Jean-Paul, metoden og jeg

Boken som i sin tid gjorde stort inntrykk på meg, var Eksistentialisme og marxisme: metodeproblemet, i en utgave på det språket norsk klinger best, altså dansk. Teksten er skrevet av Jean-Paul Sartre, opprinnelig fra 1957, trykket i et polsk tidsskrift.

Det var en liten pocketbok, kjøpt i en akademisk bokhandel som het noe så gammelmodig som Universitetsbokhandelen. Jeg kjøpte boken i desember 1982, og den var ment til et kurs Dag Østerberg holdt om Sartres Kritikk av den dialektiske fornuft.  

Teksten var vidunderlig uforståelig, helt uegnet som innføring i noe som helst.   Sartre skrev i kjent fransk stil uten en parentes med år og sidetall bak hver bidige påstand eller observasjon.

Boken sto ikke på en eneste pensumliste, dessuten; denne Sartre var vel filosof og dikter, ikke sosiolog? Han hadde skrevet skuespill, blant annet Bak lukkede dører, der han lar en av hovedpersonene si «helvete er de andre». Mindre sosiologisk kan det knapt sies, vi sosiologer liker jo de andre, hele faget handler om dem!  

Ja, bare tittelen! Eksistensialisme kjente jeg fra foreldrene til en venn i Sarpsborg, det var folk med utdanning og de hadde Sartres Eksistensialisme er humanisme i bokhylla. Marxisme kjente jeg litt til fra studiesirkler i Sosialistisk Ungdom.

Og metode? Metode var et ord vi forbandt med Ottar Helleviks standardinnføring. Metode var også Vilhelm Auberts mye siterte utsagn om mangfoldet av metoder, men det var uansett konkrete fremgangsmåter. I denne boken, derimot, var det ikke spor av konkrete oppskrifter. Dette var Sartres tenkning som metode.

Individ og helhet

Og hva var poenget? Å gjeninnsette individet i marxismen. Sartre mente at den marxistiske praksis bekrefter en absolutt kunnskap. Sartre demonterte marxismens skolastiske analyseskjema, dens tåpelige «vi kan forklare alt», kort sagt, han åpnet for det spesifikt historisk-konkrete. «Som om Marx ikke gjorde det!» vil enkelte innvende, men det var altså ikke Marx det handlet om, det var marxistene, det var de som var plagsomme den gang, være seg norske AKP-ere eller ymse intellektuelle.

Tillatt digresjon: De var det de såkalte «anti-rasister» er i dag; evig retthaveri uten blikk for empiri eller alternativ teori: det er de personer som uansett har rett, om ikke annet i egne øyne. 

Hos Sartre fikk sosiologien og psykoanalysen sitt pass påskrevet: «De faktiske resultater, som er opnået af den amerikanske sociologi, kan ikke skjule dens teoretiske usikkerhet; efter en bemærkelsesværdig start er psykoanalysen kørt fast», het det.

Sosiologi og psykologi har intet fundament, fremholdt han, det har potensielt marxismen, for det er vår tids filosofi. Forfatteren presenterte gullkorn som «man indser uden vanskelighet, at gruppen hverken har eller kan have den metafysiske eksistensform som man forsøger at give den».

Det er fremdeles lett å se relevansen av dette, der selv velutdannede samfunnsforskere ikke tenker over at deres «variable» faktisk er abstraksjoner. Lekende lett og med politisk medvind gjør de «småbarnsfamilier», «kvinner» og/eller «innvandrere» til subjekter, som om det skulle dreie seg om noe annet enn døde ord, skjønt – og i rettferdighetens navn – er det vel vanskelig å unngå.

Metode og kald krig

Sartres bok åpnet et kaos av en tankeverden. «Jeg forstod alt lysende klart og jeg forstod absolut intet», som Sartre skrev om sin egen lesning av Kapitalen.  Marxismen, som var filosofien som kunne gripe mennesket i all sin kompleksitet, er blitt omgjort til en paranoid drøm, hevdet Sartre. Han refererte til filosofen Lukacs og til 1956, året da Sovjetunionen slo ned opprøret i Ungarn.

Sartres bok var et innlegg i den kalde krigen mellom betongkommunismen i øst og USA-dominert kapitalisme. Men den dialektiske erkjennelse av mennesket, skrev Sartre, etter Hegel og Marx, fordrer en ny rasjonalitet.

