I
Det er akkurat 15 år siden jeg ble spurt om å lede en komite som skulle utarbeide en kanon over «de konstituerende tekstene i norsk sosiologi».[1] Jeg fikk en super gjeng sammen med meg, men hvilke kriterier skulle vi legge til grunn? Ingen av oss hadde noe forhold til kanonisering, så slo det meg at Marta Norheim, kona til Ola og litteraturkritiker i NRK, jo hadde vært med på å klubbe en norsk litterær kanon. Jeg ringte henne og spurte: «Har du noen tips?» Hun var positiv og hjelpsom, som hun alltid er, og svarte: «Jeg tror dere trenger fire-fem kriterier. Hva om du bare noterer ned det jeg tenker?» Jeg tok ydmykt diktat og dette var de fem vi (men egentlig hun) kom frem til:
- Faglig kvalitet og originalitet,
- Faglig virkningshistorie,
- Samfunnsmessig virkningshistorie,
- Håndverksmessig/ metodisk soliditet,
- Litterær verdi.
Marta var ikke minst opptatt av det siste punktet, litterær verdi. Jeg var enig, og det var også resten av komiteen. Så var det å lete i hukommelsen og på biblioteket, vi sjekket bøker og artikler vi hadde lest og endte opp med over hundre mulige tekster. Så leste vi oss nedover i bunken, det tok godt over et år, alt mens vi sjekket kriteriene til Marta. Alt skulle avgjøres med konsensus, og i starten gikk det greit, men det var krevende å kutte de siste ti tekstene for å ende på 25, som vi hadde bestemt oss for. Mange gode tekster måtte ut i siste runde. «Dette vil gjøre vondt for noen», var det en som sa. Hen fikk rett.
Det går en linje fra Eckhoff og Aubert, via Johs Andenæs og til Nils Christie og Thomas Mathiesen, som skulle bli avgjørende for den norske sosiologien. Den startet selvsagt med Eilert Sundt, opprinnelig teolog, men så går det hundre år før det skjer noe viktig. Da vokser sosiologien ut av jusen og utvikler seg via rettssosiologien, før den institusjonaliseres som egen disiplin.
II
Vi fikk en strålende sosiologisk kanon, og et utvalg av tekstene ble også utgitt i en egen bok, med tittelen: «Merkesteiner i norsk sosiologi».[2] Royaltyen gikk til Norsk sosiologforening, og boka skulle bli brukt som pensum i sosiologi i mange år og på en rekke læresteder.
Har du vandret i fjell, har du nok sett merkesteiner. Før vi fikk gode kart, var merkesteinene holdepunkter for hvor langt de reisende hadde kommet, men de markerte også eiendomsgrenser og noen av dem var også symboler på viktige hendelser. Betydningen kan også endres ut fra hvor de peker, fra hvilket hold man ser dem, og på hvilket tidspunkt man oppdager dem. Den var i denne brede betydningen vi brukte begrepet «merkesteiner» på antologien.
Jeg ruslet en tur med Ola i fjor høst, og han sa: «Du må lese artikkelen jeg har skrevet, om Torstein Eckhoff».[3] «Kjente han Vilhelm Aubert?», spurte jeg. «De var bestevenner», svarte Ola.[4] «Nettopp, og du husker jeg jobbet med sosiologisk kanon?», svarte jeg. «Det går en linje fra Eckhoff og Aubert, via Johs Andenæs og til Nils Christie og Thomas Mathiesen, som skulle bli avgjørende for den norske sosiologien. Den startet selvsagt med Eilert Sundt, opprinnelig teolog, men så går det hundre år før det skjer noe viktig. Da vokser sosiologien ut av jusen og utvikler seg via rettssosiologien, før den institusjonaliseres som egen disiplin.[5] Vi så det da vi jobbet med kanon, men vi kunne skrevet mer om det i den endelige innstillingen.», sa jeg.
Avgrensingen mellom sosiologien og nabodisiplinene var krevende da vi jobbet med kanon. Sosiologen Charles Turner hevder at de som verdsetter klassikerne høyest, ofte har sterkest tro på disiplinens faste grenser. [6] De som toner klassikerne ned, er ofte mer åpne for tverrfaglige innfallsvinkler og kan hevde at de klassiske tekstene er for sterkt preget av tiden de ble skrevet. Dessuten er mye av det som i dag rubriseres som «klassisk sosiologi» unnfanget på god avstand til den institusjonelle sosiologien som gradvis utviklet seg. Bidragene til Weber, Tønnies og Durkheim ble formulert før og rundt forrige århundreskifte, målgruppen var en bred og opplyst offentlighet. De forholder seg hele tida til nabodisipliner som jus, økonomi og historie. Når du leser dem i dag, blir sosiologiens skjøre grenseflater tydelige.
