Isak Lekve disputerte 24. november 2023 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen «Som Sisyfos: Faglig motmakt i det nye arbeidslivet». Det følgende er en redigert versjon av det sammendraget som ble presentert for disputasen.
Motmakt i motbakke?
Fortellingen om Sisyfos er like gammel som den vestlige kulturhistorie, og selv om omstendighetene i overleveringene varierer, er hans skjebne den samme: Tvunget av de olympiske guder til å utføre den strengeste straff – et hvileløst, meningsløst og endeløst arbeid hvor hvert lille glimt av håp knuses av stenens tyngdekraft når den nærmer seg toppen. Slik har myten om Sisyfos blitt et symbol på et arbeid uten ende, hvor en strever og strever – ruller og ruller på stenen opp bakken – uten å egentlig komme videre. Stenen faller alltid tilbake. En starter alltid på nytt.
Et slikt type arbeid – sisyfosarbeid – strider mot vår forståelse av et meningsfullt liv. Og det strider mot en grunntanke i den vestlige moderniteten og moderne norsk historiefortelling, særlig den som setter arbeiderbevegelsen i førersetet: Troen på Fremskrittet. Fra endeløse konflikter mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, til klassekompromiss og partssamarbeid; fra oppfordring om å fylle thranitterne med «krudt og bly» fra Stortingets egen talerstol, til statsbærende regjeringsparti; fra «lua i hånden» til luen på hodet og hånden på rattet, for å parafrasere Einar Gerhardsen.
Kort sagt, historien om den norske arbeiderbevegelsen er en historie om fremskritt. Det motsatte av myten om Sisyfos. Og nettopp derfor ble jeg så overrasket da jeg likevel møtte Sisyfos i arbeiderbevegelsen:
«Vi kommer aldri tilbake til den sosialdemokratiske tidsalder, det blir en evig Sisyfos-kamp mot arbeidsgiverne, og selv om vi kanskje ikke kan vinne den kampen – så må vi heller ikke tape den!» (Tidligere organisasjonsarbeider i Oslo Bygningsarbeiderforening)
Sitatet illustrerer både hva som stod på spill, men også noe om hvordan denne personen – og, skulle det vise seg, deler av tillitsvalgtapparatet i norsk fagbevegelse – opplevde at kampen gikk. Historien om fremskritt møtte myten om Sisyfos. I norsk arbeiderbevegelse.
Det er vanlig å si at arbeiderbevegelsen har spilt en nøkkelrolle i utformingen av det norske samfunn, at den norske modellen med samarbeid og forhandlinger ble foranlediget av en periode med klassekamp: De kom ikke til dekket forhandlingsbord – de måtte selv bygge bordet, og mange har formulert det som at arbeidsgiverne ble tvunget til forhandlinger.
Men hvor lenge var Adam i Paradis? Les trente glorieuses følges opp av en kraftig reduksjon både nasjonalt og internasjonalt i arbeiderbevegelsens styrke:
Hva skjedde? Veldig enkelt kan vi skissere to mulige løsninger: Enten så har de strukturelle forutsetninger for maktutøvelse på vegne av arbeiderklassen endret seg, ellers så har arbeiderklassens egne organisasjoner endret seg på en måte som gjør maktutøvelsen ineffektiv – og dermed gjør dem mindre relevante. Det er denne siste forklaringen som ligger
bak når Edvard Bull snakket om «toppfolkenes partnerskap», og Jens Arup Seip sa at «direktørene til sin overraskelse var kommet i paradis» og at arbeiderbevegelsen hadde blitt transformert fra en sosial bevegelse til et apparat for å bevege med, eller da Finn Olstad pekte på at arbeiderbevegelsen var blitt en «kjempe i lenker».
Selv om det i virkeligheten selvsagt ikke må være enten eller, og mest sannsynlig er både og – og kanskje også flere muligheter – så var nettopp dette også mitt utgangspunkt. Og det åpner for at en kan gjøre noe annerledes. Det åpner for å undersøke hvordan denne makten dannes, og hva som er betingelsene for at det kan skje.
