Hvit og fattig i Amerika

To kill a mockingbird er det klassiske portrettet av slaveriets arv og rasismens nærvær i 1960-tallets Deep South. Men det er to fortellinger i boken: Den ene handler om den modige advokaten Atticus Finch, som tar oppdraget med å forsvare en fattig afroamerikaner mot den falske anklagen om voldtekt av en hvit jente. Den andre handler om familien til jenta, som bor i et falleferdig skur, omgitt av søppel. Ingen i småbyen vet hvor mange barn de har, de vet bare at «skitne barneøyne glaner gjennom vinduet når noen passerer». Men hvit usedelighet, utflytende normer og møkk trumfer likevel svart rase: Den hvite juryen finner den svarte mannen skyldig.

White trash er den nedlatende betegnelsen mange amerikanere bruker om familier som dette, med tilhørende forestillinger om innavl, tilbakeliggende holdninger, hjemmebrent og mat som drypper av kolesterol. Tett på ligger begreper som hillbillies, rednecks og trailer trash. Politiske kommentatorer nevner dem ofte som Donald Trumps velgere.

Men vi må bak stereotypiene, hevder Nancy Isenberg, professor i amerikansk historie, i White trash. The 400-Year Untold History of Class in America. Den ligger for tiende uke på The New York Times’ bestselgerliste. Ikke verst for en 450-siders gjennomgang av begrepets komplekse historie. Det handler om sosial klasse – et begrep som i liten grad har preget ordskiftet i den amerikanske offentligheten før Bernie Sanders nylig kastet det inn valgkampen med kraftfull retorikk.

Amerika var et gigantisk arbeidshus

Isenberg bretter ut en sørgelig historie om fattige, rurale hvite og hvordan white trash-begrepet har blitt naturalisert: Gruppen har blitt tilskrevet destruktive personlighetstrekk med basis i dårlige gener. Det samme ser en i noen grad hos andre svakstilte grupper som lever i samfunnets randsoner. I realiteten handler det om et definerende trekk ved USA, som strekker seg helt tilbake til den engelske kolonialiseringen, produsert av eliters behov for billig arbeidskraft og symbolske grenser.

Amerika ble på 1500-tallet sett som et land av muligheter, men det nye landet representerte også Englands mulighet for å tømme fengsler og kvitte seg med horer, tiggere og vagabonder. At det var mange dødsfall blant dem som ble eksportert, bekymret ikke eliten i London. De ønsket utbytte, og det fikk de. Amerika var et gigantisk arbeidshus. Gjeldsofre var nyttig arbeidskraft, og de ble satt til beinhardt kroppsarbeid uten lønn. Slik ble jorden dyrket opp, gull, sølv og jern utvunnet, og de første byene bygget. Men det engelske føydalsamfunnet satte sitt preg – i råere form enn i hjemlandet. I praksis var det mange hvite slaver, en status som gikk i arv til disses barn.

«Leet-men»

Mange vet at filosofen John Lockes ideer lå under den amerikanske uavhengighetserklæringen. Isenberg forteller at han også skrev staten Carolinas konstitusjon og vektla at frie menn skulle ha «absolutt makt og autoritet over sine slaver». Men han fikk også gjennomslag for et semiføydalt, aristokratisk system. Mellom det nye faux nobility og vanlige slaver befant de såkalte «leet-men» seg. Det var folk som ble eid av det nye aristokratiet, men som kunne leies ut til andre. England var fullt av fattigfolk som drev rundt, uten tilhørighet.

For Locke skulle statusen som «leet-men» være bedre for de fattige og sikrere for samfunnet. De fattige fikk tilhørighet, myndighetene kunne holde orden på dem. Isenberg viser at de i realiteten ble kjernen i fortellingen om white trash. North Carolina ble deres stat fremfor noen – «a swampy refuge of the poor and landless».

«Tallow»

Den amerikanske villmarken har hatt en tvetydig karakter – på den ene siden erobret av menn som søkte frihet og uavhengighet. Men de var også «villmenn, hvite bråkmakere» som levde i utkanten av plantasjene. Begrepet «white trash» dukket opp på trykk i 1821. På 1850-tallet var det i jevnlig bruk, og betegnet degenerasjon, underernæring og deformerte barn. De var ikke egentlig hvite, men gulhvite, en farge som fikk sitt eget navn – «tallow». Isenberg trekker linjene frem til vår tid, og viser hvordan Elvis bare kan forstås med dette bakteppet. Han var en «white trash country boy» som kom lenger enn noen andre av hans slag. Han ble kul og overskridende, lekte med svart musikk, men ga seg hen til white trash konsum da de inntektene begynte å strømme på.

Bill Clinton fra fattigstaten Arkansas bør også nevnes. Stefaren gamblet og slo moren. 14 år gammel sa Bill rolig til ham: «Du legger aldri mer hånd på henne.» Senere skildrer han stefaren mer forsonende: «Han hadde ikke tro på seg selv, det var for mye white trash-skam».