Det samme gjelder vår egen sosiologi, som ble etablert på 1950- og 60-tallet. Flere av tekstene i kanon hadde opphav i andre disipliner: Harriet Holter var opprinnelig økonom, Ottar Brox var agronom, Jon Elster er filosof og mye annet. Men grenseflaten mellom jus og sosiologi er mest slående, med nok av tekster som med god margin tilfredsstilte alle Martas kriterier.
III
Det er gode grunner til at SV-fakultetets hovedbygg heter Eilert Sundts hus. Han regnes som vår første sosiolog. De to første arbeidene vi kanoniserte – Om giftermål (1866) og Om sædelighetstilstanden (1857, 1864 og 1866) – hadde han skrevet. Men det var Vilhelm Aubert som etablerte disiplinen i Norge. Han var en intellektuell kraft, en glimrende stilist, skrev i en rekke genre, men var også institusjonsbygger. Det er han som best tydeliggjør overgangen fra rettsvitenskap, over rettssosiologi og så over til den egentlige sosiologien – i forfatterskapet og sin faglige karriere. Han ble cand.jur. i 1946, studerte så sosiologi i USA, ble deretter stipendiat i rettssosiologi, dr.philos. i 1954, samme år ble han utnevnt til dosent i rettssosiologi ved Det juridiske fakultet, fra 1963 var han professor der. Så, fra 1971 frem til sin død i 1988, var han professor i sosiologi ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, alt ved Universitetet i Oslo. Vilhelm Aubert er ene- eller medforfatter til hele fire av de 25 tekstene vi kanoniserte.
Likevel lot vi den seks år yngre Nils Christie få privilegiet å åpne den moderne sosiologien, med et arbeid skrevet allerede 1952. Det var magisteravhandlingen i sosiologi og han var 24 år. Da den ble utgitt som bok, 20 år seinere, skrev han: «Dette er et meget ungt ungdomsarbeid, og slik må det fortsatt få fremstå». Det var professor Johs. Andenæs som tok initiativ til studien av de norske fangevokterne, i kjølvannet av rettsoppgjøret etter krigen.
La meg nå medgi, så mange år etter, at det var jeg selv som presset på for dette litt pussige grepet, selv om det ikke var vanskelig å få komiteen med meg. Det rimelig ville vært å starte med Vilhelm Aubert og doktoravhandlingen fra 1954. Men min tabloide tanke var denne: Aubert var død, Christie høyst levende. Jeg forestilte meg hvordan det ville bli å se ham under lanseringen av vår sosiologiske kanon på podiet i den vakre vestibylen i biblioteket i Georg Sverdrups Hus. Det kunne bli så kult, tenkte jeg, å la dette være mannen som hadde skrevet den første kanoniserte teksten i den moderne norske sosiologien. Han ville snakke om et mørkt kapittel i norsk historie som få kjente, og han ville gjøre det på en klok måte. Jeg tippet at vi ville klare å få Pax til å lansere en ny utgave av Fangevoktere i konsentrasjonsleire. [7]
Alt slo til. Nils Christie beskrev de forferdelige leirene, som den i Beisfjord utenfor Narvik. Dit kom det 900 fanger, de fleste serbere, og 750 av dem døde. En av grunnene var at tyskerne trodde de kunne være rammet av flekktyfus. Det ble gravd en stor grøft, og det ble sagt at det skulle være et vannbasseng, Men 300 fanger ble skutt, brakkene brent, og grøftene brukt til massegraver. Det var fullt hus i biblioteket og helt stille i salen da han fortalte om det.
Han var 83 år, og gled så over til konklusjonen han hadde trukket som student femti år tidligere: Noen av de norske fangevokterne deltok i mishandling og drap, andre gjorde det ikke. Men det var små forskjeller mellom de to gruppene. Viktigst var det at de som mishandlet var yngre, mindre erfarne og hadde opplevd situasjonen som mer frustrerende. Fangeleirene var bygd opp for å bryte ned fangenes identitet. De som mishandlet, så og forsto ikke dette. Derfor opplevde de serberne som skitne og svinske, som noe midt mellom dyr og mennesker. Han konkluderer med at mange kan drives til ekstreme handlinger når de er i ekstreme situasjoner.
Det er fortsatt vanskelig for meg å forstå at en student i starten av tjueårene kunne skrive dette. Han hadde gjort en rekke krevende intervjuer, alt er veldokumentert, han tegner den lite kjente konteksten, og det teoretiske grepet er originalt. Det var nesten ingen tilsvarende studier i andre deler av verden og teksten har høy litterær verdi, som Marta la så stor vekt på. Christie skulle utvikle fagspråket på en helt egen måte – med enkel og transparent stil, med paradoksale og tankevekkende metaforer, i et 50 års forfatterskap. Når jeg tenker på det, synes jeg det er fint at vi startet med denne boka. Fortsatt er det få som kjenner til denne delen av vår historie.
