(Illustrasjon: See Red Women´s Workshop)
– Social Reproduction Theory er en antologi som revitaliserer feministiske debatter om relasjonen mellom kjønn, klasse og arbeid under kapitalismen. Boken er redigert av Tithi Bhattacharya, med et forord av Lisa Vogel, og bokens mest kjente bidragsyter er professor i politisk filosofi, Nancy Fraser. I løpet av 10 kapitler tematiserer bokens bidragsytere spørsmålet om hvordan arbeidskraft blir fornyet og vedlikeholdt gjennom ulike typer arbeid. Boken er også en intervensjon hvor forfatterne jobber med å avdekke, rekonstruere og politisere symbolske og materielle skillelinjer mellom lønnet og ulønnet arbeid.
Mye av motivasjonen for boken er en bekymring blant bidragsyterne for konsekvensene av at statens rolle som tilrettelegger og garantist for innbyggernes velferd er under økende press etter en vedvarende nyliberal bølge siden slutten av 1970-tallet. Slik flere av bokens forfattere er innom, kommer statens delvise tilbaketrekking fra ansvaret for borgernes velferd og den økende graden av markedsstyring til utrykk gjennom økonomisk innstramming, en skjevere fordeling av velstand og en økende privatisering av velferd.
Spørsmålet som lurer i bakgrunnen av boken, men som sjelden blir eksplisitt diskutert, er hvordan menneskers frihet under kapitalismen formes av forholdet mellom lønnsarbeid og omsorgsbehov. Slik sett er det også naturlig å se boken i lys av pågående debatter om arbeid, omsorgsbehov og offentlig politikk. Her er debatten om redusert arbeidstid sentral. 6-timersdagen ble nylig satt på den politiske dagsordenen i vårt naboland Finland av statsministeren, Sanna Marin. Selv om det er et åpent spørsmål hva som blir resultatet av Marins fremstøt for en kortere arbeidsdag, er det interessant hvordan debatten om redusert arbeidstid åpner et rom for å pirke borti tradisjonstunge forestillinger om arbeid. Det åpner også et rom for å diskutere politiske spørsmål knyttet til spenninger mellom arbeid og fritid, mellom kapital akkumulasjon og omsorg, og vekst og reproduksjon, slik Social Reproduction Theory også inviterer til.
Tittelen til boken viser til en marxistisk-feministisk teori om sosial reproduksjon. Hva går denne teorien ut på? Og stiller alle bidragsyterne seg i boken bak teorien?
– Den marxistisk-feministiske teorien om sosial reproduksjon handler grunnleggende sett om hvordan arbeidskraft, altså mennesker, blir reprodusert på en daglig basis og på tvers av generasjoner. Teorien handler slik sett om fornyelse og vedlikehold av arbeidere. Marxistisk-feministisk sosial reproduksjonsteori legger vekt på relasjonen mellom produksjon og reproduksjon, altså at arbeidet med å fornye og vedlikeholde arbeidstakere er en forutsetning for produksjon, akkumulasjon og lønnsarbeid. Dette åpner for å stille spørsmål rundt hvordan skillet mellom disse formene for arbeid, et lønnet og et annet ulønnet, historisk sett har oppstått, og hvordan skillet opprettholdes gjennom kulturelle praksiser og diskurser.
Bidragsyterne i boken bruker alle teorien for å stille kritiske spørsmål til den sosiale organiseringen av reproduktivt arbeid. Nancy Fraser viser i sitt kapittel til hvordan politisk-økonomiske regimer gjennom ulike tidsepoker, som «familielønnmodellen» med den mannlige lønnsarbeideren og den hjemmeværende kvinnen i etterkrigstiden, bidrar til å opprettholde skillet mellom ulønnet og lønnet arbeid. Det er samtidig viktig å minne seg selv på at mange flere kvinner i denne perioden fikk tilgang til lønnsarbeid, nettopp gjennom at en del av omsorgsarbeidet ble lønnet på sykehus, sykehjem, barnevern, omsorgsboliger, og så videre. I USA var det spesielt svarte kvinner som ble en del av den omsorgsarbeidene arbeidsstyrken, og gjennom at kvinner i større grad kjempet seg til plass i lønnsarbeidet var også frøet plantet for å utfordre hegemoniet til idealet om den hjemmeværende kvinnen.
