også i land utenfor USA og Storbritannia. For det første innebærer det en sterk favorisering av det engelske språk, og alt som skrives på engelsk. For det andre, skriver Krause, er det slik at disse tidsskriftene ofte styres av redaksjonskomiteer som er ganske lokale (sosiologer ansatte ved et bestemt britisk eller amerikansk universitet) og at deres faglige interesser og deres oppfatning av hva som er sentralt i disiplinen ender opp med å bli definert i hele tidsskriftet og blant sosiologer internasjonalt som sentralt for disiplinen. I praksis betyr det at amerikanske og britiske case blir favorisert. Mens en forsker som har jobbet med et case fra Korea eller Nigeria må begrunne hvorfor det har allmenn interesse, må en forsker som jobber med case fra USA eller Storbritannia slett ikke rettferdiggjøre det. I tillegg til tidsskriftenes betydning peker Krause på finansieringsstrukturer (som når forskningsrådet deler ut mer penger til forskning på temaene velferd, arbeid og migrasjon enn til andre temaer) og stillingsutlysninger (Senter for profesjonsstudier søker en kvantitativ samfunnsvitenskapelig forsker, eller Universitetet i Bielefeldt søker en migrasjonssosiolog). Poenget til Krause er igjen ikke å si at slike øremerkinger alltid er problematisk, men at verken de som definerer dem eller praktikerne innen disiplinen har noen god forståelse av hvordan dette virker på et overordnet plan: hun peker blant annet på hvordan det undergraver komplemetariteten i faget, og svært ofte favoriserer konsentrasjon omkring noen relativt avgrensete temaer, tilnærminger og geografiske området.
Det gode prosjektet
I den største klassiske empiriske studien Krause selv har gjennomført, en studie av hvordan humanitære organisasjoner velger ut hvilke prosjekter de skal gjennomføre, bruker hun en lignende kunnskapssosiologisk tilnærming. Hun undersøker hvordan organisatoriske, institusjonelle og andre forhold bidrar til å skape en bestemt forståelse av hva som er et godt prosjekt eller egnet prosjet, og dermed hvordan hele det humanitære feltet ender opp med å gjennomføre en bestemt type prosjekter. Hun diskuterer videre konsekvensene av dette. Også i dette tilfelle er noe av problemet at valgene av prosjekter fullstendig unnslipper en helhetlig forståelse av hva som ville vært komplementært, hvordan de ulike prosjektene står til hverandre, og hvorvidt de fører til noe konstruktivt på lang sikt. Det er i første rekke målbarhet langs noen spesifikke kriterier på kort sikt som styrer prosjektutvelgelsen.
Et karriereløp med kobling til mange ulike akademiske kulturer
Monika Krause er tysk, men det er først og fremst den mangeslunkne akademiske forløpet hennes som er slående. Hun har studert sosiologi og statsvitenskap ved universitetene i Munchen, Cambridge og LSE. Hun har videre tatt sin doktorgrad ved New York University, og vært Junior Fellow ved Universitetet i Bielefeld, og Core Fellow ved Helsinki Collegium for Advanced Studies og gjesteforsker ved Ecole des hautes études en sciences sociales i Paris. Hun sitter videre komiteen for Society for the advancement of socio-economic sociology og i både teoriseksjonen og menneskerettsseksjonen den Amerikanske sosiologforeningen. Hun er også redakstør for European journal of sociology. Poenget med å ramse opp alle disse institusjonelle tilknytningene er ikke først og fremst å legge opp til noen nesegrus beundring av mengden meritter, men å understreke variasjonen: det er nok ikke uten betydning at Krause kommer fra en Europeisk bakgrunn og grunnutdanning, har tatt doktorgraden ved et godt amerikansk universitet, og så har etablert seg ved et sentralt europeisk, men engelsk & engelskspråklig universitet. Dette gjør at hun har måttet bryne seg på verdsettingskriterier og forventninger om god praksis i ulike akademiske kulturer, og har kunnet se på de ulike kulturene hun har vært del av med et utenfrablikk. Samtidig, for all del, denne erfaringen i seg selv er ikke grunnlaget for hennes analyser. Hennes empiriske forskning og svært brede lesning er åpenbart helt sentrale for det analytiske blikket på sosiologifaget og kunnskapsproduksjon mer generelt som hun har opparbeidet og klarer å formidle.
Konklusjon: gode tips til nye og gamle sosiologer!
Krause skriver om betydningen av å være bevisst på hvordan en ordinær kollega gjøres om til en forfatter, altså til en klassiker, et objekt som behandles med en bestemt form for respekt og hvor man tar en rekke aspekter ved vedkommendes tekser og analyser for gitt eller unngår å stille spørsmål ved dem fordi de har fått status som klassiker. Når Krause nå inviteres til å holde Den norske sosiologiforeningens årlige forelesning, holde innlegg på OsloMets metodeforum og flere norske sosiologer holder introduksjoner, kommentarer og det skrives i Sosiologen, så bidrar jo vi norske sosiologer nettopp til å gjøre Monika Krause til en slik «forfatter». Det tenker jeg at både hun og vi kan leve med, og så kan de som har lyst heller benytte anledningen til å anvende hennes egne metodiske verktøy på henne selv og gruble over hvilke organisatoriske og andre betingelser som har lagt til rette for at akkurat hun kan få en slik posisjon som sentral og ettertraktet bidragsyter i europeisk sosiologi. I tråd med hennes egen så vel som med andre kunnskapssosiologers tilnærminger vil jeg hevde at en slik analyse på ingen måte slår beina under anerkjennelsen av de substansielle kvalitetene ved hennes bidrag.
Dette har vært et forsøk på å gi en røff guide til Monika Krauses arbeider og tenkning, men Krause selv gir med sine arbeider, og ikke minst med boka «model cases» en veldig praktisk og god guide til sosiologer når de skal utarbeide nye prosjekter, velge forskningsobjekter eller case, utarbeide forskningsdesign, og når de skal skrive teksten. Jeg håper også norske sosiologer og kunnskapsinstitusjoner vil følge Krauses oppfordring om å se litt bredere på hva slags arbeider som bør verdsettes: forskningsartikkelen i angloamerikanske tidsskrifter er ikke den eneste formen verdifullt arbeid kan ta, forelesningen, tik-tok-videoen eller et intervju kan også være legitime formater. Slik kan vi kanskje på en mer effektiv måte formidle innsikt fra tidligere forskning (prøv å inkluder neglisjerte case!), unngå overproduksjon av og ubevisste gjentakelser i såkalt ny forskning, og dermed også gi litt bedre rom for mer gjennomtenkt og reelt ny og komplementær forskning.