Sosiologien var ny og diffus, jusen hviler på århundrers autoritet. Hvor langt tilbake bør en jus-kanon strekke seg?
IV
Men «egentlig» var altså Vilhelm Aubert grunnleggeren av den moderne norske sosiologien, og det var Torstein Eckhoff som ble betrodd å samle trådene i og å skrive forordet til hans siste storverk – Continuity and Development in Law and Society [8], utgitt året etter at Aubert døde.
Som Ola viser i artikkelen om Eckhoff, var rettsfilosofien hans formet «with a touch of sociology». For Aubert forholder det seg motsatt – allerede fra doktoravhandlingen Om straffens sosiale funksjon (1954). Han tar opp et klassisk strafferettslig og filosofisk spørsmål, men ikke med rettsdogmatiske metoder, snarere griper han det an fra en sosiologisk og sosialpsykologisk synsvinkel. Han takker fire menn i forordet til avhandlingen; en filosof, en psykolog og en kriminolog. De var jevngamle med Aubert, som var 32 år. Unntaket er fjerdemann – juristen Torstein Eckhoff, han var hele 38 år. Hans navn står til gjengjeld først.
Krigen var over, et nytt samfunnssystem var i ferd med å etableres. Aubert hadde selv vært med i illegalt motstandsarbeid i den såkalte XU-gruppa, og skrev seinere et essay om «Den hemmelige organisasjon – undergrunnsbevegelsen som et sosialt system». Her redegjør han for en strid om militære dekorasjoner: Deler av ledelsen ville at medlemmene skulle dekoreres, blant de lavere i hierarkiet ble det avvist, men det var greit at dekorasjoner ble tildelt post mortem. Det ser ut til at Aubert selv tok del i motstanden, men samtidig reflekterer han rundt den følelsesmessige intensiteten rundt avvisningen av forslaget. Han forankrer den i det livsfarlige motstandsarbeidet, i krigens livsstil og de dype sporene det hadde satt på dem som deltok.
Men underteksten er at krigen er over og noe nytt skal komme. Vilhelm Aubert og hans generasjon står selvbevisst frem, og de lytter til hverandre, ikke til den den etablerte akademiske eliten. De vil delta i gjenoppbyggingen av landet. De står klar, og kortene må deles ut på nytt.
Men det er ytterligere en subtil undertekst her, som er enda mer fascinerende. I slutten av forordet til doktoravhandlingen minner han leseren på at den sikreste kunnskapen ikke alltid er den mest vesentlige. Han forteller at han «stadig vekk befinner seg i Karin Boyes dilemma»:
Ni säkra ting,
för er jag lungt kan falla,
men dimmor och dagg
är vänskapslöften alla.[9]
Jeg har veiledet mange til PhD, sittet i enda flere komiteer, men aldri lest noe som minner om dette. Derimot er det rikt med skjønnlitterære referanser i Auberts seinere arbeider. I det nydelige essayet «Søvn – en sosiologisk tolkning» starter han ut med Hesiod – som beskriver søvnen som «dødens bror», fortsetter med Macbeth som hevder at mangelen på søvn er det «ondes straff», så går han over til Thomas Mores memento mori og konkluderer med at søvnen er «et treningsfelt for døden». Var det et symbolsk farvel til den tørre jusen? Var det vardøger for en ny tid?
Jeg traff Vilhelm Aubert bare noen få ganger og ble starstruck og taus de få gangene det skjedde, men det er ett unntak: Vi ble sittende ved siden av hverandre i solveggen utenfor hotellet på Sosiologforeningens vinterseminar på høyfjellet, vi hadde begge vært på skitur. Det må ha vært et par år før han døde. Jeg dristet meg til å stille et egentlig litt pinlig spørsmål: «Dersom du var en ung sosiolog og skulle starte å forske i dag, hva ville du da undersøke?» Han smilte litt brydd og sa: «Det med søvn er jo så viktig. Jeg tror jeg ville startet der».
Aubert og de andre sosiologene i den første bølgen på 1950-tallet hadde fått sin sosialisering gjennom like doser av Arne Næss’ positivistisk inspirerte vitenskapsteori og en nokså stiv og systembyggende amerikansk strukturfunksjonalisme. Men samtidig ble de formet av det samfunnet de virket innenfor. Auberts programmatiske slagord ble «en problemorientert empirisme». Sosiologene måtte ta utgangspunkt i «et faktisk problem», gjerne «en plagsom uvitenhet», skriver han.[10] Rammen rundt «problemene» og det samfunnet de studerte, var den norske velferdsstaten som var i ferd med å utvikle seg på 1950-tallet.
