Det 10 år siden jeg fikk min mastergrad i sosiologi. Siden da har jeg arbeidet i ulike sektorer, og har stort sett ansett arbeidet som relevant og interessant. Men det er først nå, etter å ha blitt ansatt som stipendiat, at jeg begynner å føle meg som en ekte sosiolog.
Og jeg har egentlig aldri vurdert å dra på Vinterseminaret tidligere. Ikke visste jeg om seminaret, og sannsynligvis hadde jeg ikke tenkt at dette seminaret var noe for meg uansett.
(foto: privat)
For jeg har virkelig likt arbeidsplassene jeg har hatt. Jeg har arbeidet tett på mennesker, og hver dag blitt utfordret til å gjøre raske vurderinger og finne gode løsninger. Jeg har arbeidet med fantastiske kollegaer, med ulik akademisk og ikke-akademisk bakgrunn, og ofte fant vi løsninger i fellesskap. Jeg ser tilbake, og nå er det lett å se at sosiologiske teorier fikk ben å gå på gjennom arbeidet.
Sosiologistudiene opplevde jeg som en nyttig døråpner til ulike stillinger, men jeg hadde langt fra en tydelig identitet som sosiolog. For et par år siden, da jeg fortsatt arbeidet i utlendingsforvaltningen, ble jeg spurt om å bidra med et innlegg på et arrangement i regi av sosiologforeningen, om sosiologer i ulike deler av arbeidslivet. Da måtte jeg google etter informasjon om hva sosiologer egentlig bidrar med i arbeidslivet, og på hvilken måte sosiologisk innsikt er nyttig. Tanken på å faktisk skulle kunne snakke om sosiologi igjen, var faktisk utrolig inspirerende! Jeg ble både minnet om hva som trakk meg mot sosiologi som ung, og hvordan dette har preget meg videre. Dette hadde jeg ikke egentlig reflektert over siden studietiden, og ingen hadde noen gang spurt meg om det heller.
Hvorfor nevner jeg dette? Jo, jeg kunne virkelig ønske at jeg hadde vært på vinterseminaret tidligere, før jeg begynte å arbeide i akademia. For all del, det var virkelig en opptur nå også, med faglig påfyll og hyggelige mennesker. Men tidligere hadde jeg virkelig trengt vinterseminaret, med tid til å reflektere over sosiologiske spørsmål, og å kunne dyrke min sosiologiske identitet og særpreg.
For det er jo ikke til å stikke under stol at noen sosiologiske særtrekk henger ved en, og at disse i mange anledninger må tøyles for å fremstå som en noenlunde anstendig arbeidstaker og medmenneske. Som tilbøyeligheten til å henge seg opp i begrepsbruk, og å se problematiske sider ved det aller meste. Nå som jeg arbeider i akademia, omringet av andre sosiologer, kan jeg la disse tendensene få nærmest fritt spillerom.
Jeg håper derfor at sosiologer utenfor akademia i enda større grad kan prege vinterseminaret fremover, både på scenen og i salen. Nå hadde det passet seg med noen gode forslag til hvordan man kan inspirere sosiologer, som er spredt på ulike arbeidsplasser rundt omkring i landet, til å delta. Når det gjelder dette har jeg imidlertid ikke så mye å komme med, annet enn at man bør ha dette i tanken når man planlegger program og markedsføring av seminaret.