Hvordan henger fortiden sammen med nåtid og framtid? Dette var et av spørsmålene Norsk sosiologforening stilte i forkant av Vinterseminaret 2025, med nettopp tid som tema. Som doktorgradsstudent i migrasjonshistorie ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) føles spørsmålet betimelig, ikke minst fordi det har gjennomsyret generasjoner av historikeres arbeid. Jeg velger også å se på valg av tema som en utstrakt hånd på tvers av fagdisiplinene.
Her i det daglige på ISF er jeg omgitt av gode kollegaer som primært har sin bakgrunn i sosiologien og andre samfunnsvitenskaper, og det forskes grundig på det aller meste. Inklusive på migrasjon, hvor ISF har flere tidlige pionèrer å skilte med. Som for eksempel Yngvar Løchen som skrev sin Flyktninger i Norge: en sosiologisk undersøkelse allerede i 1956, om ungarerne som ble tatt imot i Norge.[1] Eller Aud Korbøls sosiologiske nærstudium av de pakistanske arbeidsmigrantenes situasjon etter deres ankomst på sent 60- og tidlig 70-tall, et nybrottsarbeid av dimensjoner.[2] Og denne solide arven ivaretas i dag av flere forskere på huset. Men historikere er det færre av. Det gjør at jeg – for å sette det litt på spissen – innimellom føler meg som en påfugl i lysthagen, eksotisk og annerledes. Andre ganger mer som en andunge i svanedammen, litt sær og utenfor (samt mindre teoretisk og mer empirisk anlagt, slik ender gjerne er). Derfor benytter jeg entusiastisk invitasjonen til historisk høyttenking rundt betydningen av tid.
Jeg legger kortene på bordet med en gang for ikke å skuffe leseren; dette essayet kommer ikke avslutningsvis til å kunne levere et endelig svar på sosiologforeningens spørsmål, med to streker under. Det jeg derimot kan tilby, er noen refleksjoner rundt hvilke tanker historikere selv har gjort seg om spørsmålet, og ikke minst hvilke forventninger samfunnet ellers og «folk flest» (en håpløs kategori, men her ment alle som ikke arbeider profesjonelt med historie) har hatt til historikere, historiefagets forklaringsevne og spådomskraft.
Tekster om tid
Interessen for fortiden, både i og utenfor elfenbenstårnet, er enorm. Heldigvis, vil historikerne si. For å ta et enkelt eksempel fra vår avkrok på kloden: antallet filmer om andre verdenskrig ligger på mellom én til tre av totalt 25-35 norskproduserte filmer som lanseres årlig, nesten åtti år etter at krigen ble avsluttet. Det er såpass høyt at noen filmskapere mener gjenfortellingene våre om krigens dager (som gjennomgående har krigens mannlige helter i sentrum) går på bekostning av andre viktige og ofte marginaliserte stemmer.
Hvordan vi bør bruke historien er det også uendelig mange meninger om. De gir seg ofte utrykk i populære og særs siterbare aforismer som «den som ikke kjenner fortiden, er dømt til å gjenta den».[3] Sitatet tilskrives gjerne berømte skikkelser som Edmund Burke eller Winston Churchill, men i realiteten var det den spansk-amerikanske filosofen George Santayana som skrev dette. Selv om du lirer av deg en setning som vil leve evig, er det ikke sikkert ditt navn gjør det. En som korrekt tillegges et lignende sitat er Karl Marx, med sitt (lett omskrevet) «historien gjentar seg, først som tragedie og deretter som farse».[4] Man kunne lagt til at ordtak om historien som gjentar seg, selv gjentas så ofte at de ender opp som floskler eller klisjeer.
Ikke dermed sagt at vi ikke skal ta hverken floskler eller klisjeer på alvor innimellom. Det begge disse aforismene gir utrykk for, er gjengse oppfatninger av hva historien er og hvilken rolle den fyller. Noe de også begge har til felles, er en deterministisk tidsforståelse: ikke bare er den stakkaren som ikke husker noe fra historietimene på skolen dømt til å gjenta den, men historien i seg selv er dømt til å gjentas.
Hvor enn dette kanskje høres logisk og riktig ut, er det noe som skurrer. For etter en ganske deterministisk fortid hvor historiefaget lot seg både bruke og misbruke til å for eksempel fortelle nasjonale historier om et lands – eller et folks – historiske rett til det ene eller det andre, er det andre historieforståelser de aller fleste historikere vil bekjenne seg til i dag. Rett nok er denne instrumentelle bruken av historiefaget ikke helt gått av moten, se bare på israelske og russiske statslederes utsagn de siste årene, for kun å nevne et par eksempler.
Disse sannhetene, situasjonene og samfunnsutfordringene som ofte oppfattes som unike for oss og tiden vi lever i, har ofte tidligere inkarnasjoner som ligner, og som vi muligens kan lære noe av.