Sosiologen Lars Mjøsets diagnose er treffende: de skulle bli velferdsstatens dårlige samvittighet. [11] Selv om velferdsstaten var et produkt av Arbeiderparti-staten, rommet den nemlig en dobbelthet: På den ene siden en målsetting om like muligheter for alle og en jevnere fordeling, på den andre siden det faktum at det økonomiske grunnlaget var et kapitalistisk system basert på ulikhet i makt og ressurser og formue og privat eiendomsrett til produksjonsmidlene.
Dette var også en grunn til at rettssosiologien ble så viktig. Før krigen hadde først sosialøkonomien, så den spede samfunnsforskningen utviklet seg innenfor rettsvitenskapen. Etter krigen ser vi en utvikling bort fra den juristdominerte og liberale staten i retning av en mer aktivt inngripende stat. Det innebar også at lovgivingen måtte endres på en rekke områder. [12]
V
Vilhelm Auberts stilistiske spennvidde var uvanlig – fra det impresjonistisk-fenomenologiske i essaysamlingen Det skjulte samfunn, over det forbilledlig pedagogiske i en serie lærebøker, og til det ekstremt analytiske i for eksempel doktoravhandlingen Om straffens sosiale funksjon. [13]
Avhandlingens tema var klassisk: Straff begrunnes ofte med allmennprevensjon, den skal avskrekke befolkningen fra å begå forbrytelser. Dette åpner for normative spørsmål: Er dette en akseptabel begrunnelse? Like viktig er det empiriske spørsmålet om hvorvidt straffen faktisk leder til færre lovbrudd. Dessuten – skyldes det i så fall avskrekking eller andre mekanismer? Avhandlingen har tolv kapitler, hvert av dem stramt komponert, men den favner likevel bredt og han forholder seg til nøkkeltekster i rettsvitenskap, kriminologi, sosiologi, psykologi og sosialpsykologi, men også til filosofi, han er for eksempel opptatt av Friedrich Nietzsche.
Men de to nøkkelbegrepene er straffens manifeste og latente funksjon, og han hentet dem fra den amerikanske sosiologen Robert K. Mertons innflytelsesrike bok Social Theory and Social Structure som kom ut fem år før han leverte avhandlingen.[14] Det første spørsmålet er om straffen fyller sin manifeste funksjon? Svaret er nei. «Likedanningshypotesen» om at det skal bli «samsvar» mellom rettsregler og samfunnsliv og at straff er en mellomliggende mekanisme får ikke empirisk støtte. Men straffen kan også tenkes å ha mer indirekte og latente funksjoner, og i flere av kapitlene drøfter han hvordan dette kan komme til uttrykk. Mest kjent er diskusjonen hans av en lov fra 1948 som regulerer «arbeidsvilkårene for hushjelp».
Han trekker på noe han allerede hadde skrevet om loven. Slik er avhandlingen – den bygger på ulike enkeltstudier, han kaller det «rettssosiologiske stikkprøver», men kopler det med kriminalstatistikk, empirisk forskning og teori fra mange disipliner. Da loven om hushjelper kom, var deres kår allerede blitt «tålelig gode». Loven løste ikke et problem, men bekreftet bare status quo. Dens symbolske funksjon var likevel viktig for alle som hadde bekymret seg for denne gruppen. De opplevde å ha blitt lyttet til, at deres krav ble tatt på alvor. De som brøt loven, ble truet med straff. Symbolsk var det kraftfullt, i et samfunn med stadig færre hushjelper. En står altså i en situasjon med «en utbredt rettsoverbevisning som er i samsvar med rettsnormene, men uten at rettsvesenet har virket likedannende», skriver han.[15]
Vel så interessant er studiene av pris- og reguleringslovene. Det var mange lovbrudd, og høystatusgrupper i næringslivet sto for brorparten, men de løp liten risiko. Få lovbrudd ble registrert, enda færre ble straff-forfulgt. Annerledes var det ved mer utbredte lovbrudd, hvor lovovertrederne ofte hadde lav sosioøkonomisk status. Det kan tenkes å skyldes at dårlige kår er en årsak til slike forbrytelser, men det kan også skyldes at de uten penger og med lav status lettere blir anmeldt, arrestert og dømt. Konsekvensene er uansett store: Allmennprevensjonen vil ikke fungere like effektivt i alle samfunnssjikt. Denne latente funksjonen, som er en annen enn i eksemplet om hushjelpene, kaller han «kompromisset med samfunnets statussystem». Vi må forstå at straffen «vokser ut av en sosial struktur med et gitt økonomisk grunnlag». [16]
I noen spredte kommentarer gjennom avhandlingen, og mer uttalt i seinere arbeider, viser Aubert hvordan de politiske konjunkturene i etterkrigstiden, etter at arbeiderbevegelsen har fått regjeringsmakten, har innebåret at lovgiverne har vært villige til å bruke lovverket for å utjevne sosiale forskjeller. Skatteregler, prislover, valutabestemmelser, arbeidervernlover inneholdt straffebud som særlig skulle ramme ledere i næringslivet og personer med høy status.[17]
Antakelig ønsket Vilhelm Aubert først å presisere rettsvitenskapens begrepsapparat, i tråd med arven fra den logiske empirismen og sterkt influert av Arne Næss. De hadde begge vært med i XU. Den unge jus-studenten hadde faktisk vært sjefen til den ti år eldre professoren.[18] Men interessene hans skulle gå i empirisk, ikke i rettsdogmatisk retning. Først tenkte han på rettssosiologien som en slags korrigerende hjelpevitenskap til jusen. Men gradvis kjølnet interessen for prosjektet.[19] Han fikk en viktig rolle i etableringen av Institutt for samfunnsforskning, og glir formelt over til sosiologien gjennom professoratet i sosiologi i 1971.