Problemstilling
Tittelen «Som Sisyfos: Faglig motmakt i det nye arbeidslivet» antyder både tematikk, problemstilling og konklusjoner i avhandlingen. Den stiller den overordnede problemstillingen:
- Hva er betingelsene for å bygge faglig motmakt lokalt i det nye arbeidslivet, og forsøker å besvare denne ved hjelp av to underproblemstillinger
- hvordan ulike lokale fagforeninger arbeider med å bygge motmakt, og
- hvordan ulike strukturelle og institusjonelle rammer muliggjør eller begrenser byggingen av denne motmakten.
Dette analyseres så ved hjelp av et kritisk, helhetlig, historisk-sosiologisk rammeverk som tar opp i seg den strukturelle og institusjonelle konteksten fagforeningene opererer innenfor, og som slik også gir oss anledning til å antyde noen mer generelle utviklingstrekk i norsk arbeiderbevegelse og arbeidsliv.
Fagbevegelsen og samfunnet
Avhandlingen baserer seg på et historisk sosiologisk rammeverk. Det tilsier blant annet at for å forstå sammenhengen mellom aktører og utfall («struktur»), så må en analysere de ulike aktørene historisk, relasjonelt og i situasjonen. Det betyr at makt typisk settes i sentrum, og at aktørenes handlingsrepertoarer typisk speiler motpartens – som en boksekamp eller dans (utviklet historisk men ongoing). En mer fancy måte å si det på er at relasjonene må studeres i prosess.
Men makt ligger ikke åpent i dagen, og det gir derfor mening å analysere situasjoner hvor maktrelasjonene settes på spissen – hvor aktørene virkelig mobiliserer. Et kritisk øyeblikk – eller en streik.
Dermed blir det nødvendig å skille mellom ulike typer makt som aktørene kan mobilisere, og jeg benytter meg av et skille mellom tre ulike typer for makt etter hvor de henter sin styrke, enten fra arbeidernes fellesskapsdannelse og kollektive organisering (organisasjonsmakt), fra anledningen til å trekke tilbake arbeidskraft og ramme produksjonen (strukturell makt), fra institusjonelle rammer, lover, avtaleverk og prosedyrer (institusjonell makt). Dette gir følgende tredeling:
- Strukturell makt
- Organisasjonsmakt
- Institusjonell makt
Den strukturelle makten er den mest grunnleggende: Det omhandler i vid forstand hvor avhengige bedriften og de ansatte er av hverandre. Om bedriften er veldig avhengig av de ansatte har de ansatte stor strukturell makt, men hvis de ansatte på sin side er veldig avhengige av bedriften, har de lav strukturell makt. Dermed ser vi at generelle forhold i kapitalismen, på arbeidsmarkedet og eksistensen av andre måter å skaffe seg ressurser på (som gjennom offentlige ordninger som arbeidsledighetsstøtte osv) virker direkte inn på den strukturelle makten. Samtidig er det også normalt å ta maktrelasjonene i arbeidsorganisasjonen innunder her.
Men makt ligger ikke åpent i dagen, og det gir derfor mening å analysere situasjoner hvor maktrelasjonene settes på spissen – hvor aktørene virkelig mobiliserer. Et kritisk øyeblikk – eller en streik.
Videre har vi organisasjonsmakten, som knytter seg til trekk ved de fagorganisasjonen selv, som oppslutning, kollektiv styrke, mobiliseringsevne osv. Det er særlig denne organisasjonsmakten som er i fokus for mine undersøkelser.
Mens institusjonell makt omhandler lover, regler og avtalesystemer som gir fagforeninger ulike institusjonelt forankrede virkemidler de kan benytte seg av. Men innvevningen i ulike institusjonelle systemer fungerer også som en begrensning av fagbevegelsens makt, jf. det vi nevnte ovenfor om direktørene i paradis.
