Slik jeg forstår Khéfif, er det fire forhold han finner problematisk og som jeg derfor ser grunn til å kommentere.
1. Reduksjonistisk perspektiv
Khéfif mener at generasjonsperspektivet bidrar til en reduktiv determinisme, «som først og fremst eksisterer i generasjonsteoretikeren sitt hode», også i mitt. Dersom vi følger Khéfif helt ut, vil langt på vei all vitenskap rammes av en slik kritikk. Vi vil aldri evne å gjengi virkeligheten slik den er. Den vil alltid være gjenstand for forskerens fortolkning. Jeg er selvsagt enig med Khéfif i at vi som forsker har et ansvar for å være kritisk til begreper og forenklede beskrivelser. Han unnlater imidlertid å opplyse om at jeg nettopp understreker dette poenget også i studier av generasjoner i teksten Ungdom, opprør og tilpasning. Et essay om generasjonsdannelser (Ødegård, 2016). Her uttrykker jeg kritikk av generasjonssosiologiens iver etter å identifisere en delt generasjonsidentitet og dermed underkjenner dominerende struktur, for eksempel sosial klasse, som viktige(re) erfaringsramme i ungdomsgruppers liv. For å si det enkelt: Det var ikke alle unge i 1968 som var 68`ere. Dette betyr likevel ikke at vi bør forkaste generasjonsbegrepet som analytisk verktøy.
Det var ikke alle unge i 1968 som var 68`ere. Dette betyr likevel ikke at vi bør forkaste generasjonsbegrepet som analytisk verktøy
2. Å sette begrensende merkelapper på ungdom
Å gripe kompleksiteten i sosiale fenomener er altså krevende, og det vil være behov for forenklinger for å finne mønster. Weber tilførte samfunnsvitenskapen begrepet idealtyper, altså det å løfte fram typiske egenskaper eller særtrekk ved et fenomen. Ikke bare er dette viktig for å gjennomføre komparativ forskning, det er også viktig for å gjøre forskningen tilgjengelig for de som trenger den.
Når Khéfif kritiserer meg for å sette merkelapper på ungdomsgenerasjoner, unnlater han å nevne at kategoriene jeg bruker for å skille historiske generasjoner fra hverandre ikke er hjemmesnekra ut fra en følelsesstyrt øyeblikksanalyse av samtiden, men forankret i internasjonale generasjonsstudier. Man kan selvsagt mene det er feil å kalle en generasjon for noe som helst (Baby-boomers, Millenials etc), eller være kritisk til generasjonsbegrepet som analytisk tilnærming generelt, men jeg tror ikke Khéfif mener det.
Det jeg ikke skriver om, som jeg mener vi (også jeg) bør være mer oppmerksomme på, er tydeligere å skille mellom generasjons- og kohortanalyser i forståelsen av sosial endring
Khéfif forundres over at generasjonene jeg beskriver ikke har samme antall fødselsår. Kan det det være at han blander alderskohort og generasjon? En alderskohort er en gjensidig utelukkende gruppe født innenfor et gitt tidsrom. En historisk generasjon er mer flytende, og selv om også de som tilhører en historisk generasjon mer eller mindre deler samme fødselstiår, understreker Howe og Strauss (2000) at det ikke er aldersspennet i seg selv som er definerende for en generasjon, men de samfunnsgjennomgripende hendelser, strømninger og destabiliseringsprosesser unge menneskers opplever og påvirkes av. Dette skriver jeg også om i mitt essay.
Det jeg ikke skriver om, som jeg mener vi (også jeg) bør være mer oppmerksomme på, er tydeligere å skille mellom generasjons- og kohortanalyser i forståelsen av sosial endring. Dette er en internasjonal, faglig debatt som bør adresseres bedre (se Nilsen, 2014). Som en forlengelse bør vi også være mer bevisste på hvordan vi bruker generasjonsbegrepet. I boken «Generational Tensions and Solidarity within Advanced Welfare States», skiller Falch-Eriksen og kolleger (2021) mellom ulik analytiske tilnærminger av generasjonsbegrepet (sosials-, slektskaps-, historiske- og framtidige generasjoner)[1]. Jeg mener vi har mye å tjene på ytterligere presisjon, både som forskere og formidlere.
Guro Ødegård er sosiolog og instituttdirektør for Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved OsloMet.
3. Ungdomstiden som en formativ fase
I Mannheim´s essay «The Problem of Generation» (1952[1923]) beskrives ungdomstiden som en formativ fase hvor individet påvirkers av sosiale, politiske og økonomiske strømninger eller samfunnsmessige «sjokk» (som krig eller andre kriser). Det er uklart for meg om Khéfif avviser premisset om ungdomstiden som en formativ fase eller ei.
Selv har jeg funnet generasjonssosiologien verdifull som teoretisk og analytisk rammeverk for å forstå ungdomskulturelle endringstrekk over tid, avdekket gjennom empiriske studier. Kan for eksempel generasjonssosiologien bidra til å forstå hvorfor det bare var unge velgere som ble mobilisert til økt valgdeltagelse etter terrorhandlingene 22. juli 2011 (Ødegård m.fl, 2020)? Hvorfor psykiske helseplager «plutselig» økte blant unge på 2000-tallet (Hegna m.fl, 2013)? Eller hvorfor vi ser en økende avstand mellom unge og eldre i klimasaken (Bergh m.fl, 2021)?
