I siste halvdel av det 20. århundret skjedde det en massiv utvidelse av tilbudet av høyere utdanning i mange vestlige land. Dette ga bedre utdanningsmuligheter og en markant økning i befolkningens utdanningsnivå. I denne epoken med store samfunnsendringer, markeres en viktig overgang fra et utdanningssystem preget av sentraliserte eliteinstitusjoner til masseutdanning, samtidig som at kvinner for alvor begynte å gjøre sitt inntog i utdanningssystemet.
Disse endringene har vært inspirasjonen til mye teori og forskning. Særlig har sosiologer som studerer sosial ulikhet og sosial mobilitet vært opptatt av spørsmålet om hvorvidt utdanningsmobiliteten økte når utdanningstilbudet ble utvidet (se for eksempel Breen 2010; Breen og Jonsson 2007; Goldthorpe 1996; Lucas 2001; Raftery og Hout 1993[1]).
I andre halvdel av 1900-tallet ble det etablert en rekke nye høyskoler rundt om i Norge, og vi gikk fra et høyere utdanningssystem med rundt 17 institusjoner i 1965, til rundt 200 i 1993.
Ifølge optimistiske teorier om modernisering og industrialisering skulle vi forvente at å utvide utdanningssystemet, bygge ned barrierer og gi alle likere og bedre muligheter til å ta høyere utdanning ville føre til at de sosiale forskjellene i utdanning ble utjevnet (Treiman 1970; Ganzeboom, Treiman, og Ultee 1991). Samtidig har mer kritiske teorier argumentert for at ulikheter kan vedvare over generasjoner, på tross av et mer åpent utdanningssystem. Dette begrunnes gjerne med at folk fra høyere sosiale lag får med seg fordeler fra familiebakgrunnen sin inn i utdanningssystemet, enten disse kommer i form av foreldres investeringer, kulturell kapital, et gunstig hjemmemiljø, økonomisk og praktisk hjelp eller biologisk arv (se for eksempel Becker 2009 [1964]; Bourdieu og Passeron 1990; Goldthorpe 1996; Harden 2021[2]).
Empiriske studier av mobilitet i denne perioden har levert blandede resultater. Noen finner at utdanningsmobiliteten økte litt, men at store ulikheter vedvarte. Andre finner ingen tydelig økning i mobiliteten[3].
En viktig begrensning ved mange tidligere studier er at de analyserer samlede trender i utdanningsnivå og mobilitet, og derfor overser den geografiske dimensjonen. Den lokale tilgangen på høyere utdanning kan ha hatt viktige effekter lokalt som ikke er synlige i nasjonale tall.
I en ny studie (Rogne og Frisli 2025) har vi sett nærmere på den store høyskoleutbyggingen i Norge mellom 1965 og 1993, og undersøkt om det å få en lokal høyskole bidro til økt mobilitet lokalt – altså om sosiale ulikheter i hvem som tok høyere utdanning ble jevnet ut i de områdene som fikk høyskoler.
Utbyggingen i Norge
I andre halvdel av 1900-tallet ble det etablert en rekke nye høyskoler rundt om i Norge, og vi gikk fra et høyere utdanningssystem med rundt 17 institusjoner i 1965, til rundt 200 i 1993. Dette førte til at høyere utdanning ble desentralisert og mer tilgjengelig for flere mennesker – særlig i distriktene. Ifølge kritikerne av denne desentraliseringen fikk vi «en høyskole på hvert nes».
En viktig bakgrunn for utbyggingen av høyere utdanning var utvidelser i videregående skole i etterkrigstiden. Andelen som fullførte videregående utdanning økte raskt, særlig blant kvinner. Dette sammenfalt med en økende etterspørsel etter arbeidere med høyere utdanning, både i privat sektor og i den voksende velferdsstaten.
