Vi har i en årrekke vært blant de mest kritiske røstene til videoassistert dømming (VAR) i toppfotballen. VAR inviterer til tidenes største meningsbrytning i tidenes største kultur (knapt noe betyr mer for flere enn fotball). Hva gjør VAR omstridt, og hvordan kan vi forstå ulike aktørers ståsted? Bourdieus prosjekt kan tolkes som et forsøk på å avdekke maktforhold som på ulike måter er tilslørt. Til det brukte han blant annet statistikk. Vi skal forsøke noe lignende, men i tillegg til å belyse hvordan statistiske data tolkes og feiltolkes i forbindelse med VAR-debatten, vil vi begrepsfeste VAR-forakten (tids)sosiologisk.
Å telle seg til fant: Det som teller når det telles
Troen på at VAR øker rettferdigheten, lener seg på studier som mener å kunne påvise noen prosentpoengs økning i andelen korrekte nøkkelavgjørelser (tilknyttet skåring, straffespark og utvisning) med VAR. Det bygger på en tanke om at VAR retter opp åpenbare dommertabber. Det vitenskapelige grunnlaget er imidlertid tvilsomt. Å telle andelen rette avgjørelser, er nummeret før meningsløst. Ulike dommere vurderer like situasjoner ulikt, og to situasjoner er aldri helt like. De fleste situasjoner befinner seg i en gråsone mellom rett og galt. Hva er feil nok? Det lar seg ikke fastslå entydig.
VAR har tilbakevirkende kraft. Er dommeren usikker, lar han spillet gå inntil VAR har vurdert situasjonen. Slik avventende dømming gjør at situasjoner som ville blitt avblåst i VAR-fri fotball, passerer med VAR. Om det blir skåring, og den annulleres av VAR, regnes det i VAR-statistikken som en forbedring. Men VAR retter i så fall opp feil VAR selv har skapt. Det er derfor tett på umulig å si noe uomtvistelig, vanntett og presist med to streker under, om hvorvidt VAR-fotball gir flere rette avgjørelser enn VAR-fri fotball. Likevel serveres slike studier som nettopp prøver å tallfeste hvor mange flere rette avgjørelser VAR gir.
VAR er en slags fotballens positivismestrid: Heiagjengen mener økt rettferdighet kan dokumenteres overbevisende empirisk, bare man har gode nok data, og etter hvert som vi lærer å bruke verktøyet enda bedre, kan stadig flere feil elimineres. Vi heller kaldt vann i årene på tilhengerne og minner om at dommeravgjørelser ikke har fasit.
Skåring er ikke lenger skåring, men en søknad – med uforutsigbar behandlingstid, lite gjennomsiktig beslutningsprosess og usikker konklusjon
En rett avgjørelse må uansett ikke forveksles med økt rettferdighet. I motsetning til idretter som har flere naturlige stopp i spillet, og som derfor gjør VAR mindre kontroversielt, er fotball et spill hvor alt henger sammen. En situasjon glir over i, og påvirker, den neste. VAR overser situasjonene som fører til nøkkelsituasjonene. Det øker ikke rettferdigheten om man tildeles et korrekt straffespark av VAR, dersom situasjonen oppsto som konsekvens av en feilaktig dommeravgjørelse ett eller 40 trekk tidligere.
Føre VAR: Å misforstå årsaken til fotballens popularitet
Idrettssosiologien har i beskjeden grad berørt kjernen av fotball som sosialt fenomen: Hva gjør fotball til verdens mest populære spill? Vi tror at fotball ikke er populært på tross av, men på grunn av, at det skåres lite sammenlignet med andre idretter. David beseirer ofte Goliat, fordi det kan holde med én skåring, som feires deretter. I målrike idretter taper serielederen sjeldnere mot bunnlaget, grunnet mange skåringsmuligheter. Og det er liten grunn til euforisk skåringsjubel, for det kommer straks en ny.
Å se på fotball, er å vente på at noe skal skje – på skåringen som kanskje, kanskje ikke, kommer. Fotball innrammes av det plutselige høydepunkt: Spillet er oppbygd rundt øyeblikkene av fortvilelse og eufori, på en måte som andre idretter i mindre grad åpner for. Skulle det komme en skåring, oppstår organisert kaos: Følelsen av å miste hemninger i en slags ut-av-deg-selv-opplevelse, eksplodere i emosjonell forløsning, leve i nuet, bli dyttet i alle retninger, kaste seg rundt halsen på vilt fremmede, og generelt legge hverdagslivets normer til side – det vi med Durkheim kan kalle hverdagslivets suspensjon. Fotball inviterte til følelser som vi aldri ellers kjente på, men VAR stikker kjepper i hjulene for dette.