Thomas Sætre Jakobsen er postdoktor i sosiologi ved NTNU, hvor han er knyttet til prosjektet «Global Labour in Rural Spaces» (GLARUS). Dette prosjektet ser på ulike aspekter av arbeidsinnvandring til rurale områder i Norge, Storbritannia og USA. Hans forskningsinteresser knytter seg til arbeid under kapitalismen i en vid forstand, og spesielt til sammenhengene mellom arbeid, omsorgsbehov (sosial reproduksjon) og mobilitet. Han har tidligere forsket i Kina og Norge på rollen arbeidsmigrasjon spiller i produksjonen og reproduksjonen av jordbruksregioner. (Foto: NTNU)
Videre peker Fraser på hvordan «to-inntektsmodellen», hvor kvinner i økende omfang deltar i lønnsarbeidet skaper nye utfordringer på ulike skalaer for hvordan husholdninger og samfunn løser sine omsorgsbehov. Det er i lys av fremveksten av «to-inntektsmodellen», og de nye dilemmaene denne skaper for hvordan vi organiserer omsorg og arbeid, at Fraser mener vi må forstå debatter om tidsklemma og arbeid-fritid balanse. Frasers poeng er ikke at kvinner bør gå tilbake til kjøkkenbenken, men at det skjer en systematisk undervurdering av betydningen av arbeidet med å vedlikeholde sosiale relasjoner og arbeidskraft under kapitalismen. Hos Fraser blir derfor sosial reproduksjon både en type arbeid, ulønnet og lønnet omsorgsarbeid, men også en linse til å utforske den grunnleggende spenningen hun mener finnes mellom menneskers behov for omsorg på den ene siden, og kapitalismens behov for akkumulasjon på den andre. Også Susann Ferguson sitt bidrag, om barndom under kapitalismen, peker på at interaksjonen mellom kapitalismen og barndom må forstås som noe mer enn de øyeblikkene hvor barn blir konsumenter, eller inngår i lønnsarbeidet som barnearbeidere, og at fokuset bør utvides til å se på hvordan barn gjennom oppveksten blir formet til å akseptere (og ønske) sin skjebne som lønnsarbeidere, og til å lære gjøre sin andel av det sosialt reproduktive arbeidet i voksen alder. Carmen Teeple Hopkins utforsker i sitt kapittel hvordan omsorgsunderskudd utløst av fremveksten av «to-inntektsmodellen», hvor både kvinner og menn er forventet å delta i lønnsarbeidet for å opprettholde nasjonens konkurranseevne, produktivitet og familiens velferd, blir løst på privat basis av husstander gjennom å leie inn migrantarbeidere fra det globale sør til omsorgsarbeid slik som omsorg for barn og eldre, og noen av følgene dette har for migrantarbeiderens egne familier. Selv om alle bidragsyterne bruker sosial reproduksjonsteori for å fremheve spenningen mellom kapitalakkumulasjon og det ulønnede omsorgsarbeidet med å vedlikeholde mennesker og lokalsamfunn, vil andre bidragsytere trekke begrepet videre til å se på hvordan teorien kan utvide vår forståelse av klasse- og rasemotsetninger under kapitalismen.
SRT-perspektivet fremhever jo, som du er inne på, hvordan produksjon muliggjøres av å fornye og vedlikeholde arbeidstakere. Dette fører vel også med seg noen argumenter for hva som bør investeres i og faren ved å forsake omsorgsarbeidet?
– Absolutt – noe av poenget med et SRT-perspektiv er å fremheve hvordan kapitalismen både avhenger av at omsorg og fornyelse av arbeidskraft utføres, men også hvordan det å neglisjere og underslå verdien av omsorgsarbeid er sentral for kapitalakkumulasjon. Argumentet er at om omsorgsarbeid holdes utenfor lønnsdannelsen, at det utføres uten betaling, vil lønnen kunne holdes lavere og omsorgen subsidiere akkumulasjon gjennom at «varen» arbeidskraft blir billigere.
Konsekvensene for omsorg er selvsagt avhengig av eksisterende sosiale strukturer, slik Fraser peker på, men ikke utforsker i særlig grad. Her gjenstår mye arbeid i å utforske dette ytterligere, men fra antologien vi her diskuterer vil jeg anbefale å lese Salar Mohandesi og Emma Teitelman sitt kapittel.