Diskusjonen om makt munner ut i to viktige momenter som jeg vil trekke frem her. Det ene er at de fleste definisjoner av makt sliter med å forstå de subjektive dimensjonene som muliggjør makten. Den intellektuelle kraften, engasjementet, følelsen av forpliktelse og lignende. Dette er aspekter som kan være avgjørende for handling, men som likevel sjelden gripes av en klassisk variabelbasert forståelse av makt. Det andre viktige momentet som den teoretiske diskusjonen munner ut i, er at en kan undersøke ulike ressurser og kapasiteter i organisasjonene – og slik si noe om fagforeningens vitalitet og organisasjonsmakt. Dermed får jeg noe å «lete etter» for å vurdere organisasjonsmakt og vitalitet.
En arbeidslivmodell i endring
I tillegg gjøres en teoretisk diskusjon av den institusjonelle konteksten norske fagbevegelser står i, hvor det viktigste å trekke frem er at det samarbeidet som preger den norske arbeidslivsmodellen, er forutsatt av et likeverdig maktforhold, og at dette maktforholdet etableres og opprettholdes gjennom konflikt. Det er dette som er hemmeligheten bak den norske modellen. Det betyr at om dette maktforholdet endrer seg, vil det også kunne få konsekvenser for den norske modellen.
Videre diskuteres en del litteratur om hvordan det norske arbeidslivet er i endring, og jeg har kategorisert de viktigste endringstendensene under overskriftene Internasjonalisering, reorganisering, og prekarisering.
Alle disse tendensene gjelder bredt i norsk arbeidsliv – men de treffer ulikt i ulike bransjer.. Og de bidrar til å forskyve den strukturelle makten i arbeidsgivernes favør. Det er dermed riktig, mener jeg, å si at det foregår en generell forskyvning på tvers, men med ulik styrke i ulike bransjer. Den er dog spesielt utpreget i deler av privat sektor, byggebransje, industri, service osv. Dette har også store betydninger for fagbevegelsen nasjonalt, ettersom det er nettopp her deres streikemakt hviler. Vi ser hva som skjer når lærerne streiker versus når industrien streiker!
Det empiriske grunnlaget
Jeg har utforsket tematikken gjennom en serie casestudier av først og fremst fagforeninger, hvor jeg har gjennomført intervjuer, deltakende observasjon og noe dokumentanalyse. En rekke foreninger ble i utgangspunktet valgt basert på at de hadde vist seg spesielt vellykkede i å bygge faglig motmakt, og intensjonen var at de skulle fungere komparativt og dermed kunne antyde noe mer generelt om suksesskriteriene for å bygge motmakt. Foreningene er alle fra det vi kan kalle for «byggebransjen» i utvidet forstand, bortsett fra en studie, hvor konflikten som er sentrum for analysen der, foregår i fiskeforedlingsindustrien. Totalt er det gjort studier av fem case, med 34 intervjuer og 20 feltstudier.
Felles for både byggebransjen og fiskeforedlingsindustri, er at de begge er preget av de tendensene som vi ovenfor bestemte som ‘det nye arbeidslivet’, og jeg anså suksess med å bygge motmakt i slike bransjer for å kunne være spesielt verdifullt analytisk – om en lykkes der forholdene er som vanskeligst, burde en vel kunne lykkes overalt? En kan si at sektorkriteriet altså var knyttet til ‘det nye arbeidslivet’, mens situasjonskriteriet var knyttet til suksess. Men studien har også vært utpreget pragmatisk, og ettersom den utviklet seg og jeg undersøkte casene mer grundig, viste det seg at flere av dem belyste ganske ulike – men beslektede – poenger.
Ut av jernburet
Selve studiene baserer seg først på tre fagforeninger i byggebransjen, som alle viser en utpreget vitalitet, vurdert opp mot de ressursene og kapasitetene jeg nevnte ovenfor, men som likevel beskriver en situasjon med tilbakegang.
Oslo Bygningsarbeiderforening ble bokstavelig talt verdenskjent for sin kampanje for å organisere polske arbeidere med slagordet om at de «ikke skulle være en forening for norske arbeidere, men for arbeidere i Norge», og de hadde såpass stor suksess at de ble referert til internasjonalt og forsket masse på.