Om VAR får folk til likevel å gi opp, er det ikke de som forlater fotballen. Det er fotballen som forlater dem
Nick Hornbys beskrivelse av sin første stadionopplevelse, i boken Tribunefeber, er treffende. Han merket seg at alle rundt han på tribunen virket å hate alt som foregikk. Ukvemsordene haglet, mot dommeren, mot eget lag og mot motstanderne. «Lidelse som underholdning, var en ny erfaring for meg», skriver han. Så kom skåringen, og all den oppbygde energien fikk sin, uforbeholdne, utløsning, som i sin tur straks ble avløst av frykt for skåring til motstanderen.
Fra veksel mellom langvarig redsel og kortvarig glede (som alltid har vært fotballens grunnstemning), er mange nå kun redde, også for VAR. Skåring er ikke lenger skåring, men en søknad – med uforutsigbar behandlingstid, lite gjennomsiktig beslutningsprosess og usikker konklusjon. Hemningsløs skåringsjubel blir gradvis mer forbeholden, for med VAR i bakhodet kan man aldri være sikker på at skåringen står. VAR legger lokk på euforien. Slik endrer VAR fotballopplevelsen mer enn spillet.
Øyeblikkets tyranni og Dag Solstads dommedagsprofeti: Fotball er tidsåndens motvekt
VAR gir oss en anledning til å børste støv av tidssosiologiske klassikere. Og hvem er vel mer passende å trekke opp av hatten enn Thomas Hylland Eriksen (THE), som ikke bare har grepet tidsånden med en av de mest aktuelle tidssosiologiske observasjonene i vår tid, men som i vinter også aktualiserte tiden på nytt ved å gå ut av den.
På terskelen til det nye årtusenet fremmet THE en bekymring, som knapt kunne vært mer relevant i dag. Tiden i vår tid komprimeres: Korte tidsintervaller erstatter de lange. Det THE kaller MTV-logikken, impliserer at folks oppmerksomhetsvindu i hastighetssamfunnet er trangere. MTV-kanalens rytme fra 1980- og 1990-tallet symboliserer et kulturelt skifte: Folk er opptatt med å kjappe seg gjennom ting (nyheter, musikk etc., og, i senere tid, ikke minst skrollesamfunnets sosiale medier) heller enn å dypdykke i noe over tid (for eksempel lese en tykk bok eller sette seg grundig inn i noe som det tar mer enn fem minutter å forstå). Mange tar automatisk frem telefonen så fort de har et minutt «ledig». Akademikere kjenner seg nok også igjen: Det kan være fristende å sette av dagen til å skrive e-poster eller en kronikk, fremfor å skrive noe vitenskapelig.
Ifølge THE resulterer dette i det han tilskriver den samtidsdiagnostiske merkelappen øyeblikkets tyranni: Ideelt sett skal det ikke være mer enn noen få minutter mellom hvert høydepunkt. En radiolåt skulle ikke vare i mer enn tre minutter. Ellers ville lytterne miste oppmerksomheten, og kanskje skifte kanal. Dette er også grunnen til at den typiske Hollywood-filmen har en stigende dramakurve med et klimaks, men også med strategiske spenningstopper på veien, slik at folk ikke mister interessen. Fordi populærkulturen konkurrerer om folks oppmerksomhet, blir tidskomprimeringen stadig strammere. Snart er det ikke annet enn høydepunkter igjen. Men når mellomrommene tettes, mister høydepunktet sin verdi som kontrast til lavpunkter. Fotball er nettopp et langsomt spill, bemerker Dag Solstad.
Vår tids populærkultur kjennetegnes altså av raske temposkifter, tidskomprimering og hyppige, tettpakkede høydepunkter. Det må liksom skje noe hele tiden, uten rom for kjedsomhet og håpefull venting. I VM-boka fra 1990, stiller Solstad seg tvilende til om fotballen vil overleve møtet med samtidens underholdningsindustri. Han merker seg, som THE, at alt som er populært for tiden, bortsett fra fotball, følger tidskomprimeringslogikken: musikk, serier, film, litteratur, nyheter, radio – og sport.