Politikere i denne perioden så derfor et behov for å øke kapasiteten i høyere utdanning, og for å tilby et større mangfold av fag og utdanningslengder. Det var et uttrykt politisk mål å utjevne ulikheter i utdanningsmuligheter, og bidra til likestilling og desentralisering. Mange var opptatt av at det sentraliserte utdanningssystemet bidro til en underutnyttet talentreserve, spesielt blant kvinner, folk fra distriktene og fra lavere sosiale lag (Kirke- og undervisningsdepartementet, 1969; Kyvik, 2014).
Utbyggingen av utdanningssystemet kom i tre hovedformer. Den første var etableringen av nye høyskoler. Særlig kjent er etableringen av 15 distriktshøyskoler mellom 1969 og 1986. Disse tilbød høyere utdanning i en rekke fag, selv om hver av dem vanligvis var spesialisert innen ett spesifikt felt, som for eksempel ingeniørfag, økonomi og administrasjon, media og journalistikk osv. Hver høyskole utvidet gradvis studentkapasitet og kursportefølje, og i 1993 hadde disse høyskolene samlet kapasitet til mer enn 20 000 studenter.
Uansett hvordan vi analyserte dataene våre fikk vi samme svar: det lokale høyskoletilbudet påvirket ikke utdanningsmobiliteten lokalt.
Den andre var utvidelse, omorganisering og oppgradering av yrkesrettet utdanning. I Norge fantes en stor sektor av fagskoler og andre institusjoner som tilbød videreutdanning utenfor det høyere utdanningssystemet. I løpet av 1970- og 1980-tallet gikk disse gjennom en serie omorganiseringer, omklassifiseringer og fusjoner som «oppgraderte» mange til høyskoler og innlemmet dem i det høyere utdanningssystemet (Smeby og Terum u.å.; Terum og Smeby 2014; Frisli og Rogne 2023). En tredje viktig utvikling var at studentkapasiteten ved universitetene og høyskolene økte sterkt i denne perioden, med nye fag og studieretninger, og større opptakstall.
Denne store utdanningsutvidelsen var delvis planlagt og strukturert, men også delvis et resultat av lokale initiativer, regionale interesser og politisk press. Det ble gradvis tydelig at en fortsatt økning i antallet små, desentraliserte høyskoleinstitusjoner ikke ville være bærekraftig, og veksten avtok på slutten av 1980-tallet. Til slutt førte en større reform i 1994 til at mange institusjoner ble slått sammen. Dette markerte et taktskifte i norsk utdanningspolitikk og slutten av perioden med sterk desentralisering.
Arkiv og statistikk
For å studere effektene av lokale høyskoler måtte vi ha data om dem. Det finnes ikke så gamle registerdata om dette, så vi ble nødt til å finne og samle dem inn selv. Løsningen ble å rote i arkivene til Nasjonalbiblioteket!
I gamle statsbudsjetter fant vi mye historisk informasjon om høyskolesystemet gjennom 30 år –info om lokalisering, budsjetterte og faktiske studenttall, og mye mer. Og så supplerte vi med andre, gamle, støvete kilder fra Riksarkivet og universitetsbibliotekets magasiner der det trengtes. Alt dette samlet vi inn, og systematiserte til et stort datasett om høyskolesystemet i Norge mellom 1965 og 1994.
Dette støvete datasettet vårt koblet vi sammen med gamle registerdata og folketellinger. Ettersom vi er interessert i intergenerasjonell utdanningsmobilitet, delte vi inn ungdommer etter foreldrenes utdanningsnivå. Dersom lokale høyskoler øker utdanningsmobiliteten mellom generasjoner, vil vi forvente å finne at effekten av høyskoler er mer positiv for folk fra familier der foreldrene har lavere utdanning.
Så beregnet vi hva som skjedde hvis det ble etablert en høyskole i regionen ungdommene bodde, før de blir 20 år gamle[1], slik at de har et høyskoletilbud lokalt når de kommer i typisk høyskolealder[2]. Med andre ord beregner vi såkalte hendelsesstudiemodeller – en litt avansert variant av forskjell-i-forskjeller-metoden[3].
