Nylig besøkte Francesca Albanese, FNs spesialrapportør for de okkuperte palestinske områdene, UiO der hun hadde en samtale med Greta Thunberg på et arrangement med tittelen «Against a lawless world». Selv om dette er en selvfølge for mange, kan det imidlertid ikke tas for gitt at man kan lytte til hva juristen og menneskerettighetsaktivisten Albanese har å si på et universitet. Etter at Ludwig Maximilian Universität i München hadde kansellert et arrangement med Francesca Albanese, bestemte også Freie Universität i Berlin at hun ikke skulle få snakke på campus. Utdanningssenatoren og ordføreren in Berlin hadde uttalt at Albanese er antisemittisk og presset universitetet til at arrangementet ble avlyst.
Mens det var store demonstrasjoner i Oslos gater uten represjoner fra politiet og et mangfold av grupper representert, så jeg videoer av politivold mot fredelige demonstranter i Tyskland på sosiale medier.
Noen måneder tidligere publiserte sosiologen en artikkel om Donatella della Portas bok om den økende undertrykkelsen og sensuren av intellektuelle og kunstnere som uttaler seg for palestinernes sak i Tyskland og hvordan statlige institusjoner og media har bidratt til det hun kaller en moralsk panikk. Selv er jeg vokst opp i Tyskland og Norge. Jeg flyttet tilbake til Oslo i starten av oktober 2023 og fulgte nøye med på både tyske og norske medier etter Hamas’ angrep på Israel 7. oktober og den påfølgende krigen på Gazastripen.
Jeg la fort merke til den gapende forskjellen i hvordan krigen på Gaza ble fremstilt i de respektive landene. I Berlin, som har den største palestinske diasporaen i Europa, ble demonstrasjoner i solidaritet med palestinerne forbudt de første ukene. Tyske politikere gjentok stadig Tysklands historiske ansvar og plikt om å stå ved Israels side. Landet er den nest største leverandøren av våpen til Israel. Da Sør-Afrika anklaget Israel for å begå folkemord på palestinerne på Gaza ved den internasjonale domstolen, var Tyskland det eneste landet som valgte å stille seg på Israels side for å forsvare dem mot anklagen. Tyskland har imidlertid blitt anklaget av Nicaragua foran domstolen for medvirkning til folkemord gjennom eksport av våpen til Israel.
Mens det var store demonstrasjoner i Oslos gater uten represjoner fra politiet og et mangfold av grupper representert, så jeg videoer av politivold mot fredelige demonstranter i Tyskland på sosiale medier. Mens jeg daglig gikk forbi Palestinacampen på Blindern, leste jeg om at forsøk på å opprette det samme ved flere tyske universiteter hadde vart i maksimalt noen dager til de ble forbudt og aktivister fjernet av politiet. Norge anerkjente Palestina som stat, mens tyske politikere var ute i media og meldte at dette sendte feil signal og ville styrke Hamas. Da den internasjonale domstolen utstedte arrestordre mot Netanyahu kom det en klar posisjon fra UD om at man ville arrestere ham dersom han kom til Norge, reagerte den tyske regjeringen til sammenligning uklart. De mente man måtte undersøke nærmere før man kunne gi et svar på om man kunne gjennomføre en slik arrestasjon grunnet dilemmaet man så seg selv i mellom den internasjonale folkeretten på den ene siden og det «spesielle og historiske forholdet» til Israel på den andre. Tysklands neste kansler Friedrich Merz har imidlertid invitert Netanyahu og uttalt at han vil sørge for at han ikke vil bli pågrepet.
Norsk versus tysk statlig mediedekning
Det å følge med på den tyske offentlige diskursen fra Norge var en absurd opplevelse. Samfunnets reaksjon på krigen var til tider stikk motsatt fra det jeg fikk med meg fra Tyskland gjennom sosiale medier, venner, familie og media. Jeg opplevde at jeg kunne observere hvordan diskursene i de respektive landene konkret formet det politiske klimaet og hvordan hendelser som utspilte seg i landene selv og i Midtøsten ble satt inn i svært ulike diskursive rammer. Det har siden interessert meg hvordan de samme hendelsene kunne bli gjengitt på så forskjellige vis og hvordan de kunne trigge så forskjellige reaksjoner i de to landene jeg er fra.