Solstads observasjon er at fotball er et utidsmessig, langsomt og tidkrevende spill hvor nesten ingenting skjer: «Jeg ser på et spill som har utviklet seg i en stadig mer hendelsesløs retning. Fotball er uinnfridde forventninger. Det er ikke slik man vil tilbringe fritiden. Det moderne mennesket er alt fritt, hvorfor vente på en frigjørende pasning?»
Men Solstads profeti slo feil. For om noe mot formodning skulle skje, blir det viktig – og her kan vi identifisere noe av fotballens tiltrekningskraft. Vi er alt frie, men vår tids største kultur består i å vente på en frigjørende pasning, kanskje fordi fotballens logikk er tidsåndens motvekt.
Fotballen er konservativ. Mens nesten alle andre idretter har endret seg radikalt for å tilpasse seg TV-markedet, er fotballspillets struktur slående lik som for 100 år siden. Den siste virkelig betydningsfulle regelendringen for spillets organisering har hundreårsjubileum i år. I 1925 kom det nemlig en endring av offsideregelen. Det er altså ikke endringsorientering som forklarer fotballens popularitet, men mangelen på endring.
Mot en norsk publikumstypologi: deltakere og tilskuere
Bourdieu viste hvordan ulike folk tilnærmer seg like ting ulikt. Det gjelder også fotball. Som et oversiktsbilde kan vi skille mellom deltakere og tilskuere. Deltakere står, tilskuere sitter. Deltakere skaper stemning, tilskuere opplever den. Deltakere underholder, tilskuere underholdes. Deltakere produserer, tilskuere konsumerer. Tilskuere kobler av, deltakere kobler seg på.
Deltakerne feirer seg selv og sitt eget fellesskap ved hjelp av klubbsymboler. De er både kunder av og rolleinnehavere i dramaturgien. Mange bidrar selv til forestillingen de betaler for. Slik har dette fotballpublikummet fellestrekk med pønkpublikummet, hvor det forventes at ikke bare spillerne/artistene, men også deler av publikum, er svette og hese etter showet. De er seg bevisst at den beste stemningen er den de skaper. Stemningen er falsk om den skapes av andre (arrangør, sponsor, forbund, media etc.) – dels fordi det har likt utgangspunkt som drikkelek, dels fordi utfallet er det samme. En drikkelek er å anerkjenne et nederlag: Stemningen var i utgangspunktet for tam. Fest med kok har ikke bruk for lek. Stemningen skaper seg selv. Slik folk ikke vil fortelles når de skal drikke, vil de ikke fortelles når de skal juble – slik VAR gjør.
VAR er som en film uten høydepunkter: Lange avbrudd i tribunekulturens oppbygde atmosfære, fjerner tribunelivets klimaks. Fordi skåringsøyeblikket gjerne utløser sterkere reaksjoner blant deltakere enn tilskuere, er det nærliggende at VAR-motstanden er sterkest blant disse. Ser man på lag man ikke har sterke følelser for, blir skåringsøyeblikket mindre viktig, og dermed VAR mer spiselig.
VAR-rapporten viser at motstanden er størst blant stadiongjengere og de som bryr seg mest om resultatet (s. 109). Rapporten koker ned til at folk flest ikke vil ha dagens VAR, og at såkalt utvikling – eller innvikling, som vi kaller det – i beste fall koster 25 millioner årlig. VAR koster, både tribunekulturelt og økonomisk. Spørsmålet er om norsk fotball har råd.
Farvel til en venn
En kritisk, sosiologisk lesning av VARs fundament, levner liten tvil: VAR har knapt noen dokumenterbar positiv effekt. Når du gjør tidenes største inngrep i tidenes mest populære kulturelle praksis, bør begrunnelsen være god. Betydningen av hovedargumentet mot VAR, kvelningen av skåringsøyeblikket, er underkommunisert. Her kan (tids)sosiologien bidra.
Sosiologer som Giddens, Bauman og Beck påpeker at folk har færre tilskrevne roller enn før, de er mindre stedbundet, mer løsrevet – og mer identitetsforvirret. Når vi oftere skifter jobb, bosted, nettverk og partner, er det færre knagger å henge identiteten på. Fotballtilhørighet er en slik knagg. Den tilbyr stabilitet som kan fylle identitetstomrommet. Man kan bytte ut det meste i livet, men fotballfellesskapet har for mange en identitetsskapende kraft som det koster mye å forlate.
Om VAR får folk til likevel å gi opp, er det ikke de som forlater fotballen. Det er fotballen som forlater dem.