Hva kan så historien tilby oss? Så mangt selvsagt, men la meg trekke frem to ting. Det er enkelt å tenke at nåtiden i det store og hele ikke kunne sett annerledes ut, men har fulgt «naturlig» av det som kom før. At tiden legger stein på stein. Men, hvis man derimot gir fortidens mennesker handlingskraft (forsøksvis oversatt fra agency på engelsk) og åpner opp for alt som kunne ha skjedd, men av ulike grunner ikke gjorde det, blir fortiden i stedet et slags laboratorium, snarere enn noe som er skrevet i stein. Det fortidige mulighetsrommet er interessant i seg selv, men det gir oss også anledning til å se med nye øyne på vår egen tid, og vurdere etablerte sannheter med et kritisk, og/eller et empatisk blikk.
For det andre, disse sannhetene, situasjonene og samfunnsutfordringene som ofte oppfattes som unike for oss og tiden vi lever i, har ofte tidligere inkarnasjoner som ligner, og som vi muligens kan lære noe av. Ikke som én-til-én sammenligninger, men som forgangne valg vi kan vurdere i etterpåklokskapens lys, bokstavelig talt. Her har sosiologien og historiefaget mye å tilføre hverandre. Førstnevntes fokus på at språk og diskurs ikke er nøytrale størrelser, men derimot er ladet med verdi og mening, utfylles av sistnevntes fokus på at de også bærer med seg sin egen historiografi og ikke kan tas ut av en tidsmessig kontekst for å fullt ut forstås (hvis slikt er overhodet mulig).
Her vil jeg gjerne bringe inn noen relevante betraktninger fra mitt eget arbeid som migrasjonshistoriker. Fenomener som «illegal» innvandring og menneskesmugling, ses gjerne på som noe moderne. Det samme gjør bilder fra teltleirer lik de man finner i den franske havnebyen Calais, hvor migranter samler seg mens de venter på å sette ut på den farefulle ferden over Den engelske kanal. Men, for litt over femti år siden kunne vi finne lignende forhold i nærområdene våre. Aftenposten skrev i 1971 om opptil 20 000 pakistanere som oppholdt seg i tyske byer som Hamburg og Kiel, migranter som håpet på å komme seg videre til Skandinavia og søke jobb. De levde «… under meget kummerlige forhold, i parker og ved jernbanestasjoner i byene».[5] Det var et behov for arbeidskraft i Norge, men intet organisert inntak av arbeidsmigranter for å fylle det. Derfor ble disse arbeidsmigrantene sittende rett utenfor den Nordiske passunionen. Her ventet de på turistvisum ved for eksempel det norske konsulatet i Hamburg, så de kunne ta ferge videre til Norge for å søke arbeid der.[6] De som ikke kunne eller ville vente, betalte «spekulanter» i havnebyen, som «… utstyrer fremmedarbeideren med en bunke sedler som stort sett er nok til å sikre fri grenseovergang [da som nå måtte innvandrere vise at de kunne brødfø seg selv og ikke ville bli en byrde]. Vel fremme, sender han pengene tilbake til Hamburg. Der lånes de ut på nytt».[7] I ytterste konsekvens betalte man «menneskesmuglere» opptil 2000 kroner (som inflasjonsjustert tilsvarer ca. 19 000 kroner i dag) for å komme seg ulovlig inn i Norge.[8]
Reaksjonene, da som nå, var blandede. Noen reagerte svært negativt på de nyankomne som brøt loven for å komme seg til landet. Det tilkom også fordomsfulle uttalelser lik «de har så like navn og ser så like ut alle sammen…», som en anonym ansatt ved det norske konsulatet i Hamburg uttalte til VG. Andre stemmer var mer empatiske. «Det eneste gale de har gjort er jo at de har arbeidet med noe Ola Nordmann føler seg for fin til», sa generalkonsul Nordland ved det samme konsulatet.[9] Og da som nå, ble det påpekt at jo færre muligheter det finnes for lovlig innvandring, desto flere prøver seg på annet vis:
De nye reglene åpner dessuten for skjult innvandring. Vi har sett det på kontinentet: Etter hvert som innvandringspolitikken er blitt skjerpet, har tallet på «illegale» fremmedarbeidere vokst raskt.[10]
Blir vi på samme sted, Hamburg, men hopper ytterligere 100 år tilbake i tid, ser vi noe interessant. På denne tiden var byen senter for dampskipsselskapenes såkalte emigrantagenter. Disse agentene jobbet på kommisjon og hadde også filialer i København og Christiania, hvor oppgaven var å hanke inn skandinaviske emigranter til akkurat det selskapet de representerte. Agenten hadde gjerne selv en fortid som migranter, og vendte tilbake med nyttige kontakter og know-how de kunne tilby andre landsmenn som ville emigrere.[11] Mot betaling, selvsagt.