VI
Vilhelm Aubert ble altså kanonisert med hele fire arbeider. Nils Christie og de øvrige med bare ett hver. Jeg ringte opp til Nils Christie en kveld og fortalte at han hadde fått en plass i kanon. Han ble glad, men det ble stille da jeg fortalte at vi hadde endt ned på Fangevoktere. Det er ikke så merkelig at han stusset, og vi hadde faktisk fem-seks tekster av ham på shortlist. I antologien brukte vi «Konflikt som eiendom», artikkelen som i engelsk versjon ble kåret til 70-tallets viktigste i British Journal of Criminology og som var en direkte foranledning til at det norske konfliktrådet ble etablert. Jeg har brukt artikkelen i undervisning i tjue år. Studentene blir alltid opptatt av den paradoksale påstanden i tittelen. Mange har skrevet om konflikter som er viktige, som de selv «eier» og som det ville være et tap dersom de mistet – til for eksempel rettsvesenet.
Thomas Mathiesen måtte også med i kanon, men her hadde vi ikke noe valg. Defences of the weak var doktoravhandlingen fra 1965, og ingen andre bøker var aktuelle. Det er en inngående sosiologisk analyse av Ila sikringsanstalt. Tonefallet er undersøkende, forsiktig, stilen kan virke omstendelig. Det er mange innvendinger og forbehold til funnene. Han ber leseren være oppmerksom på at han selv er kritisk til systemet han studerer. Kanskje det er grunnen til at boka fortsatt virker så sterkt. Han går grundig til verks og avdekker systematisk smerte og avmakt. Dessuten er innsattes forsvar langt fra heroisk, det er ikke solidaritet og samhold som preger fangene. Sosiologer hadde lenge undersøkt fengsler, sykehus, skip og skoler og avdekket formelle strukturer og hierarkier, men det var først når de uformelle strukturene ble avdekket at analysene fikk virkelig kraft, skriver Mathiesen.
Nøkkelarbeidet i tradisjonen som allerede hadde utviklet seg var The Society of Captives av Gresham Sykes fra 1958. Han viste at de innsatte var fratatt autonomi, manglet elementære goder og også seksuelle relasjoner. Som et forsvar utviklet de fangefellesskapets egne normer, subkulturer og fellesskap. Det er en røff tone i fengselet, men smerten håndteres og møtes ved hjelp av solidariske bånd. Kjernen i forsvaret er en fange-lojalitet og et fellesskap som institusjonaliseres.
Kanskje var det dette Mathiesen regnet med å finne på Ila, men det gjorde han ikke. Solidariteten manglet, og de innsatte utviklet individualiserte strategier hvor det viktigste ankepunktet var at fangevokterne ikke fulgte reglene. «Cencorious» kaller han væremåten, et begrep som ikke er mye brukt på engelsk. På norsk kan det oversettes med «overkritisk», og det handler om en defensiv og klagende stil. Det kan illustreres med fangen som på egne vegne retter en advarende pekefinger mot vokteren og sier: Nå har du gått for langt!
Det ligger i avhandlingens tittel og det sier seg selv: Dette er de avmektiges forsvar. Boka hadde sin selvsagte plass i den norske sosiologiske kanon fordi den utgjør et storslått og ambisiøst forsøk på å fange motstandens komplekse veier innenfor et repressivt sosialt system. Dessuten berører teksten fordi den viser at motstand mot et slikt system ikke nødvendigvis tar form av felleskap og samhold, men like gjerne kan ta former som få vil være stolte av.
Kort etter at han disputerte, var han med på å etablere KROM – Norsk forening for kriminal reform. Deretter skulle fag og politikk veves sammen, på en måte som ofte ble kalt aksjonsforskning av denne generasjonen sosiologer. Thomas Mathiesen kjempet konsekvent de utstøtte og marginales sak – for å fjerne løsgjengerloven, for å bedre forholdene i fengslene. Hans faglige produksjon ble formidabel, med mer enn 30 bøker, en rekke artikler og en stri strøm av kronikker. Men tonefallet endret seg, den undersøkende og forsiktige stilen forsvant.