Men da jeg undersøkte situasjonen, hevdet de at suksessen var falt sammen som en konsekvens av en ny offensiv fra arbeidsgiverne, som inkluderte nye måter å organisere bedriftene på, å ansette de polske gjennom mindre bemanningsselskaper og på fast ansettelse uten garantilønn, slik at deres usikkerhet gikk opp – og det i stedet:
«spredde seg en fortelling i det polske miljøet om oss. Vi ønsket å hjelpe dem – men om de lar oss hjelpe dem, mister de jobben».
Og da blir fagforeningens avmakt en selvoppfyllende profeti. De brukte såpass sterke ord som at endringene la grunnlag for et fryktregime, og i alle fall bidro disse offensivene fra arbeidsgiverne til å forskyve det strukturelle maktgrunnlaget, slik at seirene som var bakgrunnen for at jeg ønsket å studere dem, falt sammen.
Rørleggernes fagforening var preget av en sterk opposisjonell kultur med vekt på motstand mot byråkratiske fagforeninger, og et ønske om å jobbe tett på grunnplanet, og ekstreme personlige egenskaper som innebar en rekke kapasiteter og ressurser som at de var evig oppsøkende – de stakk stadig innom byggeplasser for å undersøke, også utenfor arbeidstid, og hvor selve besøkene var preget av ekstrem entusiasme, ståpåvilje og guts. Men likevel ga også de tydelig beskjed om at de kjempet i oppoverbakke, og de forsøkene på å bygge makt som jeg fulgte, ble effektivt torpedert av trenering og strategiske konkurser.
Mens Unionen var preget av tilsvarende sterke kapasiteter og ressurser – de var også den kanskje mest nytenkende av foreningene når det kom til rene virkemidler – de utviklet nye rapporteringssystemer og rendyrket uterollen, og delte en sterk kritikk av byråkratiske fagforeninger – illustrert gjennom begrepet «innesyke» – fagforeningsarbeid handler om å møte arbeidsfolk og medlemmer på deres arbeidsplass, og de utviste slik typiske trekk som vil karakteriseres som vitale i revitaliseringslitteraturen. Likevel rapporterte også de at kjempet i oppoverbakke, og at de gradvis tapte terreng.
Et jag etter vind
Foreningenes egne forklaringene på hvorfor det ble slik, passer ganske godt med de tre kategoriene jeg nevnte ovenfor, altså internasjonalisering, reorganisering og prekarisering.
Internasjonalisering handler om arbeidsinnvandring, overnasjonal rettsliggjøring, internasjonale eiere av norske bedrifter med mer. Det skaper endringer på mange måter, men særlig arbeidsinnvandringen endrer forholdet mellom tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet – altså den strukturelle makten.
Reorganisering handler om at nye eiere og ledere med bedriftsøkonomisk utdannelse tenker om fagforeninger, tillitsvalgte og samarbeid på en annen måte, og i ytterste konsekvens organiserer seg bort fra arbeidsgiveransvaret.
Prekarisering handler om økt grad av usikkerhet, midlertidighet, innleie, ansatte som tvinges til å være selvstendig næringsdrivende, eller ikke ha arbeidstakerrelasjon overhodet som i plattformøkonomien.
Alt er likevel ikke mørkt. Et av casene, en byggfagsavdeling i Skien, lyktes med å styrke sitt maktgrunnlag ved å etablere nye allianser, bruke media strategisk, og slik sette politikere under press til å etablere nye institusjonelle ordninger.
Virkelighetsforståelsen er altså en forestilling om at strukturelle endringstendenser som de i liten grad har direkte kontroll over, hvor arbeidstakernes avhengighet til arbeidsgiverne økes – noe som fører til en tilsvarende forskyvning i det strukturelle maktgrunnlaget. Dette vanskeliggjør byggingen av organisasjonsmakt.
Alt er likevel ikke mørkt. Et av casene, en byggfagsavdeling i Skien, lyktes med å styrke sitt maktgrunnlag ved å etablere nye allianser, bruke media strategisk, og slik sette politikere under press til å etablere nye institusjonelle ordninger. Skiensmodellen ble så til Telemarksmodellen og nå Norgesmodell. Dette viser vel at veien frem for fagbevegelsen nettopp er gjennom å endre strukturene. Og det skjer gjennom politikk.