En diskursanalyse, her etter Ernesto Laclau og Chantal Mouffe, er nyttig for å dekonstruere og forstå forskjellene i fremstillingen av et fenomen. Diskursteorien tar nemlig utgangspunkt i at språk brukes for å beskrive, å representere et fenomen på en bestemt måte. Det trer frem på én av mange måter, fordi språket aldri gir en nøytral gjengivelse av virkeligheten. Gjennom representasjoner, kommer diskurser til uttrykk. Samtidig påvirker også diskurser representasjoner, fordi diskurser er en kollektiv forståelsesramme som gir uttrykk for hvordan noe skal representeres innenfor rammen. Dermed kan vi snakke om en «sirkelvirkning mellom diskurs og representasjon» (Johannessen, Witsø Rafoss og Rasmussen, 2023, 60). Videre er det sentralt i diskursteorien at «diskurser får samfunnsmessige konsekvenser når vi legger dem til grunn for våre handlinger» (ibid., 61). Diskursanalysen har som formål å undersøke hvordan vi skaper virkeligheten slik at den fremstår som objektiv og selvfølgelig (Jørgensen, Phillips, 2021, 57). Jeg ønsker å bruke de sosiologiske verktøyene for å undersøke det jeg hadde observert det siste året. Gjennom å sammenligne de ulike mediedekningene kan en analysere hvordan språket ikke bare reflekterer, men også bidrar til å forme den sosiale virkeligheten og forståelsen av slike demonstrasjoner i de respektive landene. For å avgrense feltet fokuseres det på statlig media i Norge og Tyskland. Jeg går ut ifra at disse mediene er mest sammenlignbare, ved at de er statlige, og samtidig er de interessante i den forstand at de når mange mennesker, og dermed påvirker hvordan et fenomen blir representert i en bred diskurs.
Den tyske diskursen: Voldelige og kriminelle som bryter med det historiske ansvaret?
Etter en systematisk gjennomgang av alle artiklene som omhandlet propalestinske demonstrasjoner etter 7. oktober 2023 på RBB og NRKs nettsider, la jeg fort merke til at artiklene var påfallende forskjellige innholdsmessig. På NRK handlet de fleste artiklene om at en propalestinsk demonstrasjon simpelthen har funnet sted mens på RBB omtalte derimot alle artiklene straffbare handlinger av propalestinske demonstranter dog enkelte demonstrasjoner som relativt fredelige. I tysk media viste analysen er at det utelukkende var politiet som kom til orde for å fremstille hendelsesforløpet. Disse fremstilte det nærmest utelukkende slik at demonstrasjonene stadig er forbundet med straffbare handlinger. «Opptøyer», «arrestasjoner» og «kroppsskade» var språket som ble brukt og lukket diskursen dit hen at propalestinske demonstranter ble fremstilt som aggressorer og farlige. Dette etablerer et hegemoni om at propalestinske demonstrasjoner nærmest alltid er forbundet med at politiet griper inn og utelukker samtidig andre muligheter for det sosiales betydning. Antagonisme oppstår ifølge Laclau og Mouffe mellom diskurser når forskjellige identiteter gjensidig forhindrer hverandre. Disse oppløses av hegemoniske intervensjoner som lykkes hvis én diskurs gjennom kraft dominerer alene. Kraft henviser til undertrykkelsen av faktisk tilstedeværende muligheter. Et eksempel på dette fra analysen er at demonstrantene blir artikulert som en homogen voldelig gruppe, noe som utelukker muligheten om at enkelte gruppemedlemmer, eller hele gruppen har forholdt seg fredelig. Grupper må ifølge diskursteorien bli satt ord på gjennom språket av diskursen. Dette kan dog foregå på to forskjellige måter: Gjennom at gruppen omtales av andre eller at den representerer seg selv. Propalestinske demonstranter blir i tysk statlig media omtalt utelukkende av politiet. Det er ingen representanter fra gruppen som kommer til orde for å representere seg selv.
Det rådende narrativet om Norge som fredsnasjon og som formidler i Midtøsten legger til rette for at demonstrasjonene fremstilles som fredelige for å opprettholde denne fortellingen.
Da diskursen ikke kun defineres gjennom det som blir sagt, men også det som ikke blir sagt, er det relevant å se på hva som blir artikulert i diskursens ytre. Her kan det trekkes frem at menneskerettighetsorganisasjoner, venstreorienterte tyske media og utenlandsk media skriver om represjoner og politivold rettet mot propalestinske demonstranter. Den innledningsvis nevnte boken til Donatella della Porta underbygger også dette (Della Porta, 2024).