En stund etter at vår sosiologiske kanon var lansert, inviterte jeg ham opp til Blindern, til en samtale en kveld for studentene på U2, kjelleren på Eilert Sundts hus. Det var smekk fullt, halvlitere på bordet og god stemning. Vi skulle snakke om Defences, men det var nesten 50 år siden den kom, og det ville være rimelig å tematisere forholdet mellom denne boka og det han seinere skulle skrive. Jeg stilte et nokså åpent spørsmål: «Jeg opplever at det er en forskjell mellom tonefallet i Defences og det du seinere skulle skrive?» Han blir stille, tenker seg om, før han svarer: «Ja, det er jo stor forskjell. Da stilte jeg jo spørsmål og lurte på hvordan ting var. Det sluttet jeg vel egentlig med. Jeg mente at jeg allerede hadde svarene.»
Jeg må si jeg opplevde det som en nokså pussig oppsummering av mange tiårs virke som intellektuell og forsker, men jeg tror ikke noen av studentene reagerte. Kanskje burde jeg ikke bli overrasket. Thomas Mathiesen hadde skrevet et samfunnspolitisk essay allerede i 1971 med tittelen Det uferdige. Her forsøker han å etablere det som må sies å være en nokså ekstrem utgave av samtidens aksjonsforskning. Utgangspunktet er at verken den revolusjonære ml-bevegelsen som var i ferd med å ta tak i landet og hans eget institutt, eller den tradisjonelle sosialdemokratiske reformismen hadde gode nok svar på brennende spørsmål. Hans alternativ er «det uferdige». Alt som «ferdigstilles» bidrar til å fryse fast makt og hierarkier. Det politiske prinsippet er at analysen og aksjonen alltid må være i bevegelse og at «systemet» har en formidabel evne til å kooptere og ufarliggjøre motstand. Forskeren har ikke noe valg: Enten arbeider du «for» systemet eller «mot» det. Du må velge, det er knapt noen middelvei. [20]
Programmet kan minne om det en finner i den sene Frankfurterskolen og dens begrep om «repressiv toleranse». Men her var det den nye etterkrigskapitalismens evne til å absorbere kritikk uten å foreta reelle endringer som var skyteskiven. En forening av intellektuelle og arbeiderklassen var det mulig samfunnsendrende subjektet. Hos Mathiesen er kritikken mer begrenset og rettes mot den ufullkomne velferdsstaten og dens undertrykte grupper – de utstøtte, marginaliserte og fengslede. Det er i dette landskapet forskeren må søke allianser. Perspektivet og erfaringene er preget av arbeidet i KROM, og kritikken rettes mot et avgrenset subsystem – politi og rettsvesen, domstol og fengsler. Som politisk program for sosiologien virker essayet i dag både dypt antagoniserende og samtidig forunderlig smalt.
VII
Rune Slagstad mener sosiologien i den første fasen fra 1950-tallet var en «opposisjonsvitenskap» med affinitet mot filosofien og rettet inn mot en reformdemokratisk «dannelsesdiskurs» som Arne Næss allerede hadde skissert elementer til under krigen.[21] I kretsen rundt Næss på slutten av 1940- og inn på 1950-tallet hadde mange deltatt i motstandsarbeid. De samlet seg og spurte: Hvilke røtter hadde nazismen? Den saklige Næss, som skulle oppdra generasjoner av studenter i semantikk og debattlære, slo ned på svart-hvitt-tenkning og på moralisme og hevntanker. I studiegruppene leste de Max Weber og Gunnar Myrdal, men også Adolf Hitlers Mein Kampf. [22]
Perspektivet til Aubert og de andre i kretsen skulle bli preget av saklighet og presisjon, samtidig så de samfunnet slik det ble opplevd fra de underordnedes posisjon – fra dem velferdsstaten ikke hjalp, men kanskje undertrykte. De ytret seg i en diskuterende offentlighet. Dette sto i motsetning til de reformteknokratiske styringsvitenskapene, særlig sosialøkonomien.
Historikeren Fredrik Thue korrigerer perspektivet noe:[23] Vilhelm Auberts grunnholdning til sosiologien var alltid formet av hans ambivalente og nære forhold til jusen og juristene. Det var egentlig to «paradigmatiske» samfunnsvitenskaper i Norge før krigen: rettsvitenskapen, med lange tradisjoner som «styringsvitenskap» og sosialøkonomien, også med lange røtter, men som i 1945 selvbevisst sto frem med en ny og «hard» teknologi for makroøkonomisk styring. Ragnar Frisch, som skulle få Nobelprisen, holdt til ved Det juridiske fakultet og trivdes godt der, ikke på grunn av et faglig fellesskap, men fordi begge disiplinene var ordinert mot statsmakt og styring.