Mottakerlandene var, både da som nå, blandede i sin begeistring. I USA konkluderte den Kongress-nedsatte Dillingham-kommisjonen i 1911 at immigrasjonen var blitt kunstig stimulert av «dampskipsselskapene og agentene deres».[12] Like fullt, det at disse agentene ble samlet i byer som Hamburg og kunne holdes under et slags statlig oppsyn, ble sett på som et slags fremskritt. Tidligere hadde de nemlig jobbet langt mer på akkord med både lov og moral:
I Norge var denne typen organisert emigrasjon kjent allerede på 1840-tallet; en agent vandret gjennom dalene i løpet av vinteren og samlet «sjeler» for å fylle et skip i Bergen eller Stavanger neste vår. Seelenverkooperij [sjelesalg] var det gamle nederlandske uttrykket for denne tidlige formen for emigrantrekruttering.[13]
Førnevnte Korbøl har påpekt den manglende koblingen hun så i sin samtid mellom historikere som Ingrid Semmingsen som studerte tidligere emigrasjon fra Norge, og sosiologer som Korbøl selv og andre som studerte daværende immigrasjon til Norge.[14] Det er en etterlysning jeg mener vi fortsatt kan få mye ut av å prøve å møte, på begge sider av disiplinravinen. For å runde av med en av mine favorittfloskler om fortiden, «historien gjentar seg ikke, den rimer».[15]
Fotnoter
[1] Løchen, «Flyktninger i Norge».
[2] Korbøl og Midtbøen, Den kritiske fase.
[3] Santayana, «Reason in Common Sense», 284.
[4] Marx, The Eighteenth Brumaire of Louis Bonaparte, 6.
[5] «Pakistanere til Oslo smuglet ut fra Kabul», 12.
[6] NOU 1973: 17 Innvandringspolitikk: 89, 146-47.
[7] Kvam Jr., Den billige arbeidskraften, 20.
[8] «Pakistanere til Oslo smuglet ut fra Kabul», 12.
[9] Fjeldstad, «Norge er ikke Mekka lenger», 5.
[10] Kvam Jr., Den billige arbeidskraften, 21.
[11] Hvidt, «Emigration Agents», 181–82.
[12] Hvidt, 179, 202.
[13] Hvidt, 180.
[14] Korbøl, «‘Verden ellers’», 177.
[15] Som med Santayana nevnt over er sitatet oftest tilkjent den mer berømte Mark Twain. Egentlig tatt fra Reik, Curiosities of the Self, 133.
Referanser
Aftenposten. «Pakistanere til Oslo smuglet ut fra Kabul». 5. august 1971, morgenutgaven.
Fjeldstad, Øyvind G. «Norge er ikke Mekka lenger». Verdens Gang, 1. juli 1971.
Hvidt, Kristian. «Emigration Agents: The Development of a Business and its Methods». Scandinavian Journal of History 3, nr. 1–4 (1978): 179–203.
Korbøl, Aud. «‘Verden ellers’. Glimt fra innvandringsforskningens barndom 1970–1973». I Kunnskap og refleksjon. 50 års samfunnsforskning, redigert av Fredrik Engelstad, 2:173–87. Rapport 2000. Oslo: Institutt for samfunnsforskning, 2000.
Korbøl, Aud, og Arnfinn Haagensen Midtbøen. Den kritiske fase. Innvandring til Norge fra Pakistan 1970–1973. Oslo: Universitetsforlaget, 2018.
Krogh, Aurora Henni. «Kritiserer bølge av norske krigsfilmer». NRK, 25. mai, 2021. https://www.nrk.no/kultur/kritiserer-bolge-av-norske-krigsfilmer-1.15504276.
Kvam Jr., Ragnar. Den billige arbeidskraften. Pax-bøkene. Oslo: Pax, 1971.
Løchen, Yngvar. «Flyktninger i Norge: en sosiologisk undersøkelse». Cand. Mag., Universitetet i Oslo, 1956.
Marx, Karl. The Eighteenth Brumaire of Louis Bonaparte. Oversatt av Daniel De Leon. Andreutgave. Chicago: Charles H. Kerr & Company, 1907.
NOU 1973: 17 Innvandringspolitikk.
Nærland, Mina Hauge. «To nye Blücher-filmer får 20 millioner i støtte». Aftenposten, 20. desember 2023. https://www.aftenposten.no/kultur/i/8Jy9k1/to-nye-blucher-filmer-faar-20-millioner-i-stoette-utrolig-demotiverende.
Reik, Theodor. Curiosities of the Self: Illusions We Have About Ourselves. New York: Farrar, Straus & Giroux, 1965.
Santayana, George. «Reason in Common Sense». I The Life of Reason: The Phases of Human Progress, 1:291. New York: Charles Scribner’s Sons, 1905.
