Denne helgen samles sosiologer fra hele landet på Golsfjell. Vinterseminaret 2026 har temaet konflikt og mostand. Sabina Tica forteller i denne anledningen om hvordan konflikt og motstand gjennomsyrer hele hennes doktorgradsprosjekt.
Tica disputerte i fjor høst med avhandlingen Changing Culture: The (Un)making of Racialised and Classed Inequalities in the Norwegian Cultural Field ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved UiO. Her undersøker hun kulturell makt og representasjon i den norske kulturbransjen ved intervjuer med 41 kulturarbeidere, hovedsakelig rasialiserte minoriter, og et mindre feltarbeid.
Helt overordnet handler prosjektet om hvilke mulighetsrom som finnes for å yte motstand mot etablerte virkelighetsforståelser i kulturfeltet, sier hun og forklarer videre:
– Jeg undersøker hvordan den overordnede konflikten om hvem som har definisjonsmakt utspiller seg i praksis – hvilke vurderinger gjør ulike aktører underveis, og hvilke konsekvenser får det for kunstnere, institusjonene, og samfunnet.
Flere av kunstnerne jeg har intervjuet forteller at man kan bli ekskludert fra «det gode selskap» i majoritetskontekster dersom man yter for mye motstand
I hverdagen til kunstnerne Sabina intervjuet, kommer konflikt og motstand til uttrykk i ulike relasjoner. Det gjelder både i møte med personer i maktposisjoner i kulturfeltet, men også i relasjoner mellom rasialiserte minoritetskunstnere. Konfliktlinjene kretser ofte rundt spørsmål om hva som forstås som kvalitet, og hva som anerkjennes som ekte eller autentisk, ifølge Sabina.
Deltakerne fortalte også om konflikter knyttet til representasjon: hvordan skal man forholde seg til majoritetens forventninger om å representere bestemte forståelser av minoriteter, samtidig som man møter noen forventninger fra minoriteter om å bryte med nettopp disse etablerte forestillingene i kunsten, forteller hun.
– Flere av kunstnerne jeg har intervjuet forteller at man kan bli ekskludert fra «det gode selskap» i majoritetskontekster dersom man yter for mye motstand, mens man på samme tid risikerer å bli oppfattet som inautentisk av andre minoriteter dersom man yter for lite motstand. De beskriver det som en ganske krevende balansegang.
Motstand som forskningsverktøy
Konflikt og motstand har også vært en stor del av selve forskningsprosessen for Sabina. Både teoretisk og metodisk, påker hun:
– Teoretisk har det ligget mye motstand i å forene klasseperspektiver og postkoloniale perspektiver. Spørsmålet har hele tiden vært hvordan man kan bruke disse perspektivene på en måte som faktisk er fruktbar og gir merverdi.
Metodisk spilte motstand særlig en rolle i intervjuprosessen:
– I intervjuene har interaksjonen mellom deltakerne og meg som intervjuer ikke alltid vært helt harmonisk, da jeg har åpnet opp for at de kan utfordre både andres forestillinger, og mine. Å skape et slikt rom underveis har vært viktig, både for å nyansere materialet og for å skjerpe argumentene mine.
Et økt fokus på mangfold i kulturbransjen fører ikke nødvendigvis til mindre bruk av stereotypier i kunst og kultur
Politisk satsning, få endringer
Sabina forteller at det har kommet mange spennende funn ut av forskningsarbeidet, men det mest slående var hvor stabilt kulturfeltet er – til tross for genuine forsøk på å skape et større mangfold blant både kunstnere og kunstuttrykk. Over flere år har det vært en politisk satsing på mangfold i kunst- og kulturfeltet i Norge, som ofte har blitt begrunnet i verdier som demokrati, ytringsfrihet og en idé om at alle skal kunne delta i kunst- og kulturlivet, forklarer hun.
– Min forskning viser imidlertid at det har skjedd relativt få endringer i feltet, og at mangfoldstiltakene i seg selv kan ha bidratt til nettopp denne stabiliteten.
Funnene hennes viser for eksempel at et økt fokus på mangfold i kulturbransjen ikke nødvendigvis fører til mindre bruk av stereotypier i kunst og kultur:
– Tvert imot viser både min egen forskning og studier fra andre land at mangfold i slike sammenhenger kan bli en slags salgsvare. Mangfoldsinitativer kan fremme et ønske om å «selge» mangfoldige historier, men i praksis innebærer det ofte at man ender opp med å selge nettopp stereotypiske fortellinger.
I tillegg forklarer Sabina at disse ‘mangfoldige historiene’ sjeldent blir fullt ut anerkjent som legitim kulturproduksjon innad i feltet. På denne måten kan mangfoldstiltak faktisk bidra til å reprodusere de samme ulikhetene de i utgangspunktet er ment å bekjempe, sier hun.
Samtidig mener hun at det er viktig å understreke at selv om det norske kulturfeltet har vært preget av en viss stabilitet over tid, har det også skjedd noen viktige endringer fordi det har vært folk som har ytt motstand:
– Deltakerne i studien peker for eksempel på at det i dag finnes flere kunstnere med minoritetsbakgrunn enn tidligere. De opplever også at det har blitt lettere å gå i dialog med personer i maktposisjoner om de stereotypiene som fortsatt pregere feltet. Det kan tyde på at mangfoldsinitativene har åpnet et rom for slike endringer, selv om det er minoritetskunstnerne som gjør arbeidet med å skape reell endring i kunstinstitusjonene.
I avhandlingen har jeg forsøkt å løfte frem denne delen av historien, slik at den ikke forsvinner
Lang historie, ny diskurs
På et siste spørsmål om hva som overrasket Sabina i feltarbeidet, vil hun først påpeke at det begynner å bli en stund siden hun gjennomførte intervjuene. Likevel husker hun fortsatt tydelig at hun ble overrasket over hvor langt tilbake i tid kampen for et mer inkludere og mangfoldig kulturliv faktisk går. At hun ble så overrasket forstår hun i lys av samfunnsdiskursen som var ganske dominerende da hun skrev masteroppgave om et lignende tema i 2018:
– Den offentlige samtalen ga inntrykk av at minoritetskunstnere var et slags «nytt» fenomen i Norge, noe som hadde vokst frem omtrent på den tiden. Gjennom intervjuene ble det tydelig at dette ikke stemmer. Enkelte kunstnere med minoritetsbakgrunn har bidratt til og formet norsk kulturliv i mange tiår.
I avhandlingen har hun forsøkt å løfte frem denne delen av historien, slik at den ikke forsvinner, avslutter hun.
Har du spørsmål til Sabina om forskningen? Send henne en e-post: sabina.tica@sosgeo.uio.no
Forskningen hennes finner du også nedenfor.
Referanser
Tica, S. (2024). The Art of Navigating a White Upper-Class Gaze: Exploring Visible Minorities’ Negotiations of Belonging in the Norwegian Cultural Field. Sociology, 59(1), 72-88. https://doi.org/10.1177/00380385241293291 (Original work published 2025)
Tica, S. (2025). Disruptive diversity: Exploring racial commodification in the Norwegian cultural field. The British Journal of Sociology, 76(2), 407-422. https://doi.org/10.1111/1468-4446.13178Digital Object Identifier (DOI)
Tica, S. (2025). Changing culture: the (un)making of racialised and classed inequalities in the Norwegian cultural field [Department of Sociology and Human Geography, Faculty of Social Sciences, University of Oslo]. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_pliktmonografi_000061918