Vilhelm Aubert hadde hele tiden et skarpt blikk for hvordan retten hadde en iboende konservativ tendens og var ineffektiv som reformverktøy for skiftende sosialdemokratiske regjeringer. Samtidig så han tidlig at den hadde latente funksjoner for å opprettholde samfunnets integrasjon. Den bidro til tillit i sosialt liv og til å opprettholde normer om rettferdighet og forutsigbarhet. Her skiller han seg helt klart fra for eksempel Thomas Mathiesen.
Sosiologen Dag Østerberg la, i et minneord, vekt på hvordan Vilhelm Auberts faglige identitet alltid var preget av jusen og også av hans privilegerte klassebakgrunn.[24] I mangt handlet det om en selvrefleksjon ved at han fordypet seg i sin klasses kultur og forhistorie, selv om han skulle beskrive seg som «en slags sosialist». Aubert så seg som en kritisk og uavhengig sosiolog, men samtidig var han preget av et dypt samfunnsansvar. Han var advokat for marginale grupper, men la aldri skjul på tilhørigheten i en akademisk elite. Thue ser det som en slags noblesse oblige-holdning med røtter i jusens og embetsstandens kultur. Det virker treffende.
VIII
Sønnen vår Henrik bestemmer seg for å studere jus, i Bergen. Han og jeg pakker bilen full av klær og ting han trenger og setter sykkelen hans på taket. Han er spent og usikker på hva som vil møte ham og jeg sier: «Ola er på hytta på Haugastøl. Vi kan stoppe og ta en pep-talk, – hva er greia med jus liksom?» Henrik synes det er en god ide. Ola stiller villig opp.
Det er nydelig vær og vi setter oss på Gretteberg kafe, med boller og kakao med krem. Ola forklarer: «Jus er noe helt annet enn sosiologien som faren din driver med. Sosiologi er jo teorier om store temaer, og det har ikke så direkte betydning hva sosiologene kommer frem til. Jus-studiet er praktisk. Vi må finne ut av saker og konkludere: Er han fyren skyldig eller ikke? Skal han i fengsel? Er det greit å fusjonere de to bedriftene, eller får de for stor makt? Sosiologer er mer sånne refleksjonstyper, vi jurister skal avgjøre ting. Det er den viktigste forskjellen».
Vi kjører mot Bergen. Henrik sier: «Det er gøy å høre på Ola, men er han litt anti-teoretisk? Samtidig virker det jo som om han leser veldig mange bøker. Er det ikke litt rart?»
IX
Da vi jobbet med kanon, fikk jeg et bilde av de som leverte de kanoniserte tekstene og miljøet de tilhørte. Det var unge og begavede menn, de fleste fra «pene familier». Vilhelm Aubert var selv svært så klar over sin privilegerte bakgrunn, og pleide ofte å si: «At jeg ble professor, lå i slekten, men at det ble i sosiologi, var mitt eget valg».[25]
Den habitusen Aubert, Christie, Mathiesen og andre utviklet, lå politisk til venstre, de sto opp for svake grupper, samtidig bygde de opp sterk autoritet, og mange ble en slags kjendiser i en verden hvor det ikke var mange av deres slag. Gudmund Hernes, som er ti-femten år yngre, kalte dem «gullaldersosiologene». Sosiologen Håkon Lorentzen, enda litt yngre, ble bedt om å reflektere rundt begrepet i prøveforelesningen for doktorgraden. Litt ironisk fant han på et nytt begrep: «gullskjerp-sosiologene». [26] De fant sine gullskjerp, Klondyke-style, markerte grensene for sin egen teig og skrev sine storverk – om «arbeiderkollektivet», det psykiatriske sykehus og fengslet. To av de definitive gullalder-sosiologene satt i salen, begge skulle seinere kanoniseres. De smilte ikke av den åpenbart treffende og også morsomme formuleringen, snarere kikket de mot hverandre, og jeg husker den ene ristet nesten umerkelig på hodet.
X
Jeg snakket med redaktør Dag Michalsen om hva jeg skulle skrive i dette bidraget til Ola, som altså er en av mine nærmeste venner. Jeg pekte på denne forunderlige linjen, fra jusen over rettsosiologien og til sosiologien og sa at jeg hadde vært med på å klubbe en norsk sosiologisk kanon. «Kanskje kan det være et opplegg for artikkelen?» spurte jeg. Han var enig, men fortsatte: «Det er da mer enn merkelig at vi aldri har fått en norsk jus-kanon.»
Kanskje bør dere gjøre noe med det? Kanskje dere bør lage en jus-kanon?
Ola tar på seg altfor mye – styreverv, voldgiftsdommer, redaktøransvar og bokprosjekter. Med 70 år er det på tide å roe litt ned. Men kanskje burde nettopp Ola og Dag få med noen i en jus-kanon-komite. Litt sånn con amore nå når livets høst nærmer seg?
