I en kronikk mener mine kollegaer Adrian Farner Rogne, Torkild Hovde Lyngstad og Arno von Hootegem (RLH) å ha vist at klasse er mest genetisk, og ikke så mye sosialt. «Genetiske faktorer forklarer 40 % av variasjonen [sic]», mens det såkalt «delte miljøet» forklarer omtrent 10 %, ifølge dem [1]. Når barn fra de høyere klassene ofte selv får høye klasseposisjoner skyldes dette altså ikke privilegier fra deres sosiale bakgrunn, men overlegne gener. Av dette trekker de konklusjoner som ville være sensasjonelle om de var riktige: praktisk talt all samfunnsvitenskapelig forskning og teori om ulikhet ville være feil.
Funn og forsiktighet
Ofte er forskere forsiktige med å trekke for store konklusjoner, selv når de har solide data og overbevisende analyser. RLH gjør det motsatte og slår på stortromma: Basert på denne ene studien sin, mener de å kunne slå fast at all forskning om sosial mobilitet er feil. De insinuerer også at teori og forskning om sosial mobilitet må ut av undervisningen i sosiologi.
Påstandene deres har voldsomme implikasjoner. Mye samfunnsvitenskapelig forskning finner betydelige ulikheter i livssjanser etter ens sosiale bakgrunn. Inntektsnivå, yrkesoppnåelse, utdanningsnivå, skolekarakterer, risiko for arbeidsløshet og mere til varierer betydelig med ens klassebakgrunn. Jo høyere klasse ens foreldre hadde, jo bedre går det i gjennomsnitt på alle disse, og flere andre, frontene. Men hvis RLH har rett, er forskningen feil. De sosiale ulikhetene i livssjanser må da i realiteten i lang større grad være skapt av gener.
Er det mulig? Hvis sammenhengen mellom klassebakgrunn og livssjanser skulle skyldes genetikk, måtte det vært ganske betydelige og systematiske genetiske forskjeller mellom klassene folk hadde sin bakgrunn i, og disse genforskjellene måtte være relevante for utdanning, arbeidsliv og økonomi.
Hvis vi tar utgangspunkt i det berømte Goldthorpe-klasseskjemaet, vet vi for eksempel at det er systematiske forskjeller i livssjanser etter klassebakgrunn, på hvert trinn av klasseskjemaet. Hvis dette egentlig var skapt av gener, måtte det være systematisk bedre gener for hvert trinn høyere opp i klassestrukturen en kommer: Serviceklasse I måtte hatt bedre gener enn Serviceklasse II; serviceklasse II måtte hatt bedre gener enn rutinefunksjonærer; rutinefunksjonærer bedre gener enn eiere av småbedrifter; småbedriftseierne bedre gener enn de faglærte arbeiderne: de faglærte arbeiderne bedre gener enn de ufaglærte arbeiderne.
Påstandene deres har voldsomme implikasjoner
Hvordan skulle klassene kunne bli og holde seg så genetisk distinkte? Da måtte klassene være svært lukkede og det kom lite friskt blod til. Men sånn er det ikke. Det er omfattende absolutt sosial mobilitet i Norge: «78 % har opplevd mobilitet til ein annan klassekategori», som betyr at et flertall i hver klasse har bakgrunn i en annen klassekategori – som når noen i Serviceklasse 1 har bakgrunn fra Serviceklasse II.[2] Det er også omfattende avl på tvers: mange har barn med noen i en annen klasseposisjon. I den norske overklassen har bare knappe 15 % en partner som også sorterer som overklasse (se tabell 1). Selv om det er markante statistiske sammenhenger mellom klassebakgrunn, klasseposisjon og partners klasse, er det mange «avvik». Høres ikke dette ut som en betydelig blanding av gener på tvers av klasser? Vi kan ikke slik avvise at klassene kan være genetisk distinkte, men det høres ikke så sannsynlig ut.
Ikke bare høres det usannsynlig ut, forskning tyder på at det ikke stemmer. En artikkel av Martin Isungset med kolleger studerer sammenhengen mellom foreldres utdanning og barnas skoleprestasjoner, hvor de kan ta høyde for genetikk. La meg sitere sammendraget: «Resultatene tyder på at genetikk bare i liten grad konfunderer forholdet mellom foreldrenes status og avkommets prestasjoner». Som forfatterne oppsummerer det: «Genetisk og sosial arv ser i stor grad ut til å være to uavhengige kilder til innflytelse på utdanningsprestasjoner, selv i en robust, skandinavisk velferdsstat» (min oversettelse og kursivering). Dette er altså stikk i strid med hva RLH nå hevder. Da er det kanskje litt overraskende at en av Isungset sine medforfattere er den selvsamme Torkild Hovde Lyngstad.
RLH viser da heller ikke i kronikken sin at klassene er genetisk distinkte, at effektene av klassebakgrunn egentlig er forårsaket av gener eller i det hele tatt noe som helst direkte om geners betydning for livssjanser.