Selv har jeg funnet generasjonssosiologien verdifull som teoretisk og analytisk rammeverk for å forstå ungdomskulturelle endringstrekk over tid, avdekket gjennom empiriske studier
Statsviterne Norris og Inglehart (2019) beskriver en økende generasjonspolariseringer mellom unge og eldre, og bruker støtten eldre viser og avstanden unge uttrykker til Trump og Brexit som eksempel. Langsiktige strukturelle endringsprosesser – som utdanningsrevolusjonen, urbanisering og sekularisering – fører til at nye generasjoner blir sosialisert inn i postmoderne og mer liberale verdier enn tidligere generasjoner. Generasjonsutskiftning gjør at samfunnet som helhet beveger seg i den retningen, og etter hvert nås et «tipping point», hvor de liberale verdiene blir dominerende. Det er da de eldre generasjonene kan begynne å stritte imot, i form av et «cultural backlash», som de to forskerne kaller det. Dette er ikke ensbetydende med at alle unge hater Trump og elsker EU. Det er også langt fra alle førstegangsvelgere i Norge som bruker stemmeretten eller alle 14-åringer som har deltatt i skolestreik for klima. Men selv om slike politiske uttrykksformer ikke omfavner all ungdom, framstår de likevel som tidsspesifikke spydspisser og uttrykk for en «tidsånd», og for generasjonsmotsetninger.
4. Normativ forståelse av ungdom
Det siste poenget jeg vil løfte fram er Khéfif’s antydning om at jeg presenterer en stereotypisk og normativ forståelse av hva ungdom er og bør være. Her viser han til at jeg etterlyser en mer opprørsk ungdomsgenerasjon slik vi kjenner den fra 60- og 70 tallet. Det gjør jeg ikke! Jeg reiser endatil spørsmålet om vi kan forstå fenomener som selvskading eller ekstremisme, det være seg voldelig høyreradikale eller islamistiske ideologier, som nye former for opprør i vår tid: «Tar vi generasjonssosiologien på alvor kan også slike handlinger fortolkes som en kulturell motstand mot trekk ved en samtid som på den ene siden krever sterk individuell kontroll, og på den andre siden verdsetter nasjonal identitet og fellesskap innenfor noen avgrensede rammer mange aldri har fått innpass i» (Ødegård 2016,32).
En avsluttende kommentar
Å definere dagens ungdomsgenerasjon er vanskelig. Vi vet ikke om eller hvordan samfunnsgjennomgripende hendelser som pandemi, krig i Europa, klimakrise, framveksten av høyrepopulistiske partier osv. har for deres framtidige verdi- og handlingsmønster. Rettes blikket utelukkende mot det som skjer her og nå, blir det vanskelig å se den kontinuiteten som faktisk kjennetegner ungdomslivet over tid. Solide empiriske tidsseriestudier kan avdekke endringstrekk – som for eksempel at ungdom på 2000-tallet var mye mer hjemme på kveldstid enn unge på 1990-tallet. Likevel er det først og fremst kontinuitet som preges ungdomslivet de siste tiårene. Likevel er det interessant å se hvordan ungdoms hjemmeorientering faller sammen i tid med den digitale revolusjon og framveksten av nye medievaner (se Bakken, Hegna og Sletten 2021).
Rettes blikket utelukkende mot det som skjer her og nå, blir det vanskelig å se den kontinuiteten som faktisk kjennetegner ungdomslivet over tid
Empiriske studier har vist at verdimønster som finner fotfeste i de formative ungdomsår har en tendens til å feste seg og bli med videre i livsløpet. Unge på 60- og 70-tallet ble en mer radikal voksengenerasjon enn sine foreldre (Hellevik 2001). Det er i et slikt perspektiv at generasjonssosiologien – i samspill med empiriske studier – kan være nyttig som et utgangspunkt for å forstå sosial endring i samfunnet.
Det er i kjernen av hva jeg opplever meningsfylt for en sosiolog å bidra til å forstå.
Referanser
[1] https://www.routledge.com/Generational-Tensions-and-Solidarity-Within-Advanced-Welfare-States/Falch-Eriksen-Takle-Slagsvold/p/book/9780367654719
Bakken A., Hegna, K. og Sletten, M. (2021). Offline, online. Digitale ungdomsliv gjennom tre tiår. I G. Ødegård og W. Pedersen. Ungdommen (s. 29-61). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Bergh, J., Steen-Johnsen, K. & Ødegård, G (2021). Det politiske generasjonsgapet. I Ødegård, G. & Pedersen, W. (Red.), Ungdommen. Oslo: Cappelen Damm Akademisk
Falch-Eriksen, A., Takle, M. og Slagsvold, B. (2021). Generational tensions and solidarity within advanced welfare states. I A. Falch-Eriksen, M. Takle og B. Slagsvold (Red.). Generational Tensions and Solidarity within Advanced Welfare States (s. 1-16). London: Routledge.
Hegna, K., Ødegård, G. & Strandbu, Å. (2013). En «sykt seriøs» ungdomsgenerasjon?
Tidsskrift for norsk psykologforening, 50, 374–377.
Howe, N. & Strauss, W. (2000). Millennials Rising: The Next Great Generation.
New York: Vintage Books.
Mannheim, K. (1952 [1923]). The problem of generations. I Mannheim, Kl (red.), Essays on the Sociology of Knowledge. London: RKP.
Ødegård, G. (2016). Ungdom, opprør og tilpasning. Et essay om generasjonsdannelser. Sosiologi i dag, 46, 9-37
Nilsen, A. (2014). Cohort and generation: concepts in studies of social change from a lifecourse perspective. Families, Relationships and Societies, (3), 475-79
Ødegård, G., Bergh, J. og Saglie, J. (2020). Why Did Young Norwegians Mobilize: External Events or Early Enfranchisement? I J. Eichhorn and J. Bergh (Red.). Lowering the Voting Age to 16: Learning from Real Experiences Worldwide (s. 189-210). Palgrave