Og så kom påstanden som gjorde inntrykk: «Da man har undladt at etablere denne rationalitet inden for erfaringen, fastslår jeg, at der i dag hverken i øst eller vest skrives et ord eller en sætning om os og vore medmennesker som ikke er en stor fejltagelse».

I ettertid kan jeg jo tenke at hva skal nå denne nye rasjonalitet bestå i, og har ikke marxismen egentlig gjort nok skade? I ymse varianter har regimer som har kalt seg marxistiske millioner av liv på samvittigheten, men Sartre var vel ikke medskyldig?

Nå ja, noen mente det også. Under Sartre-lesningen oppdaget jeg at det også foregikk en aldri så liten kamp om fortolkningen av Sartre. Han var ikke en filosof for borgerunger som ville leke proletarer. Sartre ble lest også av mer konservative universitetsfolk, primært fra HF-fakultetet, som satte humanismen høyt.

Med Sartre kunne man irritere dogmatiske marxister – det var en del av dem den gang – og man kunne forvirre metodefetisjister – det var ikke så mange av dem den gang.

Best av alt var at den lille boken ga meg noe å tenke på, ja, faktisk ganske mye, for Sartre var jo eksempelet på den humanistiske tenkning som gjorde sosiologien litterær.

Siden er det blitt en marxistisk spesialitet – også på denne nettadressen – og påpeke hvor usigelig tåpelige andre marxister enn seg selv måtte være. Du har intet forstått! Nei, kanskje har jeg til dags dato ikke forstått Sartres løsning på metodespørsmålet, ikke er jeg marxist heller, men den lille boken virket frigjørende for tanken.

Mange år etter kan man tenke litt poppersk; teorier som tilhengerne ikke gjør erfaringer med, må falle. Sartre tok feil om kommunisme og sosialisme, men det gjorde alle, nesten.

Så hvorfor viktig?

Sartres lille bok inngikk i en strøm av underlige bøker den gang; Reich, Bergson og fascinerende pensumbøker. Hvorfor metodeboka til Jean-Paul ble stående? Den insisterte på at skillet mellom individ og samfunn er tvilsomme greier. Mer oppegående folk enn meg lærte det av Weber, for meg hang det på Sartres alternative marxisme.

Alle – nesten – forsto den gang at den «reelt eksisterende sosialismen» var et betongmareritt av en fangeleir, Sartre fremholdt at sosialisme må bygges på levende mennesker, ikke statistiske kategorier. Senere har jeg tenkt at sosialisme vel ikke bør bygges i det hele tatt, men det er jo en helt annen diskusjon.

Det mer pompøse «hvordan boka formet meg» vil jeg knapt kunne svare på. Kanskje har den inspirert til forsøk på skriving i mer litterær retning, og den har i alle fall bidratt til min avsky for artikler av typen «Vi skal vise …» og dette bla-bla-språket som er utbredt i kvalifiseringsartikler, tellekanter og alskens sosiologiødeleggende virksomheter.

Dette er løse spekulasjoner om virkning av en liten bok, over variabler jeg ikke har kontroll over, som en kvantemetodiker ville sagt. Men metoden ble for meg aldri den samme, og jeg er Jean-Paul evig takknemlig.  

Sosiologisk bokessay

Hvilke bøker har formet norske sosiologer? Sosiologisk bokessay er en serie tekster om sosiologiske bøker som har hatt stor betydning for tekstforfatterens sosiologiske tenkemåte. Serien vil løfte frem bøker som har formet profilerte, norske sosiologer – til glede og inspirasjon for andre, og som utgangspunkt for en drøfting av hva som egentlig er kriteriene for en god sosiologisk bok.

Dette er sjuende bidrag til serien.

Første tekst ut var Willy Martinussens essay om Berger og Luckmanns bok «The Social Construction of Reality», som utkom for 50 år siden i fjor.

Andre tekst var Gustav Erik Gullikstad Karlsaunes essay om Alfred Schütz’ verker.

Tredje tekst var Helene Aarseths essay om Beverly Skeggs og Lisa Adkins’ bok «Feminism after Bourdieu».

Fjerde tekst var Roar Hagens essay om Niklas Luhmann. 

Femte tekst var Pål Repstads essay om Peter L. Berger. 

Sjette tekst var Grete Brochmanns essay om Rogers Brubaker.