Forskningsfronten er så mangfoldig at det for den gjengse sosiolog er vanskelig å holde tritt. Sosiologisk teori og forskning utvikles, skrives og publiseres å løpende bånd, i både brede og smale kanaler. Hva skjer egentlig i sosiologiens grener? I denne serien ber vi forskere trekke frem et nyere viktig, interessant eller nyskapende bidrag på et av deres fagfelt.
Andre bidrag i serien finner du her.
De tar et historisk perspektiv på den skiftende relasjonen mellom husholdningers reproduksjon, velferdsstatens organisering og arbeidsmarkedet i USA, samt arbeiderklassens skiftende organisering og klassebevissthet, fra tidlig på 1900-tallet fram til finanskrisen. Kort fortalt, slik kapittelforfatterne får fram, var prekært, usikkert, lønnsarbeid normalen både før og etter klassekompromisset i årene fra 1945 til midten av 1970-tallet da nyliberalistisk politikk begynte å bli rådende. Deres hovedargument er at klassebevissthet og organisering for å bedre arbeiderklassens livsbetingelser er noe som ikke bare foregår på bakgrunn av lønnsarbeidet, men mer bredt handler om en kamp om å definere forholdet mellom sosial reproduksjon, kjønn og klasse. Slik sett forstås klassebegrepet bredere her enn i mye sosiologi, i og med at også aktiviteter som kan plasseres under fellesbetegnelsen sosialt reproduktivitet, slik som kampen for lavere husleie eller matvarepriser, eller for fellesskapsløsninger på kollektive oppgaver som barnepass og eldreomsorg eller strukturelle problemer som arbeidsløshet og helseulikhet, blir sett under ett.
Fremmer de ulike bidragsyterne i boken også forslag til alternative organiseringsformer av reproduktivt arbeid under kapitalismen?
– Dette er et godt spørsmål. Jeg vil si at de som bidrar til denne antologien først og fremst analyserer hverdagslivet under de skiftende formene kapitalismen tar ved hjelp av SRT heller enn å peke på hvordan dette perspektivet kan brukes til å løfte spørsmål om omsorg, nytelse, arbeid og akkumulasjon opp på den politiske arenaen. Dette før-politiske perspektivet, altså et perspektiv som heller diskuterer poltikkens forutsetninger, er godt representert i boken i Alan Sears kapittel om «body politics», hvor han tematiserer skeiv politikk (queer politics) fra et SRT-perspektiv. Han skriver godt om arbeid som en grunnleggende menneskelig aktivitet, med utgangspunkt i Marx sine ideer om arbeid som en relasjon mellom det sosiale og naturen. For Sears er nytelse og arbeid nært forbundet gjennom ideer om kjønnsdelt arbeidsdeling hvor kvinner oftere er forventet å skulle tilfredsstille mannens behov, samt at kvinner oftere er økonomisk avhengig av mannen gjennom ulik tilgang til lønnsarbeid, noe som begrenser deres mulighet for seksuell frigjøring og nytelse. Selv om jeg mener boken i liten grad peker på politiske enkeltsaker eller saksfelt som kan forene en sosial bevegelse på tvers av feminismen og sosialismen, peker den på noen strategiske veivalg for en bredere feministisk bevegelse.
Redigert av Tithi Bhattacharya
Kort oppsummert inviterer bokens bidragsytere til en grunnleggende debatt om hva vi anser som verdiskapning under kapitalismen. Satt på spissen er spørsmålet kapittelforfatterne stiller dette; er det riktig å forstå verdiskapning som noe som skjer når vi produserer og selger våpen, siden dette er en del av nasjonalregnskapet målt i bruttonasjonalprodukt, men ikke når tusenvis av kvinner (og en del menn) pleier syke eller gir omsorg til barn i hjemmet eller til lokalsamfunnet? Fundamentalt for en bedre verden, ifølge forfatterne av boken er en høyere verdsetting, både materielt og med tanke på annerkjennelse, av omsorgsarbeid som kreves for fornyelse og vedlikehold av mennesker og annet liv.
Dette krever med andre ord en viss antikapitalistisk sensibilitet, en idé om at den verden vi har akkurat nå ikke er den beste versjonen vi kan ha, og når vi beveger oss fremover må vi gjøre det med en forståelse av at mye av årsaken til det har å gjøre med hvordan vi organiserer og tenker rundt hva som er verdifullt og hvordan økonomien er organisert.