Sosiologien var ny og diffus, jusen hviler på århundrers autoritet. Hvor langt tilbake bør en jus-kanon strekke seg? Det er ikke opplagt. Gullalder-sosiologene ble preget av sitt nybrottsarbeid. Selv om ikke mange av dem ble nære venner, virker det som om de respekterte hverandre og levde godt med at det også var andre stjerner i faget. Det var god plass.
I jusen må det vel være annerledes? Her må det være trangere, flere som konkurrerer? Ryktet sier at deler av jus-miljøet skal ha vært preget av giftige konflikter, en krenkende replikk på et fuktig nachspiel skal ha ulmet i tiår. Kanskje er det bare tøv. Men den besynderlige karakter-fetisjismen må antakelig være viktig? Har det ikke vært sånn at karakteren til juridikum har fulgt mange gjennom yrkeslivet, nærmest som et stempel i pannen? Er det mulig å kanonisere en tekst av en jurist som «alle vet» at fikk – la oss si – moderate 2.50 til juridikum?
Det er nok av morsomme og krevende spørsmål her. Men først må dere jo starte med kriteriene. Mitt tips er å spørre Marta om å få kopiere de fem kriteriene som vi brukte til vår sosiologiske kanon. Marta er grei, men hun vil kanskje be deg om å først sanere noe av alt det andre du driver med, Ola. Det er rimelig, men når løftet gitt, er jeg er sikker på at hun sier ja.
Fotnoter
[1] De øvrige medlemmene var Cathrine Holst, Ida Hjelde, Andreas Hompland og Olav Korsnes. Kanon ble presentert i Sosiolognytt nr 1, 2011.
[2] Næss, H.E., Pedersen, W (2012): Merkesteiner i norsk sosiologi. Oslo: Universitetsforlaget.
[3] Mestad, O. (2024): “Torstein Eckhoff – legal philosophy embedded in society and as a tool box for legal and social decision making.” In press.
[4] De hadde også skrevet en bok sammen; Aubert, V, Eckhoff, T, Sveri, K. (1952). En lov i søkelyset : sosialpsykologisk undersøkelse av den norske hushjelplov. Oslo: Universitetsforlaget.
[5] Rune Slagstad har argumentert med at Sigrud Ibsens forfatterskap rundt forrige århundreskifte også må bedømmes som viktig. Vi vurderte ham spesielt, men mente at han ikke fortjente en plass i kanon. Han kommer, slik jeg ser det, bra ut på kriterium 1 og 5, men ikke på 2,3 og 4. Se Slagstad, R. (2001a). De nasjonale strateger, Pax. s. 195.
[6] Turner, C. (2010): Investigating Sociological Theory. London: Sage.
[7] Christie, N. (2011): Fangevoktere i konsentrasjonsleire. Oslo: Pax.
[8] Aubert, V (1989). Continuity and Development in Law and Society. Oslo: Universitetsforlaget.
[9] Boye, K. (1924). Gömda land. Stockhom: Alfred Bonniers förlag.
[10] Aubert, V. (2012). “En problemorientert empirisme». I Næss, H.E. og Pedersen, W (red): Merkesteiner i norsk sosiologi. s 32-67. Oslo: Universitetsforlaget.
[11] Mjøset, L. (1991). Kontroverser i norsk sosiologi. Oslo: Universitetsforlaget.
[12] Mjøset, op cit: s. 150-153.
[13] Aubert, V. (1954/1972): Om straffens sosiale funksjon. Oslo: Universitetsforlaget.
[14] Merton, R.K. (1949): Social Theory and Social Structure. Glencoe; Free press.
[15] Aubert, V, op cit. s.146.
[16] Op cit s. 92-93.
[17] For en gjennomgang, se Mjøset, op cit s 152-153.
[18] Sæter, E. & Sæter, S. (2007) XU: I hemmeleg teneste 1940-45 (3. utg). Oslo: Samlaget.
[19] Slagstad, R. (2001b). Rettens ironi. Oslo: Pax. S 276-277.
[20] Mathiesen, T. (1971): Det uferdige. Oslo: Pax. Se s 9-27.
[21] Slagstad, R (2001a) op cit s. 431-435.
[22] Se også Stubhaug, A (2019): Stein Rokkan: Fra periferi til sentrum. Oslo: Vigmostad Bjørke.
[23] Thue, F. (2029: «TfS 60 år: Den lange kjølen i norsk samfunnsvitenskap». Tidsskrift for samfunnsforskning, 61: 12-29.
[24] Østerberg, D. (1988): Vilhelm Aubert: «Politikken og samfunnsforskningen.» Nytt norsk tidsskrift. 5: 23-34.
[25] Min gode kollega professor Lise Kjølsrød kjente ham godt, og det er hun som er kilden.
[26] Lorentzen, H. (2009). «Hva er sosiologi godt for?» Nytt norsk tidsskrift: 26: 435-44.
