Med et par ukers mellomrom fikk jeg (Ove) to forespørsler fra «Sosiologen». For det første ble jeg spurt om å skrive en kort anmeldelse av Magne Flemmen og Jørn Ljunggrens bok Klasse. En innføring (2024), og for det andre ble jeg kontaktet med en forespørsel om jeg kunne skrive en kommentar om klassereise knyttet til en tekst av Jon Hovland som het «Om klassereisende sosiologer og middelklassens sosiologi». Den stod på trykk i «Sosiolog-nytt» i 2005. Men akkurat nå har ikke jeg tid til det. Samtidig har jeg vært opptatt av et tema som tas opp både i boka til Flemmen og Ljunggren og i teksten til Hovland; klassereisen. [1]
«Forskerforum» har vist i flere reportasjer at klassereisen fra arbeiderklassen til en annen klasse er vanskelig, særlig dersom reisen ender med en jobb i akademia. Generelt blir reisen fra arbeiderklassen til en annen klasse ofte beskrevet som problematisk av dem som skriver bøker og kronikker om det. Dette poenget ble trukket fram av den franske sosiologen Gérald Bronner i et intervju i Klassekampen i 2023. I skjønnlitterære- og essayistiske bøker er klassereisen ofte en reise preget av skamerfaringer, det er noe vanskelig ved reisen. Bronner tviler selvsagt ikke på at den enkeltes erfaringer, slik disse kommer til uttrykk hos kjente franske forfattere som Annie Ernaux, Édouard Louis og Didier Eribon, er opplevd og ektefølt, men han tviler på om disse reisene er representative. Også mange av de norske klassereisene som blir ordlagt og publisert preges av dårlige erfaringer. Selvsagt er det veldig viktig at disse får et publikum og tas på alvor. Samtidig tror vi Bronners sosiologiske poeng er viktig og kan nyansere forståelsen av klassereisen, også i Norge.
Og akkurat dette har Roger Hestholm, Rune Sakslind og jeg skrevet en tekst om. Den følger her:
Den vanskelige reisen
De som tar en høyere utdanning vil kunne endre seg. Riktignok forblir mange personlighetstrekk de samme. Er du hvit eller svart, kvinne, mann eller ikke-binær, vil du sannsynligvis ha samme farge og samme kjønn etter utdanningen. Utdanningen vil heller ikke forandre om du er innvandrer eller ikke, om du er fra byen eller bygda. Men i det klassiske sosiologiske variabeluniverset er det én variabel som forandrer seg: Mennesker kan gå inn på universitetet som arbeiderklasse og forlate det som middelklasse. De har foretatt en klassereise.
Noen har klare ønsker om å reise bort fra miljøet de vokste opp i, kanskje ble det oppfattet som lite inkluderende, eller de vil utdanne seg for å få status og god lønn. Av og til blir ikke reisen så vellykket, utdannelsen ga kanskje verken høy status eller god lønn. Som Pierre Bourdieu skrev et sted, så trekker horisonten seg tilbake i samme takt som en beveger seg mot den; altså folk med arbeiderklassebakgrunn kan velge utdannelser som ikke gir den statusen og lønna de hadde forventet. Men høy utdannelse gir dem tilgang på bestemte jobber, og oftere også bedre lønnede jobber, enn om de ikke klassereiser.
Det økonomiske aspektet ved klassereisen er i overveiende grad positivt, men denne dimensjonen ved reisen er ikke så ofte skildret i klassereiselitteraturen og klassereisekronikkene (som også Flemmen og Ljunggren påpeker s. 281). I stedet er det den sosio-kulturelle klassereisen som beskrives. I den nye kulturen på universitetet møter studentene ny kunnskap som er teoritung, nye sosiale kontekster med både ansatte og medstudenter, og ofte en annerledes kultur av normer, verdier, meninger, vaner, språklige koder, erfaringer og preferanser. Flere av vår tids norske forfattere har skildret vanskelige erfaringer på denne reisen, f.eks. Lars Ove Seljestad, Karin Sveen og Zeshan Shakar. Både litterært og sosiologisk har mange av disse bøkene vært stimulerende og lærerike.
I en interessant masteroppgave skriver Juni Katrine Lie (2022) om de vanskene som førstegenerasjonsstudenter på humaniora møter på Blindern. Det ubehagelige i klassereisen kan være møte med ny kunnskap og nye begreper, sosiale relasjoner, kulturelle koder og verdier hvor man som nyankommet føler seg fremmed, sint, liten, dum, usikker, skamfull eller urettferdig privilegert (når man tenker på venner eller familie som ikke reiste). Eller så kan ubehaget komme når man reiser hjem til, og blir irettesatt av gamle venner og familie hvis man bruker nye ord, andre klær eller somler med å komme seg i lønnet arbeid. I verste fall føler den klassereisende seg ikke hjemme i noen av klassene, og må leve et liv med ambivalens, tvil og skam.
