Når vi snakker om ungdom

TEKST: Redaksjonen

Ungdom er bare et ord benyttet Willy Pedersen som boktittel på 90-tallet for å poengtere at innholdet i begrepet «ungdom» varierer. Det er denne variasjonen som er emnet for den foreliggende utgaven av Sosiologi i dag. Redaktørene for nummeret, Kari Stefansen og Christer Hyggen, benytter i «lederen» tidsskriftets forrige «ungdomsnummer» som bakteppe –  det ble utgitt for 25 år siden og hadde Ivar Frønes, Håkon Lorentzen og Ola Stafseng som redaktører. Rus, kriminalitet, frafall og marginalisering var emnene som ble berørt, og bekymring preget forskningsspørsmålene. 

Dette nye nummeret viser således at noe har endret seg. Emnene som artiklene tar for seg er idrett, karakterer, utdannelse, straff og flytting. Noen av disse artiklene har også et utspring i «ungdomsproblemer», men i større grad som historisk informasjon til hvorfor emnet er interessant. Ungdom som sådan virker å være langt mindre problematisk i dag enn før. Guro Ødegård åpner sitt essay med en refleksjon fra en privat fest med ungdom, som hun betrakter som pussig ulik sin egen generasjon – hvordan kan dette forstås? Har «ungdom» tatt kontroll over egen kategori?

Skam

Guro Ødegårds essay tar oss gjennom den sosiologiske benyttelsen av ungdom som analytisk kategori. Utgangspunktet her er også bekymringen man hadde overfor ungdom, og hvor statisk man behandlet tilstanden som, morsomt eksemplifisert med et sitat fra en av de første systematiske studiene av ungdom, fra 1952:

«(Men) når vi snakker om ungdommen, må vi ikke glemme at vi i virkeligheten snakker om oss selv, og alle i samfunnet. Ungdommen er bare ”barn som er vokset seg noe eldre og eldre som ennå er unge”. Vi er alle med når vi snakker om ungdommen, deres synder og bragder. Både æren og skammen får vi dele med den (Olsen 1955:8).»

Denne moralske undertonen ser ut til å ha endret form, fra å anse ungdom som utsatt og under konstruksjon, til å i dag i større grad forbløffes over hvor sykt seriøse de ser ut til å være. På den ene siden ser ungdom ut til å være seriøse, i og med at de drikker mindre, trener mer og er flinke på skolen. De unge er små Isak Sellanråer, som Tromod Øia sa allerede i 1995. Men på den andre siden ser ungdom ut til å lide av nye nivå av psykiske plager. Om vi skal tro Ødegård har det gått så langt som at radikalisering og selvskading er vår tids ungdomsopprør. Begrunnelsen og resonnementene er å lese i essayet i sin helhet!

Aktørmakt

Det ser altså ut til at ungdom er seriøse, men også til at de blir behandlet seriøst. Spesielt Trygve Beyer Broch er opptatt av ungdommens aktørmakt. Med inspirasjon i det sterke programmet i kultursosiologi, og den dramaturgiteoretiske tradisjonen analyserer han hvordan gutter på 15 som spiller håndball leker med og etablerer solidaritet til hierarkier gjennom spillet.

Berit Lødding, Idunn Seland og Tine S. Prøitz analyserer «kampen om karakteren» i skolesystemet, nærmere bestemt hvordan elever forholder seg til læreres vurderingspraksis i videregående skole. Her har tesen som testes bakgrunn i Paul Willis og analysene av kulturell motstand basert på klasse, og postulerer at ungdommene har forlatt den skolemotstanden og i stedet driver individualisert motspill.

Lene Larsen, Trine Wulf-Andersen, Steen Baagøe Nielsen og Kevin Holger Mogensen fra Roskilde universitet analyserer utsatte unges utdannelsesdeltagelse, og hvordan tilhørighet spiller inn. Hans Christian Sandlie og Patrick Lie Andersen analyserer ungdom og flyttemønstre under tittelen «rotløs ungdom», mens Stian Lid analyserer ungdom og straff på 2000-tallet. Det hele rundes av med en bokomtale skrevet av Hans Erik Næss av Ungdom og idrett, som fint supplerer omtalen publisert på sosiologen.no.