Denne kronikken ble opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen, og gjengis her med tillatelse fra både avis og skribent.
«Interesting times» var tittelen den britiske historikeren Eric Hobsbawm ga sin selvbiografi. Hobsbawm ble født i 1916 og døde i 2012. Han gjennomlevde altså nesten hele det tyvende århundret. Familien hans var jøder og bodde i Alexandria i Egypt, på 1920-tallet vokste han opp i Wien, og på 1930-tallet flyttet han til Berlin.
Senere dro han til Cambridge for å studere. Han etterlot seg store verk om industriell kapitalisme, sosialisme og nasjonalisme. I ettertid er det lett å si, at ja – det tyvende århundret var interessante tider, med sine kriger, sine fredsavtaler og nye grensedragninger, samt fremskritt innenfor effektivisering og industrialisering. Slik må det også ha føltes for de som var der og opplevde det, slik som Hobsbawm.
Når ett enkelt presidentvalg skaper forvirring, skulle det være enda vanskeligere gjenkjenne drivkreftene ellers i verden
Vanskelig å analysere egen samtid
I det siste har jeg tatt meg selv i å tenke på tittelen på Hobsbawms bok – den høres nesten ut som en underdrivelse. Jeg har gjentatt den i samtale med venner: «Vi lever i interessante tider». For det er også slik det føles i dag. Det fremstår som vanskeligere å forutsi hvordan verden ser ut om fem år enn det gjorde for bare fem år siden. Ikke bare det, det føles også nærmest umulig å si hva slags tid vi lever i, sammenlignet med for fem år siden. Få ting er vanskeligere enn å skulle gi en konsis analyse av ens egen samtid. Bare tenk på alle de forskjellige forklaringene du har hørt på hvorfor Donald Trump kom til makta: «Demokratenes kandidat Hillary Clinton var for svak.» «Raseriet blant den hvite, arbeidsledige middelklassen gjorde utslaget», eller det var «Brexit-effekten, en nasjonalistisk proteksjonisme som har ligget latent i den amerikanske befolkningen, og ventet på den rette kandidaten».
Når ett enkelt presidentvalg skaper forvirring, skulle det være enda vanskeligere gjenkjenne drivkreftene ellers i verden. Er hele Europa og USAs arbeiderklasse på vei ned? Er menneskets arbeidskraft snart overflødig fordi robotene og kunstig intelligens kommer til å overta ganske snart? Er det de millioner av fattige mennesker som i motsetning til før vet hvor godt vi har det, og er villig til å risikere livet over Middelhavet med en drøm om samme velstand? Er det temperaturen som øker samtidig som vi ikke kan nekte kinesere og indere det samme middelklasselivet som oss – med det energiforbruket det medfører? Det er alt dette og mer, tror jeg. Og det er vanskelig å holde hodet klart når tidene er for interessante.
Vilde Sagstad Imeland er debattredaktør i Natt & Dag, journalist i Fædrelandsvennen og masterstudent i sosiologi.
(Foto: Hans Dalane-Hval)
Uungåelig fundamentalisme?
I januar i år døde en av de som i størst grad har lykkes med å gi treffende svar på spørsmål som «hva kjennetegner vår tid?». Den polske sosiologen Zygmunt Bauman ble 91 år gammel, og fikk i løpet av karrieren stor oppmerksomhet for sin såkalte «samtidsdiagnose». Bauman var opptatt av ambivalensen som en ny livsbetingelse i den moderne verden. Han mente at moderniteten har brutt sitt innebygde løfte, som var å gjøre verden forståelig for oss mennesker. I stedet har verden blitt mer uforståelig, mer usikker, og menneskene mer
fremmede for hverandre. «I en tid hvor alt flyter, søker vi etter noe fast. Da kan svaret fort bli fundamentalisme», advarte Bauman i et intervju med Aftenposten i 2011. Han mente fundamentalisme nærmest var unngåelig i et samfunn preget av oppløsning.
For ihuga tilhengere av fremskritt må må det være vondt å se hvordan det som egentlig skal være objektive forbedringer i verden, i stedet skaper nettopp ambivalens og fundamentalisme hos mennesker. EU skulle være en solidarisk sammenslutning på tvers av landegrenser, men rakner i sømmene. Roboter som skulle gjøre arbeidsoppgavene enklere, truer i stedet store deler av arbeidslivet. Nasjonenes ledere skulle være de klokeste statsmenn- og kvinner, men er i USA en person så ustabil at hans dagsform kan avgjøre verdensfreden i løpet av minutter.
Vi har fram til nå levd i forventning om at hver generasjon kan få det bedre enn den forrige. Er tiden vi opplever nå en krusning – et lite tilbakeskritt fra stadige forbedringer, eller er det vi opplever nå en mer dyptgripende endring, som krever at vi tenker helt nytt?
Det vet vi først når vi ser oss tilbake, noen tiår fra nå.