Isenberg hevder det alltid har eksistert en understrøm av forakt mot fattige hvite i USA. Mange har ikke sett det, blant annet fordi de svarte og borgerrettsbevegelsen langt på vei har dominert fortolkninger av etnisitet og ulikhet. «Black studies» feirer «blackness». Studier av «whiteness» har derimot gjerne løftet frem privilegier, ondskap og makt. Slik plasserer boken til Isenberg seg også i sentrum av en ny bølge.

Ideen om rasemessig overlegenhet har selvsagt fremfor alt dannet grunnlaget for diskriminering av «ikke-hvite». Men der det i liten grad blitt fokusert på den store variasjonen begrepet «whiteness» også dekker, ser vi nå en større ømhet også for marginaliserte mennesker av denne hudfargen. Isenberg har levert det hittil viktigste bidraget om heterogeniteten i den hvite posisjonen, hvor sosial klasse, immigrantstatus og bosted også har betydning.

Raseriet er hardt, hvitt og kaldt

Carol Anderson er professor i African American Studies og perspektivet i hennes White Rage. The Unspoken Truth of Our Racial Divide er preget av dette. Alle kan se hvordan det hvite raseriet dreper ubevæpnede svarte ungdommer i gatene. Men det er ikke rasistiske politimenn eller Ku-Klux-Klan som er avgjørende, hevder Anderson. Boken handler om lovgiving, byråkrati og domstoler. Gjennom maktens korridorer filtreres raseriet. Særlig retter det seg mot svarte med ambisjoner og driv. Raseriet er hardt, hvitt og kaldt og slår ned svart motstand. Det har fått gjennomslag for stereotypiene om svarte menn som gjør jenter i gettoen gravide, forlater dem og vier seg til dealing av crack. Mantraet er fortalt så ofte at de svarte selv tror det, sier hun.

Hun avdekker hatets historiske forutsetninger, fra borgerkrigen og Lincoln, og frem til i dag. Perspektivet minner om Isenbergs, selv om objektene som undersøkes er ulike. Begge beskriver hvordan elitenes makt former og knuger. Men i den ene historien er den sosialkonstruerte fargen til de undertrykte skittenhvit, i den andre er den svart. På overflaten to helt ulike historier, fellestrekket er at de legger nye brikker i puslespillet som viser at menneskehudens farge – i de vanlig språklige betydningene – fremfor alt er historisk oppstått, og derfor noe vi bare kan forstå gjennom studier med basis i historie, antropologi og sosiologi.

Fine portretter av marginale posisjoner

Til tross for den marginale posisjonen finner vi også fine portretter av grupper som gjerne kalles white trash i skjønnlitteratur og film. Min favoritt er Winter’s Bone av Daniel Woodrell. Her handler det om voldelige, rurale crystal methprodusenter i Missouri Ozarks, tett på grensen til Arkansas, området hvor forfatteren selv bor. Boken viser hvordan crystal meth gir den rurale white trash-fattigdommen et nytt ansikt.

I den helt ferske Hillbilly Elegy. A Memoir of a Family and Culture in Crisis bruker forfatteren J. D. Vance sine egne erfaringer. Han har skotskirske røtter, en gruppe som ofte bosatte seg i Appalache-jellene, som strekker seg fra Georgia og Alabama i sør til Ohio i nord. Regionen har hatt stor politisk betydning. Amerikansk politikk etter Nixon ble formet av at folk i dette beltet begynte å stemme på republikanerne.

Familien til Vance holdt til høydedraget i det østlige Kentucky, men fattigdom presset dem nordover til en liten stålby i rustbeltet i Ohio. Der var det ikke mye bedre. Likevel fortsatte de å være «hill people», som hans bestemor kalte dem. Det var hun som oppdro ham, til en klassereise som skulle gi ham eksamen fra Yale Law School og lederstilling i et investeringsselskap i Silicon Valley. Men selv føler han ikke mye fellesskap med eliten i nordøst.

– I mitt hjerte er jeg fortsatt en skotsk-irsk hillbilly, sier han.

Destruktiv kultur

Det er en naken tekst, om hvordan oppvekstens kaos, vold og alkoholisme har satt seg i ham og fortsatt er demoner som herjer ham. Men mange i familien var store fortellere, med historier om urett som ble gjort opp med never og våpen. Historiene ga ham følelsen av å tilhøre et «hillbilly royalty» og ga ham lyst til selv å bli forteller og forfatter.

Handler dette primært om en gruppe som har blitt presset økonomisk? Ville det holde å gi dem sikker jobb? Nei, generasjoners levesett gjør at det stikker dypere, hevder han. Det kan ikke ha vært lett for ham å finne den riktige stemmen i boken. Skjønnmaling er én fallgruve. Forakt er en annen. Men Vance klarer å gi et solidarisk portrett av en destruktiv kultur som har satt seg i hans folk, og i ham selv. Forskningen viser at hvite fattigfolk er den mest pessimistiske gruppen i USA, sier han. Han håper at boken kan bidra til forklare hvorfor det har blitt slik. Det lykkes han godt med.