Vi har undersøkt om høyskoler påvirker utdanningsmobilitet på tre forskjellige måter. Først så vi på effekten av nye høyskoler, i regioner der det ikke tidligere fantes noe høyskole- eller fagskoletilbud. Deretter så vi på effekten av oppgradering av fagskoler til høyskolestatus. Og til slutt undersøkte vi effekten av utvidelser av høyskoler gjennom økning i antall studieplasser lokalt.
Ingen effekt
Uansett hvordan vi analyserte dataene våre fikk vi samme svar: det lokale høyskoletilbudet påvirket ikke utdanningsmobiliteten lokalt. Faktisk ser det ikke ut til at det lokale høyskoletilbudet påvirket utdanning lokalt i det hele tatt.
Dette kan virke overraskende. Vi skulle jo kunne forvente at sosial bakgrunn får mindre betydning for utdanning når utdanningsmulighetene lokalt blir likere og bedre.
Samtidig kan det være at ulikheter knyttet til familiebakgrunn, som forskjeller i barneoppdragelse, hjemmemiljø, tidligere utdanningsresultater, genetisk arv og andre faktorer er viktigere kilder til ulikheter enn institusjonelle barrierer knyttet til geografi. Utdanningssystemet tilbød allerede på denne tiden rimelige lån og utdanning med lave eller ingen skolepenger. Avstand til institusjoner kan rett og slett ha vært en lite viktig faktor i valget om å studere.
Det er også viktig å notere at vi finner ingen effekt av lokale høyskoler på utdanningsnivå for noen av gruppene vi studerer, verken for kvinner eller menn, uavhengig av familiebakgrunn. Dersom høyskolene ikke bidro til å øke utdanningsnivået lokalt, er det heller ikke overraskende at effektene på sosial mobilitet uteble.
Dette betyr samtidig ikke at høyskoleutbyggingen ikke påvirket utdanningsnivået i befolkningen. Mange flere kunne ta høyere utdanning når det kom flere skoler og flere studieplasser. Men disse effektene var ikke lokale, noe som tyder på at størrelsen på det samlede utdanningstilbudet kanskje er viktigere enn den geografiske plasseringen. Lokasjon er ikke alt, og mange flytter for å studere.
Samtidig er det viktig å nevne at det finnes gode distriktspolitiske argumenter for å opprettholde et lokal studietilbud. Dette kan være viktig for å skaffe arbeidskraft lokalt, hindre fraflytting, sørge for befolkningsvekst lokalt, og for å gi gode vilkår for næringsliv og utvikling. Andre studier finner riktignok ingen effekter av lokale høyskoler på fruktbarhet, familiedannelse, fraflytting, arbeidsinntekt, utdanningsnivå eller kjønnsforskjeller i utdanning. Samtidig kan det ut til at de lokale høyskolene påvirket valg av studieretning og hadde positive virkninger på lokalt næringsliv og arbeidsmarked, og lønn for høyt utdannede (Carneiro, Liu og Salvanes 2023; Knutsen, Modalsli og Rønning 2025; Rogne, Fauske og Hart 2025; Rogne, Knutsen og Modalsli 2025).
Fotnoter
[1] Du finner mange flere referanser i artikkelen hvis du er nysgjerrig.
[2] Igjen: masse referanser i artikkelen vår 😊.
[3] Med fare for å gjenta oss selv: referanser i artikkelen.
[4] Vi har testet å gjøre det samme også med andre aldre – 18, 22 og 24.
[5] I praksis beregner vi hva som skjer hvis det blir etablert en høyskole i regionen før ungdommene blir 20 år gamle, sammenlignet med folk som bor i regioner hvor det ikke etableres en høyskole på samme tid, sammenlignet med folk som bor i samme region, men som er eldre når høyskolen kommer, sammenlignet med folk som bor i regioner hvor det ikke etableres en høyskole, og som er eldre når høyskolen ikke kommer (puh).