Den norske diskursen: Samarbeidsvillige og legitime demonstranter i «fredsnasjonen»?
I norsk statlig media viste analysen at propalestinske demonstrasjoner omtales gjennom flere perspektiver. NRK henviser til uttalelser fra Palestinakomiteen og politiet. Det blir gjort tydelig hvem uttalelsene kommer fra, og de blir satt i perspektiv. Det at flere perspektiver kommer frem betyr i dette tilfellet ikke at det er flere diskurser som støter sammen antagonistisk. Begge artikulasjonene etablerer entydighet om at propalestinske demonstrasjoner har foregått fredelig og uten problemer. Gjennom språk som «god dialog» og «ingen problemer» etableres det en sosial virkelighet som fremstiller demonstrantene som samarbeidsvillige og at hendelsesforløpet ikke anses som problematisk. Årsaken til demonstrasjonen nevnes med konkrete utsagn av en representant fra gruppen. I kontrast med funnene fra analysen av tysk statlig media blir gruppen i norsk statlig media satt ord på gjennom å representere seg selv. En annen forskjell mellom den tyske og norske diskursen fremtrer gjennom at det i artiklene fra NRK blir nevnt navn, både av personer fra Palestinakomiteen og fra politiet. Propalestinske demonstranter blir dermed fremstilt som en gruppe som består av individer som lar seg identifisere. Demonstrasjonene blir satt inn i en diskursiv ramme med ord som «krig», «drept» og «hungersnød» som skaper hegemoni gjennom entydigheten om at demonstrasjonene er rettet mot pågående krig og lidelse. En videre lukning av diskursen foregår også gjennom fremstillingen av en demonstrant som offer for vold fra utenforstående. Her skaper politi og demonstranter entydighet om at vold mot propalestinske demonstranter er uakseptabelt og straffbart. I diskursen i statlig norsk media finnes det et hegemoni over propalestinske demonstrasjoner som fredelige og legitime.
Diskursanalysen skal ta høyde for det som blir sagt og det som ikke blir sagt. Diskursens ytre lar seg for eksempel finne i media som står vennlig ovenfor Israels nåværende regjering og som ofte stiller seg kritisk ovenfor norsk statlig media. Det rådende narrativet om Norge som fredsnasjon og som formidler i Midtøsten (Waage, 2024) legger til rette for at demonstrasjonene fremstilles som fredelige for å opprettholde denne fortellingen. Politivold mot eller arrestasjoner av propalestinske demonstranter ville truet å undergrave denne diskursen. Rettsaken som startet denne uken mot tre propalestinske aktivister som blir anklaget for å ha forfulgt Sylvi Listhaug er ikke del av analysen da artiklene som omhandler saken ligger utenfor tidsrammen som ble satt for datagrunnlaget. Det skal også legges til at jeg kun har undersøkt skriftlig statlig media og utelukket radio og tv kanalene til statlig media i både Tyskland og Norge.
Diskursanalysens avdekkende egenskap
Gjennom diskursanalysen som verktøy avdekkes det hvordan språk og representasjon danner grunnlaget for forståelsen av propalestinske demonstrasjoner i Tyskland og i Norge. I Norge fremstilles demonstrasjonene som hendelser der fred og dialog blir fremmet, noe som er i tråd med landets selvbilde som fredsnasjon og formidler i Midtøsten. I Tyskland, der den historiske konteksten spiller en betydelig rolle, blir demonstrasjonene fremstilt som farlige og kriminelle. De ulike diskursene gir uttrykk for nasjonale identiteter og deres analyse peker på hvordan de påvirker både den interne og eksterne politikken knyttet til Palestina/Israel-konflikten.
Referanser
Della Porta, Donatella (2024), «Moral Panic and Repression: the contentious politics of anti-
Semitism in Germany». The Open Journal of Sociopolitical Studies, 17(2): 276-349
Johannessen, Lars, Witsø Rafoss, Tore, Rasmussen, Erik (2023) Hvordan burke teori? Nyt-
tige verktøy i kvalitativ analyse. 8 utg. Oslo: Universitetsforlaget
Jørgensen, Marianne W., Phillips, Louise (2021), Diskursanalyse som teori og metode. 12.
utg. Roskilde: Roskilde Universitetsforlag
Waage, Hilde H. (2024), «Drømmekanalen. Norges rolle i fredsprosessen i Midtøsten». His-
torisk tidsskrift, 103(3): 269–287