Arbeidskamper i det nye arbeidslivet
Det siste casestudiet omhandler konflikten i Sekkingstad/Norse production, og viser blant annet at selv når fagbevegelsen bruker sin samlede styrke for å vinne en konflikt – så vil en arbeidsgiver som bare er målrettet nok, kunne kvitte seg med tariffavtale og fagorganisering. Uten konsekvenser! De ble dømt, men klarer man en konkurs, så klarer man to, og de slo seg konkurs fra det kravet også, og i dag er kollektivene som ble bygget opp spredd for alle vinder mens produksjonen går sin gang. Selv om organisasjonene brukte alle sine ressurser og en rekke kapasiteter – så finnes det i dag ingen norsk modell på Sekkingstad.
Dette understreker at vi står ved et vippepunkt: Fagbevegelsen kan vinne storstreiker og instruere regjeringen til å stramme inn ovenfor bemanningsbransjen – men den taper også avgjørende slag hvor den legger all prestisje i potten. Jeg har kalt dette vippepunktet for arbeiderbevegelsens tideverv.
Arbeiderbevegelsens tideverv
Jeg har formulert avhandlingens konklusjoner i teser, det vil si påstander som mine data peker mot, men som kan eller bør danne utgangspunkt for at det bør undersøkes nærmere. Det er altså ment som utgangspunkt for videre forskning, og ikke absolutte sannheter om norsk arbeidsliv.
Myten om Sisyfos illustrerer situasjonen på grunnplanet i fagbevegelsen. Det er verken mangel på kreativitet eller evne til mobilisering blant tillitsvalgte og organisasjonsarbeidere i de foreningene jeg har studert. Men den strukturelle og institusjonelle konteksten, gjør at det likevel blir opplevd som et sisyfosarbeid å skulle bygge motmakt – og resultatene i mine case er stort sett nedslående. Avhandlingen kan slik oppsummeres i følgende fem teser:
- På grunnplanet i norske fagbevegelse finnes en utpreget organisatorisk vitalitet. Faglig motmakt lokalt bygges på mange ulike måter, typisk ved hjelp av dynamiske problembeskrivelser, og et mangfold av virkemidler, strategier, ressurser og kapasiteter. Her utvikles og oppdateres problembeskrivelser i stadige møter med virkeligheten, og her følger virkemidler og strategier av disse beskrivelsene. Her eksisterer både ressurser og kapasiteter til å endre maktforholdene i arbeidstakeres favør.
- Det foregår en gradvis maktforskyvning fra arbeidstakere til arbeidsgivere i norsk arbeidsliv. Til tross for den lokale vitaliteten, så er det ikke nok til å oppnå varig fremgang og seier i de lokale kampene. Dette ser en gjennom fire av fem case jeg har studert, som alle ender med nederlag for fagbevegelsen.
- De strukturelle endringstendenser i norsk arbeidsliv er en viktig årsak til maktforskyvningen. Disse strukturelle endringstendensene er oppsummert i under overskriftene internasjonalisering, reorganisering og prekarisering, og de bidrar til å endre avhengighetsforholdet – og dermed maktforholdet – mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i de berørte bransjer. Nederlagene jeg har studert, kunne vært tilfeldige, men ettersom dette er generelle tendenser som har innflytelse i ganske mange bransjer, sannsynliggjør det også at fagbevegelsen mister styrke på tvers i norsk arbeidsliv.
- Denne gradvise maktforskyvningen bidrar til at den norske modellen forvitrer. Dette ser vi særlig når vi analyserer den norske modellen på virksomhetsnivå, det som Gudmund Hernes kaller for «mikromodellen».
- Dermed kan vi konkludere som avhandlingens tittel – at å bygge faglig motmakt i det nye arbeidslivet er et sisyfosarbeid.
Isak Lekve sin avhandling finnes tilgjengelig digitalt.