Det er noe udramatisk og kjedelig ved de som ikke har hatt et behov for å endre seg så mye, de som ikke skammer seg og som lett tilpasser seg nye og ulike miljø.
Fortellingen om den tunge reisen har nok større litteraritet enn fortellingen om dem som reiser lett, og de tunge reisene har også større medieappell enn mindre problematiske reiser. Det skrives ikke mange romaner om de uproblematiske klassereisene. Konsekvensen er at de uproblematiske reisene sjeldnere er å se i bokomtaler og klassereisekronikker i Morgenbladet og Klassekampen. Det er noe udramatisk og kjedelig ved de som ikke har hatt et behov for å endre seg så mye, de som ikke skammer seg og som lett tilpasser seg nye og ulike miljø. Klassereiselitteraturen og -kronikkene beskriver ofte det vanskelige og ambivalente. Bidragene peker på en klasseurettferdighet når mange opplever skam og usikkerhet på reisen, men det er viktig og sosiologisk interessant å også utforske denne fortellingens representativitet. Men som Hovland (2005) påpekte er kanskje de vanskelige reisene også noe mer legitime i sosiologiske sammenhenger? Både å fortelle om, og å skrive om? Men sosiologisk må vi være mer nysgjerrige: Hvor, hvordan og når spiller klasse en rolle?
Hvor reiser man fra?
Er man oppvokst i en industriarbeiderkommune med integrert kultur hvor fagbevegelsen, partiet, språket, humoren, sangtradisjonen og fritidsaktivitetene er tett koblet sammen, da har man med seg en arbeiderkultur. Kommer man fra de klassedelte bondebygdene i Prøysenland har man også med seg arbeiderkultur, men det er en arbeiderkultur som er annerledes enn den man finner i industrikommunene. En hypotese er at personer som har vokst opp i slike tydelige arbeiderkulturer og har utviklet en sterk kulturell identitet, og kanskje føler en forpliktelse overfor kollektivet, opplever klassereisen som mer livsendrende og inngripende enn personer som har vokst opp med arbeiderklasseforeldre i mindre utviklede arbeiderkulturer. Sagt på en annen måte: En person med arbeiderklasseoppvekst i Odda (eller en annen tett integrert arbeiderklassekultur) opplever kanskje klassereisen annerledes og mer dramatisk enn en med arbeiderklasseoppvekst i Grimstad (eller en annen løst integrert klassekultur).
Når var det man reiste?
Daniel Brauts reise fra bygda til byen i Arne Garborgs Bondestudentar på slutten av 1800-tallet gjorde ham rotløs og usikker, mens arbeiderklassen i Harald Berntsens, Det lange friminuttet, ikke ble verken rotløs eller særlig underdanig i møte med UiO på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. 30-40 år senere strever Geir Kinsarvik i Lars Ove Seljestads roman Blind med å løsrive seg fra oppvekstens industrikultur og omfavne den akademiske kulturen.
I et snart 20 år gammelt datamateriale om den norske middelklassen (Sakslind, Skarpenes og Hestholm, 2018), som vi samlet inn, var det flere som hadde klassereist. Selv om vi ikke gravde dypt i akkurat denne dimensjonen i analysene, fant vi at noen hadde opplevd ubehag, men for de fleste var det ikke noe stort eksistensielt drama. Lignende funn gjorde Anders Vassenden og Nils Asle Bergsgard (2015) noen år senere i Stavanger. De fleste klassereisene var det de kalte friksjonsfrie. Men siden de økonomiske og sosiale forskjellene øker er kanskje flere klassereiser problematiske i 2024 enn for noen tiår siden? Når utleieprisene i boligmarkedet går til værs samtidig med de fleste andre levekostnadene, blir kanskje de økonomiske barrierene mot klassereisen vel så høye som de kulturelle?
Hvem er det som reiser?
Det er også å forvente av menn reiser annerledes enn kvinner. En hypotese kan være at menn som er oppvokst i maskuline industriarbeiderkulturer opplever reisen til middelklassen gjennom utdanningssystemet annerledes enn kvinner som foretar den samme reisen. Flere jenter tar høyere utdanning. På den andre siden kan jenter som klassereiser oppleve et møte med nye, mannsdominerte, akademiske kulturer. Fra forskningsprosjektet vårt var det en kvinne som hadde opplevd klassereisen mest dramatisk. Hun var fra et arbeiderklassemiljø i en av de klassedelte bygdene i innlandet, og hun hadde havnet i et mannsdominert akademisk miljø i Oslo. Samspillet mellom kjønn, klasse og geografi var avgjørende for hennes opplevelser, selv om dette ikke så ut til å demoralisere henne på noen måte. Det er også åpenbart slik at en person med innvandrerbakgrunn vil ha sin versjon av reisen, slik Zeshan Shakar har beskrevet litterært i sine bøker.
Hva reiser man til, og hvem reiser man sammen med?