[6] Engelsk: «event study models» og «difference-in-differences»
Referanser
Becker, G. S. (2009). Human capital: A theoretical and empirical analysis, with special reference to education (1964). Chicago og London: University of Chicago Press.
Bourdieu, P., og Passeron, J.-C. (1990). Reproduction in education, society and culture (Vol. 4). London og Beverly Hills: Sage.
Breen, R. (2010). Educational expansion and social mobility in the 20th century. Social Forces, 89(2), 365–388.
Breen, R., og Jonsson, J. O. (2007). Explaining change in social fluidity: Educational equalization and educational expansion in twentieth-century Sweden. American Journal of Sociology, 112(6), 1775–1810.
Carneiro, P., Liu, K., og Salvanes, K. G. (2023). The supply of skill and endogenous technical change: Evidence from a college expansion reform. Journal of the European Economic Association, 21(1), 48–92.
Frisli, S., og Rogne, A. F. (2023). Higher educational institutions in Norway 1965–1994 (versjon 1.0). Hentet fra https://osf.io/k8t6n/
Ganzeboom, H. B. G., Treiman, D. J., og Ultee, W. C. (1991). Comparative intergenerational stratification research: Three generations and beyond. Annual Review of Sociology, 17(1), 277–302.
Goldthorpe, J. H. (1996). Class analysis and the reorientation of class theory: The case of persisting differentials in educational attainment. British Journal of Sociology, 47, 481–505.
Harden, K. P. (2021). The genetic lottery: Why DNA matters for social equality. Princeton, NJ: Princeton University Press.
Jencks, C., og Tach, L. (2006). Would equal opportunity mean more mobility? I S. L. Morgan, D. B. Grusky, og G. S. Fields (Red.), Mobility and inequality: Frontiers of research in sociology and economics (s. 23–58). Stanford, CA: Stanford University Press.
Kirke- og undervisningsdepartementet. (1969). St. prp. nr. 136 (1968–69) Om prøvedrift med distriktshøgskolar. Oslo: Kirke- og undervisningsdepartementet.
Knutsen, T. K., Modalsli, J. og Rønning, M. (2024). The impact of regional college expansion on education and labor market outcomes. https://modals.li/collegereform.pdf
Kyvik, S. (2014). Utviklingen av universitets- og høyskolesystemet i et europeisk perspektiv. I N. N. Frølich, E. Hovdhaugen, og L. Terum (Red.), Kvalitet, kapasitet og relevans. Utviklingstrekk i norsk høyere utdanning (s. 80–94). Oslo: Cappelen Damm.
Lucas, S. R. (2001). Effectively maintained inequality: Education transitions, track mobility, and social background effects. American Journal of Sociology, 106(6), 1642–1690.
Raftery, A. E., og Hout, M. (1993). Maximally maintained inequality: Expansion, reform, and opportunity in Irish education, 1921–75. Sociology of Education, 66, 41–62.
Rogne, A. F., Fauske, A., og Hart, R. K. (2025). Educational expansions and fertility: Evidence from Norwegian college reforms. European Journal of Population, 41(1).
Rogne, A. F., og Frisli, S. (2025). Educational expansion reforms and intergenerational educational mobility in Norway. Social Forces.
Rogne, A. F., Knutsen, T. K., og Modalsli, J. (2025). A college on every cape: Gender equality, gender segregation and local college openings. SocArXiv. https://doi.org/10.31235/osf.io/xej64
Smeby, J.-C., og Terum, L. I. (u.å.). Akademisering. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/akademisering
Terum, L. I., og Smeby, J.-C. (2014). Akademisering, kvalitet og relevans: Debatten om utdanningene til velferdsstatens profesjoner. I N. N. Frølich, E. Hovdhaugen, og L. Terum (Red.), Kvalitet, kapasitet og relevans. Utviklingstrekk i norsk høyere utdanning (s. 114–137). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Treiman, D. J. (1970). Industrialization and social stratification. Sociological Inquiry, 40(2), 207–234.