RLH viser da heller ikke i kronikken sin at klassene er genetisk distinkte, at effektene av klassebakgrunn egentlig er forårsaket av gener eller i det hele tatt noe som helst direkte om geners betydning for livssjanser. Selv om de erklærer både det ene og det andre som feil, har de heller ingen testing av noen sosiologiske teorier om sosial mobilitet. Funnene i artikkelen er bare basert på analyser av assosiasjonen mellom klasseposisjonen til tvillinger. Fordi enegga tvillinger har høyere assosiasjon – altså, oftere i samme eller «lignende» klasse – enn toegga tvillinger, er klasse genetisk. Det er alt.
Er det gener i den svarte boksen?
Tvillingstudien deres forteller ingenting om hvordan det aktuelle «trekket» (klasse) kommer på plass, det er bare en slags oppdeling av varians. Heritabilitet omhandler forholdet mellom variansen mellom enegga tvillinger og med toegga tvillinger. For å kunne tolke dette som genetisk må forskerne gjøre en serie kontroversielle antagelser [2]. Det er viktig å huske at heritabilitet er et populasjonsmål og belyser ikke den komplekse prosessen hvorigjennom individer «får» klasseposisjonen sin. Slik blir heritabilitet i dette tilfellet en svart boks merket med «genetikk», uten at RLH sier noe som helst substansielt om hva som foregår, for ikke å snakke om å påvise noen «mekanisme». Når RLH sier at teorier om klasse er feil, er det altså ikke basert på noen testing av teorier fra verken Weber, Goldthorpe, Wright, Esping-Andersson, Grusky, Bourdieu eller noen som helst. Det er rett og slett bare denne svarte boksen som er hele argumentet.
Rogne og Lyngstad har før insistert på at sosiologer må «åpne de sorte boksene» — det vil si, vise hvilke mekanismer som egentlig står bak sosiale utfall. Men når de nå skriver om at klasse er genetisk arvelig, er det imidlertid alt annet enn gode og direkte mål som brukes. De forklarer oss pent lite om de aktuelle mekanismene. Når RLH reiser spørsmålet om hva de mener med at klasse er arvelig, er de best på hva det ikke betyr: det finnes ikke noe gen for klasser, skriver de, men henfaller til ullent snakk om at ting som «kan påvirke våre muligheter og valg i utdanning og arbeidsliv delvis påvirkes av genene» våre». Det kan de nok, men RLH forteller oss nøyaktig null og niks om hvilke ting som påvirker hva, og hvordan.
Det store antallet forskere som jobber på dette feltet har gransket sosial mobilitet inngående, ved hjelp av sofistikert kvalitative og kvantitativ analyse av store mengder data.
Det er interessant at det er akkurat sosial mobilitetsforskning som skal angripes med denne svarte boksen. Det er et spesielt sterkt og velutviklet forskingsfelt. John Goldthorpe har argumentert for at sosial mobilitetsforskning er et godt eksempel på vitenskapelig framskritt i sosiologi, muliggjort av kollektiv innsats over lang tid. Det store antallet forskere som jobber på dette feltet har gransket sosial mobilitet inngående, ved hjelp av sofistikert kvalitative og kvantitativ analyse av store mengder data. Men RLH mener at de med sin ene studie av noen tusen tvillinger eller så kan erklære rubbel og bit for feilslått. Grandiositeten i konklusjonene deres er omvendt proporsjonalt med soliditeten til evidensen deres.
Trodde du foreldrenes økonomiske ressurser — som for eksempel arv, gaver eller drahjelp ved boligkjøp – påvirket barnas muligheter i livet? Trodde du familiens sosiale nettverk skaffet bedre informasjon og arbeidsmuligheter? Trodde du foreldrenes utdanning og kulturelle kunnskaper gjorde det lettere for noen på skolen? Tro om igjen: det er bare genene til overklassen som er i sving.
At sosiale hierarkier egentlig er forårsaket av biologi er et eldgammelt forsvar for de samme hierarkiene. Hvis de er naturlige, og ikke samfunnsskapte, er de mer uunngåelige og legitime enn hvis hierarkiene er skapt av vilkårlig makt, arv, urettferdige privilegier, diskriminering, utbytting, ekskludering eller sosial lukning. Derfor er det all mulig grunn til å være vaktsomme for påstander om at sosial ulikhet er naturlig. Det er overraskende at en slik legitimering av sosial ulikhet skal forsøkes gis vitenskapelig legitimitet av tre typer som hever lønn fra et sosiologisk institutt.
[1] De resterende 50 % omtaler de som «ikke-delt miljø», men det inkluderer også målefeil.
[2] Dette er den totale sosiale mobiliteten, det vil si at det viser til alle som er i annen Goldthorpe-kategori enn sin far. Det innebefatter altså enhver sosial mobilitet, ikke bare langdistansemobilitet fra topp til bunn (eller omvendt).