Dersom man reiser fra en arbeiderklasseoppvekst i Flekkefjord og tar en master i sosiologi ved Universitetet i Agder, er det en reise som er annerledes enn om personen drar til Oslo for å studere jus. Gruppen av masterstudenter i sosiologi ved UiA er antagelig sammensatt av studenter med ganske ulik bakgrunn, mens det på jusstudiet i Oslo vil være mange studenter med høyt utdannede foreldre. Så dersom det er møtet med andre mennesker og deres verdier som oppleves problematisk fra et klasseperspektiv, så er antagelig reisen til Oslo vanskeligere.
Når og hvordan er det kunnskapskulturen blir «klasset», og hvordan blir den eventuelt brukt til undertrykkelse eller fremmedgjøring av arbeiderklassestudenter?
Men hva med møtet med en akademisk kunnskapskultur? Møtet med Habermas’ universalpragmatikk på sosiologistudiet kan vel tenkes å være vel så fremmed som møtet med kontraktsretten på jusstudiet? At kunnskapen og begrepene er nye og fremmede er en del av utdanningen, tilegnelse av ny kunnskap (ofte også vanskelig kunnskap) er et av motivene for at folk studerer. Hva slags kunnskap som er «klasset», og hvordan den er det, er vanskelige spørsmål som sjeldent blir reist.
Akademia formidler kunnskap samfunnet mener er viktig. De fleste er enige om at samfunnet trenger, leger, lærere, ingeniører osv. Studentene sosialiseres inn i en akademisk kunnskapskultur når de lærer nye fag på forelesninger, kollokvier, lesesaler og pauserom, men når og hvordan er det kunnskapskulturen blir «klasset», og hvordan blir den eventuelt brukt til undertrykkelse eller fremmedgjøring av arbeiderklassestudenter? Er det innholdet som er klasset, formidlingen av det, og i hvilke fag gjelder det?
Dersom en student har foreldre som er professorer på universitetet, vil studenten antagelig ha et mindre anstrengt forhold til pensum enn studenter med foreldre som jobber i en barnehage, men det er ikke sikkert at en student med legeforeldre vil oppleve universalpragmatikken (eller kontraktsretten) mindre problematisk enn en med elektrikerforeldre. Det vil antagelig også utgjøre en forskjell om en person med arbeiderklasseoppvekst tar en økonomiutdanning ved BI i f.eks. Bergen og ender opp i en mellomlederstilling i et privat firma i Drammen, enn om samme person tar mastergrad i kunsthistorie på Blindern og ender opp som kritiker i Aftenposten. Klassereisen inn i næringslivsborgerskapet er nok annerledes enn reisen inn i dannelsesborgerskapet.
De mange klassereisene
Antagelig er det ganske mange som også er stolte av sine ulike arbeiderklassebakgrunner og velger å fremheve det, snarere enn skjule det, og kanskje særlig blant sosiologer slik Jon Hovland skriver. Å være flerkulturell i klassesammenheng kan også gi en tryggheten til å synge helhjertet med på Rod Stewarts popsvisker, mens en morer seg over de dannedes ubehjelpelige ubehag. Det er også en mulig klassereisefortelling i den norske virkeligheten.
Men mange har opplevd reisen problematisk, og på ganske ulike måter – både økonomisk og kulturelt – og kanskje er det på noen måter mer problematisk nå enn for noen tiår siden. Det er viktig å få fram flere fortellinger om klassereisen i det norske samfunnet. Mye tyder på at det litt ensidige kulturelle bildet av slike reiser som formidles i litteraturen (og diskuteres i utdanningsmiddelklassens aviser) gir et lite treffende bilde av klassestrukturen i Norge, dens sammensatthet, sosiale konsekvenser og historiske endringer.
Fotnoter og referanser
1. «Klassereisen» er etablert som begrep, og derfor brukes det her. Men det er klart at reisemetaforen nå bør ha kommet til vegs ende, så å si, lite er mindre pirrende enn folk som innleder med å si at de skal fortelle om en spennende – eller en vanskelig reise.
Flemmen, M. og Ljunggren, J. (2024). Klasse. En innføring. Cappelen Damm.
Hovland, J. (2005). Om klassereisende sosiologer og middelklassens sosiologi. Sosiolog-nytt.
Lie, J. K. (2022). Middle-class in the making? Tensions, conflicts and changes in
the habitus of first-generation students in the humanities [Masteroppgave,
Universitetet i Oslo]. DUO vitenarkiv. http://hdl.handle.
net/10852/95954
Sakslind, R., Skarpenes, O. og Hestholm, R (2018) Middelklassekulturen i Norge. En kompativ sosiologisk studie. Scandinavian Academic Press.
Vassenden, A. og Bergsgard, N. A. (2015) Sømløse og friksjonsfrie klassereiser. I Bergsgard, N. A. og Vassenden, A (red.) Hva har oljen gjort med oss? Økonomisk vekst og kulturell endring, 130-152.Cappelen Damm AS.
